Elektrisk rullestol opplyst av pc-skjerm. Kaster skyggen til en spillfigur.
Foto: Illustrasjon / Lene Sæter/André Håker

Først da Mats var død, forsto foreldrene verdien av gamingen hans

Robert og Trude sørget over sønnens ensomme liv i rullestolen. Men da Mats døde, tente venner over hele Europa lys for ham.

– Vi var jo veldig tradisjonelle. Ville ikke at han skulle snu døgnet og sånn, sier Robert Steen (56).

Det er 23. august 2018. Robert sitter på kaffebar et steinkast fra kontoret sitt i Oslo rådhus og forteller om sønnen sin. Han sier det gjør vondt, men også godt å fortelle.

– I ettertid tenker jeg at vi burde interessert oss mer for den spillverdenen han var så mye i. At vi ikke gjorde det, frarøvet oss en mulighet vi ikke forsto vi hadde, sier Robert.

Pappa Robert og de ukjente vennene

Knappe fire år tidligere sto Robert ved sønnens båre i Vestre gravlunds Nye kapell og holdt minnetale for Mats.

Blant dem som satt på kapellets blå stoler og lyttet til Roberts ord – mellom familiemedlemmer og noen få folk fra helsevesenet, som kjente Mats godt – satt det mennesker familien ikke kjente. Kun pappa Robert hadde møtt dem. Én gang, kvelden før.

Tatt i betraktning at Mats knapt forlot sokkelleiligheten i familiens hus de siste årene, var det litt merkelig at ukjente folk var til stede i begravelsen hans. Enda rarere var det at Mats selv, som lå der i den hvite kisten, heller ikke hadde møtt disse menneskene.

Stort sett ville disse sørgende faktisk heller ikke forholdt seg til Mats, som Mats. De ville tenkt på ham som Ibelin; adelsmann av byrd, kvinneforfører og detektiv. De var kommet fra fjern, noen fra nær, og de gråt for sin gode venn som de hadde mistet.

Senere i bisettelsen skulle en av dem tale og fortelle at nå, i denne stunden, tente mennesker over hele Europa lys for Mats og mintes ham i sorg og kjærlighet.

Mats' tilmålte tid

Det sto skrevet i stjernene, det lå kodet i hans DNA: Den Mats som i juli 1993 ruslet rundt med kronen på hodet i sin egen fireårsdag, skulle innen fire år synke ned i den forhatte rullestolen for siden aldri reise seg igjen.

Mats med bursdagkrone.
Foto: Privat

Robert og Trude hadde fått beskjeden allerede i mai, to måneder før Mats fylte fire. På et lite kontor i Ullevål sykehus' store murstensbygning hadde de fått vite hvorfor gutten deres stadig falt og slo seg. Falt av huska. Hvorfor han lot være å klatre opp stigen til sklia i barnehagen, selv om han elsket å skli ned. Støttet seg på knærne som en gammel mann når han reiste seg fra sittende. Ikke løp om kapp med de andre barna.

Legene fortalte Robert og Trude at Mats hadde Duchennes muskeldystrofi; en sjelden sykdom som forårsaker muskelsvinn hos gutter. I genene til Mats var det oppstått en feilkode, som ville hindre musklene hans i å utvikle seg normalt. Som til slutt ville ødelegge dem.

– Etter at Mats var lagt den kvelden, ringte vi legen, forteller Robert.

– Vi hadde fått lov til det. Ringe når som helst – hvis vi trengte mer informasjon.

Trude satt ved siden av ham i sofaen. En halvtime ut i telefonsamtalen forteller Robert at han klarte å finne et lite lyspunkt:

– Jeg sa: «Men han dør i hvert fall ikke av dette!» Legen i den andre enden av linjen tidde et øyeblikk. Så hørte jeg ham si: «Nei, men erfaringen er at disse pasientene sjelden blir eldre enn tyve år».

Robert pauser. Sier:

– Nå ble han femogtyve, da.

Den maikvelden i 1993, i rekkehuset i bydel Østensjø, sørøst i Oslo – da fremtid gikk fra å være vage løfter om noe godt, til å bli en trussel – prøvde Robert og Trude å forstå hva legens ord innebar.

Mats skulle ikke leve et vanlig liv. Ikke drive med idrett. Ikke gå ut og treffe jenter. Ikke oppleve verden eller bidra til samfunnet.

Han skulle dø ung, uten å ha fått leve et fullt liv.

Det var dét Robert og Trude trodde, så lenge Mats levde: At han skulle bli tatt fra dem, uten å ha fått satt sitt avtrykk på verden.

De tok så grundig feil.

Om å skape seg selv i nuller og enere

Hvis DNA-et i oss tegner opp kartet for hvem vi blir, allerede før vi blir født, hvilken mulighet har vi da til å velge hvem vi vil være?

Mats fant en vei, og skapte seg selv på ny.

Rundt årtusenskiftet var familien Steen flyttet fra rekkehuset på Østensjø til en rullestoltilpasset bolig på Langhus i Akershus. Selv om skolen gav elleve år gamle Mats lov til å spille Gameboy i friminuttene, klarte ikke engang Super Mario jage bort følelsen av å være utenfor, annerledes. Mats satt i rullestol, hadde en assistent med seg over alt.

Foreldrene grublet på hva han kunne drive med på fritiden, når klassekameratene spilte fotball og herjet rundt.

PC-spill kunne kanskje være noe for Mats? Pappa Robert gav ham passordet til familie-PC-en, og en ny verden åpnet seg for elleveåringen.

«I løpet av de siste ti årene av sitt liv spilte Mats mellom 15 og 20.000 timer», sa Robert i minnetalen. «Det tilsvarer mer enn full jobb i over ti år.»

Men helt friksjonsfritt ble det ikke. Robert forteller:

– Når nattevakten kom klokken 22.00 om kvelden, måtte Mats allerede være i seng. Nattevaktens stillingsbeskrivelse var å våke over Mats, ikke legge ham. Mats protesterte selvfølgelig, men gikk motvillig med på å legge seg tidlig.

Mats var blitt en gamer, og gamere legger seg ikke klokken ti.

Så hvem var Mats, i alle de timene han spilte?

Lord Ibelin
Foto: SCREENSHOT ∕ BLIZZARD ENTERTAINMENT

Lord Ibelin Redmoore ble Mats' hovedkarakter i dataspillverdenen.

Om Lord Ibelin Redmoore og Jerome Walker, hans andre karakter, skrev Mats:

«Jerome og Ibelin er utvidelser av mitt jeg, de representerer forskjellige sider ved meg».

Gjennom Ibelin og Jerome skulle Mats komme til å spille en viktig rolle også i andre menneskers liv.

Mats spilte mange typer PC-spill, men etter hvert dro han som oftest til Azeroth – en planet i spillet World of Warcraft. Det er en mytisk fantasiverden med kontinenter og land, hav og skoger. Det er fjellmassiver, innsjøer og tjern. Klipper, sletter, landsbyer og byer. Mats var mest i den delen som kalles Eastern Kingdoms.

Azeroth i WoW
Foto: SCREENSHOT ∕ BLIZZARD ENTERTAINMENT

Som onlinespiller lærer du bit for bit å kjenne denne verdenen, slik du kjenner din fysiske verden. Det vil være steder du planlegger å dra til, landskap og byer du behersker – noen bedre enn andre – områder du vokter deg for, bydeler du vanker i. Din lokale pub, der du treffer venner.

Slik er verden. Slik er Azeroth.

Der fant Mats flokken sin. En vid krets av gode venner.

Men den som ikke reiser inn i Azeroth, ser ikke hvor fint det er der.

Det du ser, og det du tror du ser

Neste gang Robert Steen, finansbyråden i Oslo, forteller om sønnen sin, er det blitt november og fredag ettermiddag. På kontoret sitt i Oslo rådhus forteller Robert hva han så:

– Når jeg gikk forbi sokkelleiligheten til Mats på dagtid og gardinene var nede ... Den sorgen husker jeg godt. «Uff», tenkte jeg. «Har han ikke kommet i gang med dagen, ennå».

– Jeg var trist, fordi verdenen han beveget seg i var så begrenset, forteller Robert.

Men den som ikke gamer selv, ser ikke alt.

– Vi trodde jo alt bare handlet om spillet i spillverdenen. Og ferdig med det. Vi trodde det var en konkurranse som skulle vinnes, sier Robert.

Og så var det det med døgnrytmen:

– Vi forsto ikke hvor viktig det var for ham å være på nettet sent på kvelden og om natten. Men det er jo ikke om morgenen eller midt på dagen folk spiller. Da er jo de fleste på skole eller jobb, sier Robert.

– Vi forsto det først etter at han var gått bort. Helt til det siste ønsket vi at han skulle sove klokken 23.00, som andre «normale» folk.

Et tyveri i Goldshire

Lisette Roovers (28), fra byen Breda syd i Nederland, var en av Mats' nære spillvenner. Hun var også en av dem som deltok i bisettelsen. Nå er hun i Norge og besøker Kai Simon Fredriksen (40), som også spilte med Mats.

I Kai Simons sofa på Høybråten, nordøst i Oslo, sier Lisette:

– Jeg kjente Mats i mange år. Det var et sjokk da han døde, og det har formet meg.

Lisette var bare femten år da hun møtte den ett år eldre Mats. Eller, for å være presis: Det var Lisettes spillkarakter Rumour som møtte Mats’ spillkarakter Ibelin.

Rumour var Lisettes karakter i World of Warcraft inntil 2016
Foto: Patrick da Silva Sæther / Nrk

Lisette forteller:

– Vi møttes i Goldshire. Nå er ikke Goldshire et bra sted, men den gang var Goldshire en hyggelig landsby, hvor du kunne støte på nye, interessante karakterer. Jeg var på jakt etter noen å rollespille med og ved et bål satt det noen, blant andre ham jeg senere skulle lære å kjenne som Ibelin. Jeg – eller Rumour, da – handlet litt på impuls; hoppet ut fra buskene og nappet hatten av Ibelin. Sto stille et øyeblikk, vi så på hverandre. Så løp jeg av gårde med hatten hans, uten tanke for hvor jeg løp, sier Lisette og smiler.

Dette første møtet skrev også Mats om, i et blogginnlegg han kalte Love.

«I denne andre verdenen ser ikke denne jenta en rullestol eller noe som er annerledes. Det hun ser er min sjel, mitt hjerte, min personlighet, beleilig plassert i en kjekk, sterk kropp. I den virtuelle verden ser heldigvis hver eneste karakter godt ut».

– Mats var en god venn – av og til svært nær, forteller Lisette.

– Vi skrev om alt, men han delte ikke med meg at han var syk. Jeg trodde livet hans lignet mitt. Vi var for eksempel begge enige om at vi avskydde skolen.

Men noe var Mats og Lisette ikke enige om:

– Han skrev at han hatet snø. Jeg skrev at jeg elsket snø. Jeg forsto ikke da at han hatet snø fordi han satt i rullestol. Jeg visste jo ikke om den rullestolen.

Ut på byen – eller inn i Elwynn Forest

Lisette likte å være i spillverdenen og beskriver en typisk kveld:

– Søsteren min gikk ut med venner, jeg ble hjemme og gamet.

Men Lisettes spilling gjorde foreldrene hennes urolige.

– Spillingen tok overhånd. Den gikk på bekostning av skolearbeid og venner, sier de.

– Vi ble bekymret.

Gamingen ble en kilde til konflikt, og foreldrenes løsning var å begrense Lisettes mulighet til å spille.

– Ikke få spille og ikke være i kontakt med gamer-vennene mine var hardt for meg, forteller Lisette.

Men Mats sviktet ikke vennskapet deres, selv om han ikke fant henne i spillet. Han holdt kontakten med Lisette gjennom e-post og meldinger, viste henne at hun ikke var alene og at hun var savnet.

– Han skrev til og med et alvorlig brev til foreldrene mine, der han prøvde å få dem til å forstå hvor viktig det var for meg å spille, forteller Lisette.

– Han skrev at han var bekymret for meg.

– Jeg har spart på det brevet, legger hun til.

Virkelige venner – og de som ikke er det

Pappa Robert forteller at de visste at Mats skrev med en som het Lisette:

– Mats snakket en del om disse spillkarakterene – disse avatarene – men vi la ikke så mye i det. Han snakket blant annet ganske mye om denne Rumour, forteller Robert.

– Hun, eller Lisette, da, sendte også pakker til ham, blant annet til fødselsdagen hans. Det syntes vi var rørende, og vi ertet ham litt for det. Da rødmet han, på ordentlig, sier Robert.

– Så Lisette tenkte vi på som en venn, på grunn av de pakkene. De var håndfaste bevis på ekte vennskap, kan man si.

Han legger til:

– De andre han hadde kontakt med, kalte vi ikke for venner. Vi kalte dem avatarer.

Robert stopper. Sier:

– Vårt syn på vennskap var veldig tradisjonelt. De som bare var der digitalt, tenkte vi ikke på som venner.

Å finne flokken sin

I World of Warcraft kan man enten spille alene, eller man kan slå seg sammen med andre spillere og danne en flokk. Mats var del av en slik flokk: Starlight.

Denne flokken, eller guildet, teller rundt 30 medlemmer.

– Ingen blir tilfeldigvis medlem i Starlight, forteller pappa Robert.

– For å bli medlem må du anbefales av en som allerede er på innsiden. Så må du prøvespille i én til to måneder.

Starlight har eksistert i mer enn tolv år og er fortsatt et aktivt guild. Tolv år er lang tid for en slik gruppe. Omtrent halve livet til Mats.

Robert har forstått at Starlight skiller seg ut i gamingverdenen:

– Guildet er spesielt fordi det har eksistert så lenge. Det er nok en av årsakene til at vennskapene i Starlight stikker så dypt.

Opplyser sin guide: Guildmaster Nomine - Lord Protector.
Foto: Patrick da Silva Sæther / Nrk

Kai Simon Fredriksen (40), eller Nomine, som han heter i spillet, leder Starlight.

Rundt dødsdagen til Mats arrangerer Starlight alltid en minnestund for Ibelin, hvor medlemmene i guildet minnes sin kamerat. Det gjorde de den første søndagen etter at Mats døde i 2014, og det har de gjort hvert år siden.

Før fjorårets minnestund beskrev Kai Simon opplegget slik:

«Vi vil minnes Lord Ibelin Redmoore sammen, og vårt fokus vil være løping og svømming».

– Ibelin var en runner, forklarer Kai Simon.

– Altså, en som løp, bokstavelig talt. Det var viktig for ham å kunne løpe, og det var viktig for ham å kunne dele opplevelsen av å løpe med andre.

Snakker Kai Simon om Mats nå, eller om spillkarakteren til Mats? Kanskje det ikke er viktig. Kanskje det er sånn det var: At mennesket og karakteren smeltet sammen.

Med rullestolen inn i Azeroth

Sommeren 2013 var Mats 24 år. Han hadde allerede levd fire år lenger enn legene hadde antydet.

Familien Steen var på sommerferie på Mallorca, Mats var stedbunden i sokkelleiligheten på Langhus.

Denne sommeren startet Mats bloggen sin: Musings of life – tanker om livet. I blogginnlegget han kalte My escape, skriver Mats om livet i Azeroth:

«Der inne spiller handikapet mitt ingen rolle. Mine lenker er brutt og jeg kan velge hvem jeg vil være. Der inne føler jeg meg normal».

Mats delte bloggen sin med medlemmene i guildet – én etter én – og slik fikk de vite hvordan situasjonen var for medspilleren.

Lisette forteller om da hun leste bloggen:

– Jeg ble slått i bakken. Og jeg fikk dårlig samvittighet for at jeg av og til hadde ertet ham i spillet, og ikke alltid vært like omtenksom.

– Så tenkte jeg: «Må jeg begynne å oppføre meg annerledes mot ham fra nå av?» Men jeg bestemte meg for å behandle ham som før. Det skrev han også i bloggen sin at han ønsket, sier Lisette.

– Og han var jo den samme.

Et fritt territorium

I Starlight er hun Chit, en røff og nedpå karakter. Ellers i livet er hun Anne Hamill (65) fra Salisbury, England, pensjonert psykolog og entusiastisk gamer.

Chit and her guide: Anne Hamill
Foto: Patrick da Silva Saether / Nrk

Anne synes det er fascinerende hvordan fellesskapet i Starlight fungerer for dem som ofte faller utenfor i «den virkelige verden».

– I rollespillet møter vi hverandre uten fordommer. Derfor oppleves Starlight som trygt, også for dem som opplever seg selv som «annerledes».

– Online spill er en fantastisk arena for å treffe mennesker og bygge vennskap, sier Anne.

– Det gir deg anledning til å oppdage den andres kvaliteter, uten at stereotypiene fra den fysiske verden står i veien.

– Først når vi er blitt godt kjent, deler vi sånne ting som alder, kjønn, eventuelle handikap og livssituasjon – hvis det føles riktig, sier Anne.

Og legger til:

– Jeg tenker at Mats var heldig som tilhørte vår tid, teknologisk. Hadde han vært født 15 år tidligere, ville han ikke funnet et slikt samfunn som Starlight.

En dyster forutanelse

Omtrent et halvt år før han døde, var Mats borte fra World of Warcraft i ti dager. Medspillerne lurte på hvor han var.

– Ti dager var en veldig lang periode å være logget av. For Mats var liksom alltid der når man ville spille, eller trengte noen å chatte med, sier Anne.

Da han var tilbake i spillet, fikk de vite at han hadde vært innlagt på sykehus. Anne sier hun til sist bestemte seg for å si det hun gikk og tenkte på:

– Jeg skrev til ham: «Kjære Mats. Du må gi noen en mulighet til å komme i kontakt med oss, hvis noe skulle skje med deg. Slik at vi får vite, selv om du ikke kan gi oss beskjed», forteller Anne.

Det hun bad ham om, var i realiteten at han skulle gi passordet sitt til noen, eller i hvert fall legge en plan for hvordan Starlight skulle få beskjed, hvis noe alvorlig skjedde med ham.

Hun skrev:

«Du er viktig for oss».

Mats skrev tilbake:

«Det sier du bare fordi du har fått vite at jeg sitter i rullestol».

– Jeg svarte: «Nei, Mats. Du er viktig for flokken. Du er en fantastisk lytter. Du er en som løfter oss, og Starlight».

Mats ventet litt med å svare.

– Men jeg skjønte nok den gangen at han tok inn det jeg sa, sier Anne.

Da var det bare et halvt år igjen av livet hans.

18. november 2014 dør Mats brått.

Han var blitt akuttinnlagt på sykehuset, og familien hadde fryktet det verste. Men legene trodde de hadde avverget faren og hadde sagt at han snart kunne dra hjem.

– Vi ble hasteinnkalt til Ahus. Han lå i fjerde etasje, aller innerst i en korridor. Sekundene var så dyrebare. Korridoren var så lang.

De rakk det ikke. Robert forteller at de kom for sent. Den høye konsentrasjonen av karbondioksid i blodet ble fatal.

Bildet Robert tok av sin sønn på dødsleiet viser en blek ung mann, med mørkt, bølgete hår. Han har fint tegnede øyne, en nobel nese og en munn preget av pustemasken han hadde hatt på i lang tid. Han ser ut som om han sover.

For mange år siden tegnet Lisette denne tegningen:

En gave til Mats: Ibelin og Rumour, tegnet av Lisette Roovers.
Foto: Privat

Ibelin holder rundt Rumour, et skjerf skjuler nese og munn.

– Den kom i posten, forteller Robert.

– Nå henger den på veggen hjemme.

En plutselig frigjørende tanke

Dagen etter at Mats var død, satt Robert i huset på Langhus, midt i det han kaller et minikaos.

– Det var sånn som det er i et hjem hvor noen nylig er gått bort: Det ringer på døren, det kommer blomster, naboer kommer. Vi gråt.

Oppi alt tenkte Robert også på hvem som måtte få beskjed om hva som hadde hendt. Han tenkte på dem Mats hadde spilt med, og på hvordan i all verden han kunne nå dem.

– Før Mats døde, tenkte jeg aldri på at jeg kom til å trenge passordet hans.

Men nå hadde han bruk for det.

– Det var da jeg kom på bloggen, forteller Robert.

Mats hadde nemlig gitt pappa Robert passordet til bloggen sin, så Robert kunne sjekke statistikken fortløpende og holde rede på hvor mange som hadde vært innom og lest.

Anne Hamill, også kjent som Chit, har et tydelig råd til alle foreldre:

– Du vet ikke hvem som spiller en rolle i dine barns liv, hvis ikke du kjenner deres digitale venner. Sørg for å lage en avtale med barna dine om hvordan du kan nå frem til vennene de har på nettet, i tilfelle noe skulle skje. Ellers kan det være mange som blir gående i uvisse, hvis noe skjer og vennen deres bare forblir avlogget.

Ved reisens slutt

Det er blitt fredagskveld i Oslo rådhus. Politikerne og de andre har sagt god kveld, god helg og gått hjem, byens lys skinner som stjerner på en nattsvart himmel utenfor kontorvinduene til finansbyråd Robert Steen.

Robert Steen, faren til Mats.
Foto: Patrick da Silva Sæther / Nrk

Blogginnlegget om at Mats var død skrev Robert i sofaen hjemme, dagen etter at Mats var gått bort.

Dette innlegget, det siste på bloggen til Mats, har tittelen: «The journey has come to an end». Teksten forteller om livet til Mats, og Robert avsluttet sånn: Familien kan kontaktes på denne e-postadressen: […]

– Jeg satt der i sofaen og skrev og gråt. Så trykket jeg send. Jeg visste ikke om det ville komme noen svar.

Robert trekker pusten, fortsetter:

– Så går det et par timer, og så kommer den første mailen – en inderlig kondolanse fra en av spillerne i Starlight. Jeg leste mailen høyt. Den gjorde sånt inntrykk.

Fra kondolansemailene:

«It is with heavy heart I write this post for a man I never met, but knew so well».

Robert fortsetter:

– At vi hadde funnet en kanal fram til vennene til Mats, og at de responderte på den måten. Det var …

«He transcended his physical boundaries and enriched the lives of people all over the world».

Robert utdyper:

– Jeg ville først og fremst si fra at Mats var gått bort. Og så begynte disse historiene å komme.

«Mats' passing has hit me very hard. I can’t put into words how much I’ll miss him».

Stemmen til Robert har tyknet.

– Det begynte å danne seg et helt samfunn, et helt lite folk, som var av en dimensjon vi ikke hadde hatt anelse om. Det kom flere og flere mailer, utover dagen og dagene etter, som vitnet om hvilken betydning Mats hadde hatt.

«I don’t believe that one single person is the heart of Starlight. But if one was, it would have been him».

Robert forteller at en ny fysisk virkelighet sêg inn i den digitale.

Robert ser på Ibelin
Foto: Patrick da Silva Sæther / Nrk

Hvordan måler man vennskap?

Da flokken til Mats, Starlight, fikk vite at han var død, la medlemmene i gruppa penger i en felles pott, slik at de som ikke hadde råd, likevel fikk mulighet til å reise til Oslo, Norway, og delta i bisettelsen.

Robert forteller at familien fikk vite at det ble samlet inn penger i guildet.

– Det var så sterkt. Vi gråt og gråt, av en intens emosjonell glede over å se hvilket liv Mats faktisk hadde levd. Med ekte venner, kjærester, folk som brydde seg så mye at de ville fly fra et annet land til bisettelsen til en de aldri hadde møtt. Det var sterkt, sier Robert.

Til bisettelsen kom Lisette fra Nederland, Anne fra England, Janina fra Finland, Rikke fra Danmark, Kai Simon fra Høybråten.

Kvelden før spiste Robert middag med gamerne og fikk vite enda mer om hvem Mats hadde vært i det digitale samfunnet.

– I dagene etter han døde, og på denne middagen kvelden før bisettelsen, åpnet det seg et nytt rom for meg, sier Robert.

Anne forteller at spillvennene fikk vite at det skulle vises en liten film med Mats under bisettelsen.

– Vi diskuterte om det var riktig av oss å se denne filmen, ettersom Mats alltid hadde holdt sin fysiske skikkelse skjult for oss. Men vi gikk, og vi så ham, slik han var i virkeligheten. Det gjorde ingen forskjell for oss, men det gjorde inntrykk.

Robert Steen og Mats "Ibelin" Steen

Far og sønn: Robert og Mats Steen på Operataket, juli 2012.

Foto: Privat

Bisettelsen startet klokken 14.30 den 28. november 2014, i Vestre gravlund Nye kapell. I talen på vegne av medlemmene i Starlight sa Kai Simon Fredriksen, også kjent som guildleder Nomine, dette:

«Mens vi er samlet her i dag, tennes det lys for Mats i et klasserom i Nederland. I et callsenter i Irland brenner det et lys, i et bibliotek i Sverige er det tent et lys, han minnes i en liten frisørsalong i Finland, på et kommunalt kontor i Danmark, mange steder i England. Over hele Europa minnes Mats, av mange flere enn de som hadde anledning til å komme hit i dag.

[ ...]

Jeg møtte Mats i en verden der det ikke spiller noen rolle hvem du er, hva slags kropp du har eller hvordan du ser ut i virkeligheten, bak tastaturet. Det som betyr noe er hvem du velger å være, hvordan du opptrer overfor andre. Det som betyr noe, er det som finnes her – han legger en hånd mot tinningen – og her». Kai Simon legger hånden på hjertet.

Da kisten skulle bæres ut av kapellet, var Lisette en av de seks som bar. Det var første gang hun var fysisk nær ham.

– Jeg prøvde å ikke tenke på hvor lett den var. I livet mitt hadde jeg sett Mats gjennom skikkelsen til Ibelin Redmoore, en stor og sterk karakter. I kisten lå det en person som nesten ikke veide noe.

– Mats' ettermæle vil være det avtrykket han etterlot seg i alle oss som ble kjent med ham. Han berørte så mange, sier Lisette.

Å være – noen

Hva vil det si å være et menneske i verden – og hvordan blir du dette mennesket?

I bloggen sin skrev Mats om dataskjermen han satt foran, i over halvparten av tiden han fikk her på jorden:

«It’s not a screen, it’s a gateway to wherever your heart desires».

Ibelins kallenavn var The Fox. Derfor sitter det en liten bronse-rev på toppen av stenen.

Inkludert i savn og minnet: Mats' digitale identitet.

Foto: Privat

Rettelse: I tidligere versjon av saken sto det at Mats døde av høy nitrogenkonsentrasjon i blodet. Det riktige er høy konsentrasjon av karbondioksid.