Fleire kritikarar ser samanhengen mellom denne romanen og Jonas Wergeland-trilogien, og det er det all grunn til.
Walker og Wergeland har meir enn W’en felles: begge er svoltne på kvinner, liv og kunnskap, begge tenkjer stort og begge når svimlande høgder før dei - nei, vi veit ikkje korleis det går med Walker, kanskje han greier å bli verande på toppen?
Dagbok med brå kast
Sagt på ein annan måte: Kjærstad har levert sin beste roman sidan Wergeland forlet oss i 1999. Den nye W ber i det sivile liv namnet Odd Marius Walaker, og vi blir kjent med han som bråmogen fjortis gjennom dagbøkene hans. Som sin forgjengar får han brå innsikter gjennom brå, ytre hendingar. Dette skjer allereie på første side, der vegen til skulen går forbi nokon kastanjetre:
Jeg så for meg hvordan en av de grønne klumpene ville treffe meg så hardt at den sto i hodebunnen, omtrent som disse piggete jernkulene ridderne sloss med. Det har aldri skjedd, men denne dagen suste en frukt rett foran fjeset mitt, et grønt, tagget lyn, og SMALT i asfalten så jeg rykket til av – (ikke redsel, ikke overraskelse). Samtidig sprakk kapselen med et knakk, et knakk som tilsynelatende forplantet seg til skallen + liksom BIKKET tankene ut av kurs.” (s. 9)
Dermed er vi i gang. Kapselen deler seg i to, Walaker blir brødrene Walker og oppdagar W-potensen som ikkje har med brunst å gjere sjølv om det er rikeleg med brunst her også. Men denne spesielle potensen er knytta til kunnskap, og gjer vår mann i stand til å kople saman dei mest ulike kunnskapsområde med intuisjon, fantasi og metaforar som koplingselement. Slik gode, gamle Jonas også dreiv på.
W-potensen
Brødrene Walker har denne evna i eitpar intense år, så dabbar det av. Og når han som vaksen, er statsminister Walaker og brått blir ståande overfor ei katastrofe, står han hjelpelaus saman med dei hemmelege tenestene, regjeringa og heile apparatet: Dei greier berre å ta innover seg det som allereie er kjent i verda. Dei maktar ikkje å handtere det utenkelege.
Og då er vi over på ideplanet i romanen, som hyllar W-potensens koplingseigenskapar. Barn og kunstnarar blir heltar i historia, sjølv om dei også har sine unotar. På motsett side står vanetenkarar, autoritære lærarar, rigide pastorar og ganske spesielt medlemmer av AKP m-l som her får ein skikkeleg kilevink for å ha øydelagt alle teikn til intellektuelt liv i sine glansdagar.
Historia er styrken
Men det er ikkje ideplanet som gjer dette til ein lesverdig roman. Til det er bodskapen for insisterande eintydig- noko som er ekstra uheldig sidan vi skal heie på det mangetydige. Dessutan blir koplingskunstens fortreffelege eigenskapar litt for mykje ståande som ein påstand. Og: Denne koplingsideen er ikkje vidareutvikla sidan Wergelands tid, det eg kan sjå.
Styrken ligg derimot i historia om brødrene Walker, som taklar dobbelrolla som klønete fjortis og søkande menneske. Han får både vere større enn livet og ynkeleg liten, og han snublar inn i humoristiske episodar og i interessante personar. Ideane knirkar litt i koplingane, mens historia, den lever.
