Treffsikker krimhelt

Det er ikke slik at vår helt Aron Ask ikke har forandret seg. Tvert imot har den en gang bergensbaserte privatetterforskeren gått fra å være en vandrende (og uhyre morsom) katastrofe på fagområdet samtale, til en riktignok forblommet, men treffsikker og begripelig språkbruker.

Han er bosatt i Oslo, omtrent 40 år, stedbunden og far til ei lita jente. Han er gift på nytt med Siren. Ihuga Ask-lesere vil huske hvordan hans første hustru Turid døde.

”Bakmennene”, er den nye boken om Aron Ask, og foregår i hovedsak to steder. Det ene stedet er i de mer velstående delene av Bærum, som f.eks Ostøya - et hjem for den meget eksklusive Oustøen golfklubb. Det andre stedet er forfatteren og Aron Asks hjemby Bergen, med tilliggende øy nummer to i denne boken - Sotra.

Ubehagelige sammenflettinger

Tilsynelatende er det en rekke mer eller mindre uavhengige begivenheter som setter det hele i gang. Etter hvert flyttes vekten over på mindre begivenheter. Mindre tilfeldig, altså. I løpet av de drøyt 400 sidene blir det stadig mer klart at de fleste trådene henger sammen. Spesielt er historie og nåtid knyttet sammen på en heller utrivelig måte.

Aron Ask havner i Bergen fordi han skal feire avgangsjubileum med gymnasklassen hans fra Tanks skole, som ligge midt i byen. Der kommer den gamle historien opp, om hva som egentlig skjedde i forbindelse med en voldtekt som ble begått i russetiden, mot Asks daværende kjæreste Fanny. Hun er datter av det bergenske borgerskap.

På dette tidspunktet er allerede den unge bærumsjenta Anne Lene, håndballspiller og videregående-elev, funnet død i en sandbunker på Ostøya, av Aron Ask. Kjæresten hennes, en libanesisk restauranteier, er blitt skutt av tvilsomme herkomster i sin egen nattklubb – hvor Aron Ask er vitne.

Anne Lene, moren hennes, så vel som Fanny og hennes familie har levd så tunge og mangslungne liv at det måtte gå galt. Aron Ask plukker frem alt sammen, både seksuell mishandling, menneskelige overgrep, penger og internasjonal kriminalitet.

Frydefull ordbruk

Etter tradisjonen henter Pål Gerhard Olsen inspirasjon og ståsted fra Raymond Chandler og Dashiell Hammet, noe som ikke minst synes i hovedpersonens tilsynelatende kyniske innfallsvinkler og replikker - særlig replikkene. Olsen tar dem imidlertid et stykke lenger, og lar dem nesten gå over i parodien, men med velberådd hu. Er man først inne i det, blir man sittende og lese Asks ordgyterier, med hoderistende fryd.

Samtidig som denne språklige siden ved Pål Gerhard Olsens tekst er en av tekstens sterkeste, ligger det også et problem i dette. Jeg tenker på tendensen til at Aron Asks stil smitter over på samtalepartnerne. Der butter det noen ganger i mot for meg. Sannsynligheten for at det skal finnes flere slike pratmakere samlet på ett begrenset område samtidig, er tross alt ganske liten.

Holder på spenningen

Når det er sagt, er ”Bakmennene” svært interessant selv om oppklaringene følger et klassisk mønster som i og for seg kan være forutsigelig. Romanen beholder spenningen, ikke minst fordi den lever opp til de litterære ambisjonene jeg nevnte i begynnelsen. Det er på tide at Aron Asks publikum vokser seg stort.