Da Niclas og Magnus forsvant i Syria

Når telefonen bryter stillheten på denne tiden av døgnet, kan det bare bety en ting, tenkte Anna Olsson (42). Skrekkslagen famlet hun etter mobilen i mørket.

Klokken nærmet seg ett, datoen viste 26. november 2013.

To av barna hadde allerede kommet tassende inn i foreldrenes seng. De sov rolig ved siden av henne da hun hørte ordene som skulle endre livene deres for alltid.

«Niclas og Magnus har blitt kidnappet».

Anna fikk ikke puste. Det var som å få et slag i magen. Blikket falt på 4- og 12-åringen og kulden skjøt gjennom hele kroppen.

Bevæpnede menn hadde bortført samboeren hennes og hans kollega Magnus Falkehed i Syria. Stort mer visste de foreløpig ikke, forklarte en bekjent og ba henne ligge lavt.

Hva skulle hun gjøre? Ringe noen? Niclas' foreldre? Hva skulle hun si til de tre sønnene deres? Det var bare noen timer til de skulle på skolen. Burde hun ringe barnehagen? Hva skulle hun si? «Hei! Carl Philips pappa har blitt kidnappet så han blir hjemme i dag ...»

Anna forsøkte å samle tankene, men lå som forstenet i sengen hjemme i villaen på Djurö utenfor Stockholm.

Så kom tårene.

Fanget

I Syria vred Niclas seg i mørket i den kjølige, fuktige kjelleren. Kulen hadde gått rett gjennom benet. Smertene var ikke til å holde ut, men fortvilelsen boret enda dypere. Hva hadde han ført Anna og barna inn i. Det var ikke hans egen lidelse han reiste hit for å rapportere om.

Det var ikke deres egne familier som skulle bli ofre for den bestialske krigen i Syria.

Men der lå de. Fotograf Niclas Hammarström (44) og journalist Magnus Falkehed (46). Skutt og torturert på grotesk vis, innesperret, mens de hørte drønnene fra kamphandlinger utenfor.

Større enn frykten for døden, var den kvelende samvittigheten.

– Jeg hadde mareritt om at alle forlot meg og at ingen ville vite av meg, forteller Niclas.

Dette er historien om da to familier i Stockholm og Paris ble dratt inn i krigen i Syria, og om hva som skjedde da marerittet var over.

I blindsonen

De hadde egentlig vært i mål. På vei hjem. Da bilen økte farten mot Libanon, satt begge de erfarne krigsreporterne likevel med nervene i helspenn. Reportasjeturen hadde vært noe helt utenom det vanlige.

Det hastet. De måtte ut.

Magnus og Niclas hadde dekket Den arabiske våren fra dag én. Det folkelige opprøret som brøt ut i 2011 i Nord-Afrika og Midtøsten, i land som Tunisia, Libya og Syria.

Nå hadde de reist til grensetraktene mot Libanon fordi det var store bevegelser i et område av Syria der vestlige journalister ikke var.

Det hadde kommet rapporter om at tusenvis av barn og foreldre flyktet dit, desperate etter beskyttelse. Men de flyktet fra asken rett inn i ilden, uten at det nådde overskriftene.

Området var blitt en blindsone for Vesten.

Dersom noe får skje urapportert i Syria kan det spre seg, som fra en kreftsvulst, til andre deler av verden. Den verden vil man ikke leve i, tenkte Magnus.

Et livsfarlig kaos

Niclas hadde nylig vært i den syriske storbyen Aleppo. Der hadde det vært enkelt å jobbe usett under radaren for å skildre de siviles lidelser. Men i denne delen av landet hvor de nå befant seg, oppdaget de rask at situasjonen var helt annerledes.

Det var ingen steder å gjemme seg og umulig å vite hvem de kunne stole på.

– Det var et sjokk faktisk. Så fort vi kom inn føltes det som om alle visste at vi var der, forteller Niclas.

De hadde havnet i et vepsebol av ulike militære grupperinger, der noen krigere gikk over lik i kampen om penger til krigføring og overlevelse.

Utenlandske journalister var for enkelte selve jackpot. En vare de kunne selge til høystbydende.

Magnus og Niclas rakk å se fjellene i horisonten. Drømme seg til flyplassen i Beirut.

Så dukket en veisperring opp. Fylt med væpnede, maskerte menn. Da de håpet sjåføren ville kjøre gasspedalen i bånn, bremset han og stanset bilen.

Sjanseløse

De ble raskt omringet.

Magnus visste at skulle de komme seg unna, statistisk sett, måtte det skje i løpet av de syv første minuttene.

Sjåføren ble skutt rett i hånden og svenskene dratt ut og over i ventende biler. De hadde aldri noen sjanse.

– Siden var alt bare et brått steg dypere og dypere i inferno. Vi innså at nei, dette her må bare ikke skje. Det var en blanding av skrekk og skyldfølelse. Hva hadde jeg gjort, sier Magnus.

Med bind for øynene kjørte de i om lag en time før de ble beordret ut og kledd nakne.

– Da føler man seg ganske liten, sier Niclas.

Ydmykelsen ble lammet av skrekken.

– Så kom det inn en mann som så virkelig, virkelig ond ut, minnes Magnus.

Fienden i skyggene

Telefonen hadde vekket også Magnus' kone Florence Falkehed (46) i Paris. Hun strakte seg nesten umiddelbart etter penn og papir:

«Jeg kjenner at jeg må agere, ensom mot fienden i skyggene», skrev hun i dagboken der alt nå skulle noteres.

Men hva skulle hun si til tvillingene deres, Emma og Juliette?

Å være 16 år kan være en utfordring i seg selv. Midt i spranget mellom barn og voksen.

Det gråtkvalte ansiktet var umulig å skjule over frokosten, men hun skylte på en dårlig natts søvn og skyndte seg på jobb. Som en robot ble oppgavene unnagjort inntil kollega Sylvie kom inn. Ett blikk og demningen brast.

All redsel og smerte veltet frem.

Så kom meldingen. De hadde fått beskjed om å ligge lavt, men media hadde fått nyss i hendelsen. Hun måtte få fortalt det til jentene selv. Emma ble kommandert hjem i en taxi, men vel fremme oppdaget de at ingen hadde kontanter til sjåføren. Emmas sparegris fikk unngjelde, mens Florence lo nervøst.

«Den vanskeligste av alle stunder. Å fortelle det til jentene. Juliette ler i femten minutter, så utbryter hun: «Men, hvor er pappa, da?» Hun bryter sammen i mine armer, nedslått, sjokkert».

Unntakstilstand

På Djurö utenfor Stockholm begynte også Anna å skrive dagbok. Hun hadde aldri møtt Florence, men nå delte de skjebne. Hvordan skulle de to mødrene fortsette hverdagen i en slik unntakstilstand?

«Mange i min omgangskrets har stilt seg spørrende til mitt liv: Hvordan kunne jeg la ham reise i vei? La han forlate meg alene med barna? Dra hele lasset selv og uroe meg for om noe skulle skje ham. Men dette er livet som vi har valgt, og jeg skulle aldri stå i veien for Niclas' reiser. Ikke engang til krigens Syria».

Da natten ble til morgen hadde Anna tatt et valg.

«Hvor er han? Hva har hendt?» spurte William (15) og satte seg brått opp i sengen. Anna forsøkte å avdramatisere situasjonen.

«Det er ingen fare for pappas liv», sa hun, men kanskje mest av alt for å berolige seg selv.

Oscar og William fikk vite hva som hadde skjedd. Carl Philip skulle skjermes. Mens barna spiste frokost gikk hun som i transe, mens den samme setningen gjentok seg i hodet.

«Niclas er kidnappet».

Vel fremme på jobb, på Legevakten i Gustavsberg, var det som hun så seg selv utenfra. Som i en film. Bena var nær ved å svikte henne på vei opp trappene. Kollegaene stirret på henne som om et utenomjordisk vesen steg inn i på vaktrommet.

«Niclas er kidnappet», sa hun og sank sammen.

Overlevelsesrutiner

I Syria fikk svenskene klar beskjed av lederen. En lyd, og de ville bli skutt. Med sitt iskalde blikk, minnet han mest om en bøddel fra president Assads beryktede torturkamre. De døpte ham kapteinen.

I den totale ufriheten gjaldt det å skape en struktur som ga dem en følelse av kontroll.

Så fort de var alene i det lille rommet hadde de to blitt enige. Mentale og fysiske øvelser skulle ruste dem til de mange prøvelsene de kunne og skulle bli utsatt for. Det handlet om alt fra armhevinger til å våge å vise hverandre total tillit.

De måtte dele alt. Selv sine innerste tanker.

Sønderknust kom tårene, støtten i hverandres armer. Alle følelser måtte ut med en gang, men uten at fangevokterne hørte dem.

– Vi ble som en person Magnus og jeg, forteller Niclas.

Det var egentlig ingen selvfølge.

Troens makt

Det var knapt gått et halvt år siden de to møttes første gang. Ironisk nok på et kurs i gisselsituasjoner, som nå plutselig kom til nytte.

Magnus hadde også lest at religiøse har større sjanse for å overleve fangenskap. Det var bare en ting å gjøre. De måtte begynne å be. Hver dag.

– Siden ble det flere, det jeg kaller ekspressbønner. Vi er ganske amatørkristne begge to, så det ble det det ble, forteller Magnus.

Bønnen ble deres mentale fristed.

– Det var skjønt, minnes Niclas.

Troen ble også et viktig verktøy i møte med fangevokterne. De visste godt at er det én ting som foraktes mer enn å ha feil religion i dette området, er det å ikke ha en tro.

Dagene før kidnappingen hadde de lagt merke til hvordan radikaliseringen skjøt fart i et krigsherjet Syria. Det var et vendepunkt i krigen som skremte dem.

– Å se hvordan de sank ned i en dypere og dypere religiøsitet som for enkelte ble fanatisme, sier Magnus.

Det økte også uroen for hva de selv kunne bli utsatt for. Hva skjedde hvis de oppdaget at trebarnsfaren Niclas ikke var gift?

– Det som var en kamp under hele fangenskapet var å beholde noen form for menneskeverd, sier Magnus.

Det skulle bare gå måneder til terrorgruppen IS hugget hodet av journalisten James Foley foran åpent kamera.

Den røde telefonen

På Djurö i Sverige parkerte en svart bil foran villaen. Ut steg to middelaldrende menn i jeans.

Anna visste at de skulle komme i sivil for å «diskutere Niclas' hendelse i Syria», som det het i sms-en fra Rikskriminalpolitiet. De var knapt kommet inn på kjøkkenet før tårene kom.

«Kan vi gjøre noe? Kan vi dra og handle? Ta den tiden du trenger …», sa de begge forståelsesfullt.

Situasjonen føltes uvirkelig. Å sitte på kjøkkenet med to politimenn og prate om at Niclas var bortført i Syria. Den ene hentet litt papir så Anna kunne tørke tårene.

«Forteller han deg alt?», lurte politiet. «Stoler du på ham?»

«Ja, selvsagt gjør jeg det. Det har jeg alltid gjort», svarte Anna.

En rød Nokia-telefon ble plassert på bordet. Den skulle bli en direkte kanal mellom henne og politiet. Hun kunne ringe døgnet rundt. Hver samtale skulle innledes med kodeordet «kamera». Tok kidnapperne kontakt med henne, skulle Anna lytte nøye, ikke stille spørsmål ved noe, men gjerne spørre om hvordan det gikk med Niclas.

«Tankene snurret i hodet. Første advent og snart jul. Hvordan skulle det gå?», skrev Anna i dagboken da det var blitt kveld.

Hva ventet de på?

I Syria spurte Niclas til sist: «Hvor lenge skal vi være i dette huset?».

Kapteinen sto med hånden på pistolen som om han var rede til en duell.

«Dere skal være her til dere har så langt skjegg og er gamle menn», svarte kapteinen og kroket ryggen som for å mime en gammel mann med rullator og endeløst skjegg.

«Nei, vær så snill. Tenk på våre familier og barn», tryglet Niclas.

Deres egne sikkerhetsrutiner innebar en SMS til Niclas' bildebyrå annenhver dag. De visste derfor at alarmen hadde gått for flere dager siden. Nå ventet de på livstegn i Paris og Stockholm. Hvorfor tok ikke kidnapperne kontakt?

«Sjeiken sier at vi skal vente i hundre dager», svarte kapteinen og låste døren.

Det ble åpenbart at de måtte begynne å planlegge flukten for alvor. Om så bare for å vise sine familier at de hadde forsøkt.

I uvissheten

«I dag blir jeg hjemme. Katrin ble opprørt da jeg sa at jeg ville spørre om man kan se døde kropper på et satellittbilde. Jeg innså at jeg ikke kan dele alle mine tanker», skrev Florence i dagboken i Paris.

Dagene gikk. Uten en lyd. Bare de lammende tankene som spant og gjorde henne skjør: Finnes det satellittbilder? Hvis de har et krav, når tar de kontakt?

– De gikk i total uvisshet og samtidig måtte de jo leve i en slags boble der de ikke kunne snakke med hvem som helst om det som skjedde. Ikke engang sine nærmeste venner. Jeg tror på den måten, så hadde de en verre maktesløshet og verre uvisshet, sier Magnus.

Krisepsykologen så det raskt, og advarte Florence:

«Men Florence, du må passe på. Du holder også på å bli kidnappet».

Men det var lettere sagt enn gjort, og i Syria skulle det nå gå fra vondt til verre.

Flukten

Planen hadde vært å rømme til fots i ly av mørket i Syria. Muligheten lå i et lite vindu høyt på veggen som ledet ut i en garasje. Men da fangevokterne en dag dukket opp umaskerte, uten frykt for å bli identifisert, fikk både Magnus og Niclas en fornemmelse av at tiden var i ferd med å renne ut.

«Tror du de har tenkt til å skyte oss i dag?», hvisket Niclas.

Det var tydelig at noe var i gjære. Viste de ansiktene sine fordi de skulle henrettes, eller skulle de selges? Til IS? Det ble åpenbart at det var nå eller aldri.

Da det ble stille i huset listet Niclas seg ut i garasjen for en siste sondering, men på vei tilbake falt et teppe som dekket vinduet ned. De ville aldri klare å montere det igjen uten å bli oppdaget.

Panikken grep tak i dem. Med ett var flukten i gang.

Skuddet

Garasjedøren ble åpnet med et rykk. Utenfor lå et øde landskap. De kunne se flere mil. Hvordan skulle de kunne løpe usett her?

En rød jeep svingte inn på gårdsplassen med en ung mann bak rattet. Han så spørrende på Niclas, men parkerte. Hvis de begynte å løpe nå var de kjørt. Det var bare en ting å gjøre, tenkte Niclas. Han måtte overmanne sjåføren.

Det han så gjorde, ble for Niclas et rystende møte med hva han selv var i stand til.

– Det var et sjokk å vite at jeg hadde nok drept ham hadde jeg hatt et våpen, forteller Niclas.

For han slo. Og slo. Og slo.

Sjåførens skrik vekket liv i husene, og skuddene kom raskt.

Magnus kastet seg ned på kne, mens gutten stupte ut av bilen og løp med hendene over det blodige hodet. Kulene spratt i grusen rundt dem. Så ga venstrebenet til Niclas etter og han falt sammen.

Niclas kjente ingen smerte, men frykt. Og at han tisset på seg.

Kulen hadde gått rett gjennom benet. Magnus fikk førstehjelpsutstyret sitt og begynte å lappe Niclas sammen, men innså raskt at han måtte til et sykehus. Det kunne gå infeksjon i såret, ende med amputasjon eller død.

Men det ble aldri noe sykehus. Istedenfor dukket kapteinen opp. Han virket psykotisk, og denne gangen var det ingen som holdt ham tilbake.

Kollektiv sadisme

Magnus kjente pistolen mot tinningen. Kapteinen presset ham mot gulvet. Så gjøv han løs. Mot rygg, mage, hode. Da Magnus trodde det ikke kunne bli verre trakk kapteinen frem en paraply. Et nytt våpen.

Først hylte ikke Magnus av smerte, men i håp om at kapteinen ville bli fornøyd med «showet» og stanse. Men nei. Skrikene som så veltet opp i Magnus, var ikke til å holde tilbake.

Det mest skremmende var likevel å se den kollektive galskapen. Hvordan krigerne trigget en felles sadisme.

– Det var den ukontrollerte delen som gjorde meg redd. At de skulle drepe meg uten å ha tenkt seg om. At det bare gikk over styr, sier Magnus.

Men verken gutten i den røde jeepen eller Magnus døde den kvelden.

Flukten var spolert. Prisen for stuntet skyhøy. Men svenskene hadde samtidig klart å rote det til såpass for gisseltakerne at neste trekk ble i deres favør.

Med bind for øynene ble Magnus kjørt ut i mørket og bedt om å ringe.

Hos Utenriksdepartementet tok ingen telefonen. Skamfull over at han ikke kunne sine kone Florence’ nummer utenat, ble det til sist Anna som skulle få det første livstegnet fra Syria.

Livstegn

Anna og guttene sto midt i avdelingen for julepynt i et varehus da telefonen ringte. De hadde bestemt seg for å pynte til jul, kanskje til og med litt ekstra vakkert i tilfelle Niclas kom hjem.

Nå viste telefonen et utenlandsk nummer.

«Hva er det mamma?, sa William som allerede virket å ha forstått. Jeg holdt opp telefonen foran øynene hans og nesten skrek: Ut, vi må ut! «Men svar, Mamma!» nesten befalte William», skrev Anna senere i dagboken.

De tre guttene hadde stått i en halvsirkel foran henne mens hun presset telefonen til øret. Linjen var sprakete. Det var vanskelig å høre hva som ble sagt, men budskapet var klart.

Niclas og Magnus var i live. Hun måtte skaffe en tolk til samme kveld.

Anna slapp handlekurven med julepynt, løftet Carl Philip i armene og sprang ut på parkeringsplassen. Hjertet pumpet så det dunket i brystkassen. «Hvor er den røde telefonen?». William fisket den frem fra håndvesken og kort tid etter fikk hun gitt beskjed.

«De har tatt kontakt!».

Bestialsk spill

Magnus hadde hatt vanskelig for å høre Anna. Han hadde aldri snakket med henne før, og ved siden av ham skrek kapteinen full av adrenalin.

– At det var Anna som måtte utsettes for dette, det var ikke så godt, sier Magnus.

Men nå visste familiene i Paris og Stockholm at de var i live. Det hjalp dem å holde ut det bestialske spillet som var begynt. De skulle straffes, sultes og pines. Kapteinen ville vite hvem som hadde maltraktert gutten.

Å røpe at det var Niclas ville være å dømme ham til døden, men Magnus hadde samtidig vanskelig for å forstå hvorfor han hadde slått.

En ubehagelig avstand oppsto mellom de to.

Som et skadeskutt dyr sank Niclas sammen. Angsten over å nesten ha drept et menneske, og spolert alle sjanser til flukt, var like uutholdelig som smerten fra benet. Men nå følte han seg også alene.

Kapteinens neste trekk skulle føre dem sammen igjen.

Fangehullet

«Løp nå, bare løp!», hadde kapteinen hånet dem da han plutselig en natt dro dem ut av huset og inn i en bil.

Frisk luft fylte lungene for første gang siden fluktforsøket, men pulsen var vanskelig å styre.

«Du skal hjem, fly. Vil du det? Hjem til Oscar, Carl Philip og William?», hadde kapteinen spurt.

Det var ubehagelig å høre at han kunne navnene på barna, men skulle de virkelig få komme hjem? Da bilen stanset ble Magnus ført bort. Skrekken for å ha blitt solgt og splittet grep fatt i Niclas.

Han måtte hoppe på det friske benet ned trappene til en fuktig og kald kjeller. Sneiper lå strødd på det skitne gulvet, men i misæren var det ett lyspunkt. Magnus. De var ennå sammen.

Men avgrunnen krøp nærmere i sinnet.

Skyggeboksing med galskap

Omsorgsfullt holdt de fatt i hverandre.

– Det var jo også krevende, for det var jo mildt sagt en spent situasjon og man kunne bli irritert på hverandre. Niclas gråt mye hver dag, men vi hadde en grunnmur av tillit til hverandre, sier Magnus.

For Niclas var tankene blitt mørkere enn kjelleren de satt i.

– At jeg kunne vise så mange følelser. Det trodde jeg ikke, for det hadde jeg aldri gjort før på den måten, minnes Niclas.

Samvittigheten var i ferd med å kvele ham. Kunne han gjøre det godt igjen om han rakk hjem til Santa Lucia? Det var et av årets høydepunkt for familien.

– Hvor lenge venter Anna? Venter hun en uke, en måned eller et år før hun treffer en ny? Tankene var så rare, forteller Niclas.

Ute falt den første snøen. Tett inntil hverandre forsøkte de å holde kulden på avstand. En lungebetennelse kunne bety slutten.

Det ugjennomtrengelige mørket ble lyst opp av historier. Beskrivelser av hvordan de skulle bli bedre menn, bare de overlevde.

Bedre fedre. Bedre partnere. Bedre mennesker.

Magnus skulle få seg hjemmekontor, mer tid med jentene. Spasere med Florence til jobb. De skulle ta et oppgjør med seg selv, med personlige trekk de mislikte, som i fangenskapet var blitt så alt for tydelige.

Og Niclas skulle fri til Anna.

Alene

Men Santa Lucia kom, uten Niclas hjemme på Djurö. I barnehagen fikk alle beskjed om å ikke stille Carl Philips familie spørsmål.

«Helst hadde jeg sett at det ikke ble noe luciafeiring i år», skrev Anna.

De fant ikke juletrefoten. Sorg blandet seg med irritasjon, men om kvelden sto treet klart og lyste i mørket.

Kunne de håpe å få ham hjem til jul?

Venner bisto fra alle hold. De kom med hjemmelaget mat på døren, kjørte barna til og fra trening. Anna skulle ikke måtte uroe seg for sånt, sa de. De mange gestene rørte henne dypt.

Men det fantes ett spørsmål som tæret på henne.

Hva skulle hun gjøre dersom dette trakk ut? Lønnen hennes ville ikke bære livet deres videre i den vakre villaen ved havet. Når måtte hun i så fall bestemme seg? Når var grensen nådd?

«Den avgjørelsen kunne jeg ikke få noen avlastning med, ikke av noen nabo, ikke av noe politi, ikke engang av mine fantastiske venner. Der var jeg alene», skrev Anna en desemberkveld.

Julaften

«God jul, Niclas!» hadde Magnus sagt og klemt ham godt. De var blitt magre.

Niclas lignet en kristusskikkelse, sammensunket ved veggen med langt hår og skjegg.

Snart benket hele Sverige seg foran Disneys jul. Anna hadde nok for lengst tent alle lysene før guttene løp ned og fant julestrømpene, fortalte Niclas.

De brukte mye tid på å holde oversikt over dagene, og visste at det var jul, men det føltes som om de hadde vært fanget i to år.

Håpefulle ved hver nye telefonsamtale til Sverige, hadde de holdt fast i klisjeen om å få komme hjem til jul. Men så tok telefonsamtalene brått slutt.

– Tidsperspektivet blir helt annerledes. Dette smertefulle ved at det er jul og man sitter der i en iskald kjeller med disse gale menneskene, sier Magnus.

De tente hver sin sigarett. Nikotinet dempet litt av sulten. Så fortsatte de detaljerte samtalene om hva livet skulle fylles med, bare de slapp fri. Det fikk tiden til å gå.

I skissene lå også svar til mange av livets eksistensielle spørsmål. Alt de brått var blitt tvunget til å ta stilling til.

– Hva er livet? Hva er vennskap? Hvordan skal jeg se på mitt eget liv? sier Magnus.

Så gikk ståldøren opp. De skulle siden minnes det som skjedde som et julemirakel.

Leder ei bort, men hjem

– Også kom jo to av disse krigerne som kanskje var litt mindre onde enn de andre. De hadde vakt og bød oss på et festmåltid. En varm omelett på to egg. For oss var jo det en all time high, sier Magnus.

Krigerne satte seg ned med dem. Niclas fortalte at nå var familiene deres samlet hjemme rundt juletreet.

«Kan dere ikke synge noe for oss?», spurte fangevokterne.

Først litt hviskende med skjelven røst begynte Niclas på den eneste julesangen han kunne, «Bethlehems Stjärna». Han nynnet der han ikke kunne ordene, før hans egen stemme overrasket ham selv. Tårene rant nedover kinnene, men for full røst fullførte han mens krigerne ble sittende stille og lytte.

«Stjernen fra Betlehem, leder ei bort, men hjem».

Mørk serie av spekulasjoner

Politiet skulle ikke ringe på julaften om det ikke var noe nytt.

Niclas' julegaver hadde først stått under treet, men ble plassert bak sofaen. Tårene satt løst denne julekvelden. Annas mor og Niclas' foreldre var kommet, kvelden var nesten over.

Så ringte den røde telefonen.

«Ja, det er kanskje ikke den rette dagen å fortelle dette, men vi har fått opplysninger om at Niclas skal være skadd», sa politiet.

Det var som om noen stakk en kniv rett inn i hjertet hennes.

«Resten av julaften ble en mørk serie av spekulasjoner», skrev Anna i dagboken.

Til frihet

De hadde hentet Niclas først, uten videre forklaring. En av krigerne hadde dratt fingeren over halsen, som for å si at han skulle henrettes, mens en annen hadde formet hånden som et fly.

Det var blitt januar. Romjul og nyttår hadde vært beinhardt, nesten uten mat og vann.

Forvirret satt Magnus igjen i kjelleren mens timene gikk. En natt uten søvn ble til dag. Det gikk opp for ham at Niclas ikke kom tilbake. Var han henrettet, solgt eller sluppet fri?

– Jeg innså at vi var delt og at nå er jeg alene, forteller Magnus.

Han måtte hele tiden være forberedt mentalt, uten å vite hva han skulle forberede seg på.

Men så kom dagen da også han ble ført ut i lyset og kjørt til et annet hus. Der oppdaget han Niclas' klær på et bad. Hva hadde skjedd?

Først dager etter fikk han svar. Da han i frihet banket på døren til et hotellrom i Beirut.

Gjensynet

William, Oscar og Carl Philip kom springende mot Niclas på Arlanda og kastet seg i pappas armer.

Så sto Anna der.

Niclas hadde vært så nervøs da flyet skulle lande. For gjensynet med familien. Men tett inntil Anna kjente han bare en enorm lettelse. Marerittet var endelig over.

Med sigaretten i hånden gikk Magnus rundt i det røykfrie VIP-rommet på flyplassen i Stockholm. Nær delirisk pratet han opprømt med alle, mens følelsen av sjøgange fikk ham til å svaie.

– Alt føltes uvirkelig. Plutselig sto det masse mennesker som kjente meg som fra en annen verden, forteller Magnus.

De hadde trodd at de var helt alene. At ingen ville bry seg om to idiotiske frilansere.

– At så mange mennesker hadde engasjert seg var helt overveldende, sier Magnus.

De ante ikke hvor mange som hadde vært involvert. Hvordan de hadde sluppet fri. Først seks år senere kom podkasten «Kidnappet» med hele historien.

Det er viktig at folk forstår hva deres støtte betyr, sier Magnus. Hvilken lindrende kraft det er for ofrene, som kan ha blitt behandlet som dyr, å få vite i ettertid at noen protesterte.

At noen kjempet for dem.

La ut på ny reise bare uker senere

Da tiden var moden hadde Niclas tatt motet til seg, og et par somre senere sto han ansikt til ansikt med Anna på kirkegulvet. Snart Anna Hammarström.

Han fikk knapt frem sitt ja. Overveldet av følelser på ny.

– Jeg hulket og gråt, forteller Niclas.

I Frankrike hadde Magnus montert hyllene. Et hjemmekontor tok form. Og Florence hadde fått følge til jobb.

Boken «I dag ska vi inte dö» kom allerede i 2015. Den ble som terapi for Magnus og Niclas. Detaljert skrev de seg gjennom marerittet, og våget å lese sine koners dagbøker.

– Det var tungt, veldig tungt, men samtidig var jeg veldig takknemlig for at hun hadde gjort det, sier Magnus.

Å finne tilbake etter separate liv, i to ulike verdener, er for mange nær umulig etter et fangenskap. Det ender ofte i skilsmisse. For Magnus ble Florence’s dagbok redningen.

– Det hjalp meg å lime de parallelle verdenene sammen, sier han.

Men bare noen uker etter at de var sluppet fri i Syria, dro Niclas på et nytt oppdrag. Til Mali. Så til Honduras, Liberia, Ukraina, Sør-Afrika.

Alt hva livet skulle bli

Hva endret seg?

– Ingenting! Jeg jobber og gjør det samme som jeg gjorde før, og kanskje til og med enda verre ting og verre reiser enn før egentlig, svarer Niclas og ler hjertelig da vi får kontakt på Skype.

Hvorfor?

– Fordi det er dette jeg elsker å gjøre. Det er min misjon i livet å lage slike saker. Det er min oppgave på en måte, og jeg synes at jeg gjør det ganske bra.

Niclas Hammarström har nettopp tatt storeslem under Årets Bilde i Sverige og vunnet i kategoriene Bildereportasje utland, Årets portrettserie og Nyhetsbilde utland.

Sistnevnte viser 13 år gamle Mohammed på sykehuset i Teltamer med brannskader over store deler av kroppen. Det er tatt i Syria. I fjor dro Niclas tilbake. Bildet vakte oppmerksomhet, og 13-åringen ble senere fløyet til Frankrike for medisinsk behandling.

Din misjon. Er det et kall?

– Ja, jeg føler det sånn. Det er et kall. Det er et egoistisk kall også, sier Niclas.

Anna skriver i dagboken at dere har valgt dette livet. Men hva med barna?

– De synes nok at det er ganske forferdelig noen ganger når jeg reiser på en ny reise, men de er samtidig stolte over å ha en pappa som gjør slike saker. Det har de sagt flere ganger, sier Niclas.

Gjøre verden litt bedre

Dersom en venn skulle beskrive Magnus, ville han bli mest glad om han skildret ham som en person som forsøker å gjøre verden litt bedre.

– Jeg er ingen perfekt pappa, ektemann. Det var jeg ikke før Syria, og det ble jeg heller ikke etter Syria selv om jeg hadde satt meg store planer, sier Magnus og humrer godt da jeg får kontakt med ham i Paris.

Han har også nylig vært i Syria. Sammen med Niclas. De er blitt som to brødre.

– Det fantes bare to valg, tror jeg. Enten kommer man hjem og begynner som bibliotekar. Og det sier jeg med den aller største respekt for yrkesgruppen. Eller så fortsetter man i samme spor og forsøker å gjøre det enda bedre, sier Magnus.

For ham handler arbeidet om vårt menneskeverd:

– Å stå så nær dødens rand og innse at man har hatt hellet med å kunne gjøre noe som gir mening i livet. Det er en luksus faktisk. Derfor kjentes det som at nei, jeg tror vi ble enda klarere på at det er dette jeg vil gjøre. Fordi det kjennes meningsfylt.

Dagboknotatene til Florence Falkehed og Anna Hammarström er hentet fra boken «I dag ska vi inte dö». Podkasten «Kidnappet» kan du høre her: