Det begynner å bli forbausende lenge siden Herreavdelingen, Irma 1000 og den slags var nyskapende radio på et relativt nyfødt NRK P3 – og stemmer som de tilhørende Bjørnar Pedersen og Egil Birkeland var bestanddeler i dette og ytret udødeligheter som at ”A Man Is In Love” med The Waterboys er en av de fineste kjærlighetssangene noensinne. (Hvorfor jeg husker akkurat det, aner jeg faktisk ikke).
Bjørnar Pedersen og Egil Birkeland: 'Døde ting'. Aschehoug 2008
Det er også forbausende lenge siden de to nevnte herrene slapp løs på verden sin populærkulturelle hilsen til mangt og meget og dessuten svært morsomme debut-kriminal; ”Hillman Hunter”. Aschehoug forlag mener dette er blitt en kultroman, og kanskje har de rett i det. Jeg husket den i alle fall med en gang da jeg så at oppfølgeren var her.
Tunge tider
I ”Døde Ting”, årets oppfølger, altså, heter året 1996 og Elmer Henriksen er gått over i de forhenværende radiostjernenes rekker. Det har nok med markedet å gjøre – at Hillman Hunter ikke lenger forsvarte plassen som svært laid-back aften-jazzmann, men det har også skjedd ting, forstår vi. Tunge ting. Henriksen har rett og slett drept et menneske – men er ennå ikke tatt for det.
Dermed lever han livet sitt som deltids piratdrosjesjåfør og assistent for sin nokså turbulente venn; hospitseieren Hans Georg Mowinckel.
Hverken Mowinckel eller Henriksen har det særlig godt etter at en tidligere narkoman jente, et kunstnertalent Mowinckel har hjulpet opp og ut av dritten, dør i det bygården hun insisterer på å bo i brenner ned. De to, særlig Mowinckel, har sterke anelser om at lek med fyrstikker har med saken å gjøre. Spørsmålet er hvem og hvorfor.
1996 – det var den tida alt tydet på at det tross alt skulle bli noe av flyplassen på Gardermoen – og at Fornebulandet dermed kunne svinge det avisingsvæskeinfiserte jordsmonnet opp til tomtespekulasjonens absolutte toppliga. Etter hvert kommer tre tomter rett utenfor flyplassområdets gjerde til å spille en nøkkelrolle sammen med lugubre transaksjoner, tvilsomme og mer hederlige politikere, villige byråkrater, skytevåpen, gammeldagse skurker og stamgester i brune kaféer.
Spennende og velkomponert
Døde ting er ikke så insisterende morsom som forgjengeren, og det er greit. Her har forfatterne i stedet slipt til den resignert-humoristiske fortellermåten vi kjenner godt fra utallige andre mer eller mindre hardkokte utgivelser, men forfatterduoen har samtidig stil, en de trygt kan kalle sin egen. Det er spennende, velkomponert, interessant, også – som tidsbilde har ”Døde ting” også en rolle å spille.
