Ola sitter med venner rundt et bord på Studentersamfunnet. I bakgrunnen er det flere bord med studenter som prater sammen.

NRK har kartlagt single i Norge gjennom 40 år

1,4 millioner nordmenn har ikke fast partner. Er det så farlig? For første gang er singelboomen i Norge kartlagt.

Ola Mæle var 15 år da han tok motet til seg. På Vihalsfesten i hjembygda, dit mange nykonfirmerte drar for å drikke seg dritings i lukten av nyklippet gress.

– Jeg ville bare prøve å være så nær henne som mulig til alle tider.

I den varme sommernatten strakte han forsiktig hånden mot hennes. Han rakk knapt å kjenne varmen før hun trakk sin til seg.

– Da tenkte jeg at nå er jeg ferdig, sier Ola og ler.

Han har ennå til gode å møte hun som griper hånden hans like begjærlig. Nå har Ola ventet i sju år.

Singellivet gir en frihet mange trives med.

Flere av oss lever nå lange perioder alene. Men det koster, ikke bare i kroner og øre.

Ola lengter, for han har fulgt med på forskningen. Sett at single skiller seg ut i en ellers positiv utvikling for folkehelsen.

Vi lever stadig lenger her til lands. Risikoen for tidlig død har falt markant for gifte menn og kvinner siden 1980, men for ugifte har ikke fallet vært det samme. Forskere har slått alarm, for ingen vet riktig hvorfor.

Bikker Ola 50 år som singel uten barn, vil han ha dobbelt så høy risiko for å dø tidlig sammenlignet med sine gifte kompiser.

– Min aller største frykt er ensomhet. Å dø ensom.

Nærportrett av Ola

NRK har for første gang kartlagt single i Norge gjennom 40 år.

For å få hjelp ba vi SSB gjøre som geitekillingen i Alf Prøysens klassiker. Telle. Hvor mange single over 18 år er nå om bord sammenlignet med i 1980?

Det er lettere sagt enn gjort, for det er første gang SSB har fått et slikt oppdrag. Men ved å sammenligne blant annet sivilstand og familietype, har vi funnet frem til hvor mange nordmenn som ikke er i etablerte forhold. Om vi så bor i kollektiv eller alene. Tallene har vi sortert etter kjønn, alder og om vi er foreldre.

Vår statistiske geitekilling melder om 1,4 millioner single. Det er historisk.

Tallet 1,4 millioner skrevet med grønn skrift.

Hvordan havnet vi her? Hva gjør det med oss?

Av 1,4 millioner singelliv har vi valgt å gi deg historiene til Ola (22) som aldri har hatt kjæreste. Anne Berit (36) som ga opp dating for å forsøke å bli mor. Stefan (46) som ble forlatt av kona. Jevi (40) som ble alenemor, og Jorunn (86) som har vært enke i 37 år.

På hvert sitt vis forteller de om et Norge i endring.

– De lokket med kjærestegaranti.

Ola Mæle humrer og hever glasset. En venninne dumper ned i sofaen ved siden av ham. Studentene sitter tett rundt cafebordene på Samfundet i Trondheim, skravler og gynger oppstemt til musikken. Ola har påtatt seg vervet som økonomiansvarlig i Styret. Det ryktes nemlig at de færreste er single etter ett år i jobben.

Alt ser tilsynelatende fint ut, men Ola grubler fælt. Når skal det bli hans tur til å få seg en kjæreste? Han tenker på det hver dag.

Single menn fra 18 til 29 år uten barn

De fleste rundt bordet er single studenter uten barn. Felles er tryggheten om at mye vil «ordne seg» innen de runder 30 år.

I 1980 levde om lag en femtedel av menn i alderen 18 til 29 år som Ola. De var single uten barn. Siden har gruppen vokst kraftig.

I dag er nær halvparten av alle menn i denne aldersgruppen single uten barn.

Det er ikke så rart. Flere tar høyere utdanning og bruker mye tid på å finne fotfeste i arbeids- og boligmarkedet, mens et fremtidig familieliv ofte er overlatt til tilfeldighetene.

Studentene kjenner godt til veksten i boligmarkedet, men hever øyenbrynene når de ser singel-tallene.

– Wow!

Ola snakker med en studentvenn i rød genser og ler. Venninnen Frøydis har en samtale med de andre rundt bordet

På Samfundet i Trondheim trives mange som single.

Noen av dem vil få rett i at det «ordner seg». De vil ha begynt å etablere seg i par rundt 30-årsalderen.

Kvinner er nå i snitt nær 30 år når de får sitt første barn, mens fedrene er 32.

I 1980 var kvinner rundt 24 år og menn 27.

Men flere ved bordet til Ola vil få seg en overraskelse. Det er ikke sikkert at alle som ønsker familie vil få det.

Hver femte mann i aldersgruppen mellom 30 til 44 år er nå singel uten barn.

Ofte mot sin vilje. I undersøkelser svarer nemlig mange av dem som Ola. At de helst vil stifte familie. Finne en hånd å holde i.

Ola har valgt å være åpen om frykten for å ta det første steget.

– Jeg tenker hele tiden på hvordan jeg står. Hvordan jeg viser meg frem. Hvordan jeg ser dere i øynene. Det er en evig tankestrøm om hva jeg skal gjøre for at andre personer ikke skal tenke noe negativt.

Ola ser på en medstudent med venninnen Frøydis ved sin side

Ola plages også av ensomhet, et kjent og utbredt problem blant studenter.

– Drømmen er at en som er forelsket i meg tar første kontakten og viser det tydelig.

Gjerne allerede i kveld.

En av fire studenter i Norge er ensomme

Ved cafebordet på Samfundet strener en kompis av Ola forbi i takt med musikken på vei i baren. De kaller ham «dating-guruen». En som har knekt koden. Som lykkes i dagens datingkultur, både virtuelt og i virkeligheten.

Da «dating-guruen» går forbi kort tid etter, er det med to glass i hendene.

En av fire studenter i Norge er ensomme. Det kan være så smertefullt at du blir syk av det. Hos ufrivillig single melder dessuten de negative følelsene seg oftere enn de positive, viser forskning.

– Det må være lov å tro at hadde jeg funnet meg noen som elsker meg og som jeg elsker, så hadde mye av disse problemene gått bort. For det er jo et av de største problemene jeg lever med. Det å være ensom, sier Ola.

Å bli avvist i kjærligheten kan være spesielt sårbart.

Ola holder en paraply over seg selv og venninnen Frøydis på vei gjennom en park

Ola drømmer om å få seg kjæreste, og prater mye med venner om det.

18 år da metoo gikk viralt

Da Ola fylte 18 år gikk metoo-bevegelsen viralt. Han er oppvokst i en tid der kampen mot diskriminering og sosial urettferdighet, under begreper som Black Lives Matter, woke og LHBTQ+, har utfordret en hel verden til diskusjon.

Ola opplever at dette har ført til større åpenhet. Aksept. Men også mer forvirring.

– Jeg er en kar. En cis-mann, retter Ola som for å presisere.

Helt nye begreper er tatt i bruk om kjønn de siste årene.

«Cis» skal fortelle oss at Ola ikke bare er en mann «på bakgrunn av kjønnsorganets utseende», men også føler seg hjemme i det å være mann.

– Jeg oppfører meg ikke stereotypisk macho, jeg er også feminin, legger han til og skotter ned på neglelakken.

Frykter å bli «cancelled»

Som bygdegutt har han erfart at forsøkene på å pynte litt på utseendet med neglelakk og ringer kan føre til raske konklusjoner om legning. Han føyer derfor til, for ordens skyld, at det er drømmedama han lengter etter. Ikke drømmemannen.

Ola ligger i sengen på rommet sitt og scroller på mobilen

Ola bruker ikke de nye kjønnsbegrepene om seg selv, men sier de er viktige for å trygge at alle blir respektert.

For hans del kan folk kalle ham hva de vil. Å bli oppfattet som et godt menneske er viktigst.

Men 22-åringen undrer over hva godt han kan gjøre i møte med en kvinne for å vekke interesse og ikke avsky.

– Mye godt og nødvendig er kommet ut av metoo, men det har gjort meg mer redd.

Redd for å prøve datingapper. Redd for å bli «cancelled», utstøtt. Akkurat som da han var liten og ble mobbet. Da han sank sammen foran Playstation, alene, og lurte på hvorfor de hakket på akkurat ham.

Først på ungdomsskolen var vennegjengen stor og Ola trygg.

Nå er vervet på Samfundet limet i hverdagen, og hjemme i kollektivet finner Ola ro. Kommer grublingen, går han en tur eller venter tålmodig til bølgene har lagt seg. Han får nå også profesjonell hjelp.

Drømmen er å våkne og se et ansikt som smiler til ham. Hvordan han da skal være er han ikke i tvil om.

– Som pappa. Omsorgsfull.

Behovet for å vise omsorg er han ikke alene om.

Da Anne Berit Sørensen våknet tredje juledag for fem år siden, følte hun plutselig at noe manglet. Litt som uværet utenfor hytteveggen den julen, da snøen lot vente på seg.

Storebroren hadde feiret høytiden med svigers, og nå hadde også lillesøster reist videre med kjæresten. Igjen i hytta var mamma og pappa med sin single datter på 31 år.

Brått følte hun seg bakpå. Engstelig for å bli en evig tante.

– Jeg følte meg plutselig så unormal. Alene.

Hun hadde alltid vært en del av gjengen. Familien. Arbeidsplassen. Gitt jernet fra dag én, redd for å bli gravid for tidlig. Svikte sjefen. Bli lenge borte i foreldrepermisjon. Miste sin plass.

– Du tror jo selv at du er uerstattelig, selv om du ikke er det.

Hva gjorde det med deg?

– Det gjorde jo at jeg ikke hadde type heller da. Hadde ikke tid til det! sier Anne Berit og ler.

Anne Berit i godt humør mens hun kutter grønnsaker til middag

Single kvinner fra 30 til 44 år uten barn

Hun kjøpte leilighet. Bil. Og en leilighet til. Ble økonomisk uavhengig, mens venner toppet studielån med boliglån og barn.

Den julen rant det inn med julekort av babyer med nisseluer og vakre småbarnsfamilier innrammet i stjernestøv.

– Jeg tenkte at nå skal jeg brette opp ermene, så skal jeg også få meg akkurat dette.

Anne Berit opprettet profiler på nettsteder for dating, men søket ble raskt avsluttet. Hun lette jo etter en far til sine fremtidige barn, ikke bare en kjæreste. Hun syntes ikke det var realt.

Tror du ikke også menn kan være på utkikk etter en å stifte familie med?

– Både ja og nei. Menn har ikke det samme tidsvinduet som vi har.

Brått hastet det.

Anne Berit lukter på blomsterbukett

– Du treffer jo den store kjærligheten når du er yngre. Tror du. Også går jo det skeis fordi man er ung. Når man er voksen så gidder man ikke det. Jeg gidder ikke gå inn i et forhold som skal vare et kvarter. Som jeg har rekord på!

Latteren fyller igjen rommet. Anne Berit minnes 20-årene og all moroa på jobb. Som 31-åring føltes plutselig ikke det livet lenger normalt.

Men var hun egentlig så annerledes?

I 1980 var 5,4 prosent av kvinner i alderen 30 til 44 år registrert som enslige uten barn.

På 40 år har gruppen mer enn doblet seg.

12 prosent av kvinner fra 30 til 44 år lever nå som Anne Berit. Alene uten barn.

Anne Berit tilhører en ny normal, som samtidig har fått helt nye muligheter gjennom assistert befruktning.

Teo hopper opp til henne. Etter den julen på hytta skaffet hun seg hund, som spøkefullt har fått prege julekortene siden. Men de siste årene har det vært et PS: «Neste år håper jeg du får bilde av noen andre på julekortet mitt».

Anne Berit sitter på huk og hunden Teo hopper opp til henne for å få kos

Solomødre

Jakten på den store, varme hånden var lagt på is. I 2017 satset hun alt på den lille som først knapt kan holde rundt en finger.

Anne Berit hadde aldri vært hos gynekolog eller lest stort om assistert befruktning. Men med ett fremsto turen til Danmark som det eneste rette. Danskene hadde åpnet for single i 2007, og hun fant raskt andre nordmenn som var blitt solomødre før henne.

Bioteknologiske kvantesprang har de siste 20 årene gitt helt nye etiske dilemma.

I 2004 trådte derfor bioteknologiloven i kraft, med det formål «å sikre at medisinsk bruk av bioteknologi brukes til det beste for mennesker i et samfunn hvor det er plass til alle».

Men som enslig var det ennå ikke plass til Anne Berit.

Så mens politikere fortsatte diskusjonen i Norge pakket hun spent kofferten. Endelig hadde hun hendene tilbake på rattet. Styring over eget liv. Men så enkelt skulle det ikke bli.

Fire år, tolv forsøk og 800.000 kroner senere var hun ennå ikke gravid.

Tolv kaffekopper i forskjellige farger og motiv. En for hver tur til Danmark

Anne Berit har kjøpt en kopp hver gang hun har vært i Danmark for å prøve å bli gravid.

Blåmerkene som ikke synes

En fredagskveld ute med Teo lå tacoeimen tykk i gatene. Hun trengte frisk luft etter å ha kastet nok en graviditetstest i søpla. I den sure vinden overrasket hun seg selv da hun stoppet opp og glante. Inn av et stort vindu til en småbarnsfamilie.

Der satt mor og barn ved den ene enden og tøyset, og Anne Berit klarte ikke å ta blikket vekk fra de to. Hun ble bare stående og betrakte dem, selv om øynene snart ikke kunne se mer. Fylt av tårer.

– Jeg var så redd for å aldri få oppleve det.

Vokst opp i en familie der de alltid hadde spist sammen, ruslet hun til sist hjem og spiste slik hun ennå gjør. Alene foran TV-en.

– Det verste er de blåmerkene som ikke synes.

Mørbanket av hormonsprøyter, inseminering, uttak og innsetting av egg, var de fysiske smertene lite sammenlignet med det Anne Berit beskriver som en mental bokse-ring. Nedtur på nedtur. Alene.

– Du har liksom ikke en armkrok å krype opp i sofaen til.

Anne Berit ser på TV hjemme mens hun strikker

Under pandemien ble Anne Berits sorg over å ikke ha barn ekstra tung. – Jeg holdt på å klikke når foreldre klaget over å ha barna hjemme!

Anne Berit ville helst ha stiftet familie på tradisjonelt vis. Over 90 prosent av single kvinner som søker assistert befruktning i Danmark sier det samme.

Assistert befruktning til enslige også i Norge

I 2020 åpnet også Norge for assistert befruktning til enslige.

Da hadde danskene gitt opp Anne Berits egg, men i Trondheim var de villige til å satse. Hun var ennå ung, de hadde troa.

Selv våget Anne Berit nesten ikke å håpe. Det hadde gått så mange år, hun var redd for at pengene ville ta slutt før hun nådde mål.

– Det blir som spillegalskap. Du mister helt grepet om summene og tror det blir jackpot om du bare prøver en gang til.

Det skulle derfor gå en stund før hun klarte å ta det inn over seg. Dele nyheten, da ultralyden ikke lenger etterlot noen tvil.

Anne Berit viser frem ultralydbildene til ei venninne som er på besøk med barnet sitt. De smiler.

Anne Berit viser venninnen Thea og datteren hennes Tiril bildene fra siste ultralyd.

– Han får en mamma med vilje, som aldri ga opp, sier hun og viser bildene i sort hvitt.

I februar venter Anne Berit en liten gutt.

Som singel mamma blir hun ikke alene. På veien inn i 40-årene møter hun den store skaren av aleneforeldre i Norge i dag.

De fraskilte.

– Jeg gikk rett i kjelleren. Knust.

Stefan Jonsson hadde bare tenkt å gifte seg en gang og ble helt satt ut da kona ville sette strek i 2012. Barna var to og fire år. Han trodde krangling var en del av pakka som gift. At det var helt normalt å kapitulere i hver sin ende av sofaen om kvelden med nesa i mobilen, uten å prate sammen.

– Greia er at hun hadde forsøkt å snakke med meg over tid, men jeg avfeide det alltid med at det der orker jeg ikke snakke om.

Paret hadde elsket å feste sammen, elsket hverandre. Men å tilpasse seg den helt nye rollen som småbarnsforeldre var beinhardt med begge i full jobb. Noe de heller ikke pratet om.

– Jeg var ikke så veldig god på det da, å snakke om ting. Jeg låste alt inne.

Portrett av Stefan som på en toppen av en grønn haug

De sosiale nybegynnerne i huset, barna, fikk heller ikke særlig hjelp på samtalefronten av en travel pappa. «Gjør sånn!» kommanderte Stefan. «Hvorfor?» spurte barna. «Fordi», svarte han, uten å ta seg tid til å forklare.

Da skilsmissen var et faktum, raknet det fullstendig.

– Jeg spiste ikke, fikk ikke sove, hadde så mange tanker og tenkte alltid det verste om alt.

Hvorfor ville hun ikke ha ham mer? Hvordan skulle fremtiden bli for barna? Ville han klare å etablere seg som alenepappa, mentalt og praktisk med ny bolig?

Stefan hadde ingen sparebøsse og kom ikke fra en familie med mye penger. Han kom heller ikke fra en familie som pratet stort, og hadde vokst opp som skilsmissebarn selv.

– Jeg syntes så synd på meg selv. Det er helt absurd når jeg ser tilbake på det!

Men var sorgen som rammet ham egentlig så absurd?

Tre familiebilder av Stefan og barna på en hylle.

Barna har bodd annenhver uke hos Stefan og ekskonen etter skilsmissen.

Single menn fra 45 til 66 år med barn

Stefan ante ikke at hans bakgrunn hadde satt ham og hans lille familie i risikosonen fra dag én.

Hos ektepar der en eller begge parter har skilte foreldre, er sjansen for skilsmisse nå dobbel så stor sammenlignet med par hvor begge har foreldre som ennå er gift.

Stefan visste heller ikke at sorgen som kan ramme både voksne og barn etter skilsmisser er underkommunisert i samfunnet. Men han hadde sett den på nært hold som barn. Og forsto at han var nødt til å ta grep skulle han unngå å gjenta sin fars historie.

I 1980 var 5,6 prosent av menn i alderen 45 til 66 år enslige med barn.

Siden er tallet nesten tredoblet.

15 prosent av menn i denne aldersgruppen lever nå som Stefan.

Aldri før har det vært registrert så mange alenepappaer i Norge.

På toppen av Vardåsen i Asker fester Stefan klatreselen på Adrian (11), og sjekker at hjelmen til Sarah (13) sitter stramt nok på. Lukten av barnåler og grillpølser henger i fjellsiden, flere har lagt turen hit i solen.

Det kiler i magen, men på vei utfor stupet er barna i trygge hender. Pappa Stefan står fjellstøtt i bergveggen og sikrer dem.

Det var ikke gitt at det skulle bli sånn.

Stefan gir klatrebelte til sønnen Adrian, og datteren Sarah gjør legger fra seg jakken i bakgrunnen
Stefan sjekker at hjelmen til Sarah er stram nok
Sarah på vei opp fjellveggen og Stefan sikrer datteren

Da Stefan var barn knøt det seg ofte i magen sammen med pappa. Det klirret alltid fra bagasjerommet på bilturer, fra forsetet luktet det øl. Sprit. Stefan så hvordan faren slet. Han var aldri slem mot sønnene sine, men det skjedde mye barn ikke har godt av å se.

Selv taklet Stefan motgang med sinne. Han kjente ingen annen metode.

– Vi var mye alene og måtte klare oss selv, ranglende ute i gatene med vennene våre.

Da Stefan gikk på videregående skole ble faren funnet druknet. Han kan ikke huske at noen sa stort eller kondolerte.

– Jeg snakket ikke med noen om det. Jeg hadde en god kompis, men vi bare drakk.

Når gode råd blir for dyre

Han visste ikke da at barn av foreldre med rusproblemer ofte beskytter seg ved å trekke seg helt inn i skallet. En respons som kan bli umulig i et ekteskap.

Stefan ser utover nabolaget fra sin balkong

Stefan kjøpte egen bolig for tre år siden ved hjelp av Husbanken.

Ingen fortalte ham heller at barn som mister far eller mor brått, har større risiko for å slite mer i livet. At en sorgreaksjon kan komme helt plutselig, flere år senere, og lamme deg fullstendig.

Det var det som skjedde da Stefan ble skilt. Men gode råd ble for dyre.

Psykologene kostet flesk og køene var lange. Boende hjemme hos mor og stefar følte han seg ikke særlig høy i hatten, men googlet seg til råd så han fikk hodet over vann.

Da han til sist kom til psykolog, falt brikkene på plass:

«Det er jo ikke rart at du ikke er i stand til å vise følelser, for det er jo ingen som har lært deg det», sa hun og ga ham en barnebok. Om følelser.

– Da kjente jeg at det åpnet seg så sinnssykt. Det er faktisk innafor å snakke om følelser.

Unngå at barna lider

Stefan titter kjærlig på barna mens Adrian forteller om hans store interesser. Verdensrommet. Havets dyp. Det ukjente.

Stefan og barna tar en hvilepause

Stefan nyter å være pappa. Er det ikke hans uker med barna, drar han ofte til fjells med kamerater for å sykle eller dra på toppturer.

De tre har tatt fatt på stien hjem. Veien inn i boligmarkedet ble lenger enn til psykologen, men for tre år siden sto Stefan med nøklene i hånden. Et steinkast unna ekskonas hjem.

De samarbeider godt i dag.

Som skilsmissebarn selv vet Stefan hvor viktig det er. Å unngå at barna havner i en kryssild som kan påføre dem stress, usikkerhet og sorg.

– Hadde jeg ikke tatt noen grep kunne jeg sikkert endt opp som en sånn bitter gubbe som får ut dritten på nett.

Uten en kjæreste som utfordrer ham, ser han dessuten en effekt hos dem som lever lenge alene.

– Vi blir særere og særere. Jeg merker jo det selv, sier han og ler.

Stefan opplever at vår tid krever noe helt nytt av menn, dersom likestillingen skal være til barnas beste. Og av kvinner.

Jevi Majid gikk rakrygget gjennom ankomsthallen på Gardermoen sommeren 2018, med barnas hender kjærlig i sine.

– Jeg var lykkelig faktisk. Men fy søren, jeg ante jo ikke hva som ventet meg.

Ekteskapet hadde vart lenger enn de fleste som ender i skilsmisse. Det er når par har vært gift i 4 til 15 år at flest skiller seg.

I England hadde Jevi skapt en oase sammen med sin første kjærlighet. Ekteparet hadde et flott hus med hage og to barn da ensomheten ble stor i parforholdet.

De hadde vokst fra hverandre og ble enige om å sette strek etter 17 års ekteskap.

Vel hjemme i Norge skulle Jevi starte på nytt, som nybakt alenemor til to jenter som da var fem og ti år.

Jevi slapper av i sofaen. I bakgrunnen står en gitar inntil en vegg

Single kvinner fra 30 til 44 år med barn

Jevi fikk napp på en litt sliten leilighet på Lambertseter sør i Oslo. Til leie. Å kjøpe egen bolig var umulig. Vikariatet var ikke nok, uten fast jobb kunne hun se langt etter boliglån.

For drøye 40 år siden var det mulig å skaffe seg en borettslagsleilighet sentralt for en femtedel av en industriarbeiderlønn.

Borettslagsleiligheter skulle være et sted å bo, ikke et sted å putte pengene sine for fremtidig gevinst.

I 1982 ble lovene endret, slik at disse leilighetene kunne omsettes som vanlige boliger. Siden har prisveksten i boligmarkedet gått forbi lønnsveksten.

I dag kan man låne fem ganger egen inntekt, men likevel ikke være sikret å eie egen bolig.

– Det er utrolig dyrt å bo her. Jeg tenker at herregud, mye av lønna mi går jo bare på husleie. Jeg har heller lyst til å ha mitt eget å betale ned.

Medaljene fra løpene Jevi har deltatt i. Over ti medaljer på rekke hengende på en knagg hvor det står "Jevi's journey"

Trening er Jevis terapi. Det var da ekteskapet begynte å halte at hun tok bena fatt og fant en ny mental og fysisk styrke.

Logistisk sirkus

Med eksmannen i utlandet måtte samværet deles annerledes, i tråd med blant annet ferier. Alene sjonglerte hun nå full jobb og barna som skulle til og fra barnehage og skole, fritidsaktiviteter og venner, samt alt det praktiske hjemme med matlaging og husstell. De første to årene rakk hun knapt å sette seg i sofaen og skru på TV-en.

Det gikk i ett. Slik gikk det også rundt økonomisk.

Ble jentene syke måtte hun bli hjemme fra jobb. Jevi mistenkte at hun som alenemor med logistisk sirkus var blitt mindre attraktiv på arbeidsmarkedet, og kjente knyttneven i magen hver gang et vikariat ikke ble forlenget.

Størst var likevel smerten over å se hvordan barna tappert forsøkte å tilpasse seg sin nye hverdag som skilsmissebarn.

I et nytt land, med et nytt språk og pappa langt unna.

Jevis tenåringsdatter viser frem bilde av sine K-pop idoler og de ler sammen

Sammen med datteren Amelia forsøker Jevi å gjøre det beste ut av situasjonen.

– Det er noe jeg må leve med hver dag, for man lever jo med den dårlige samvittigheten. Du har ødelagt for ungene, dratt opp røttene deres. Nå må de starte alt på nytt på grunn av deg og det livsvalget du har tatt.

Blant pene fasader i Oslo følte de seg annerledes.

– Jeg har ikke møtt så mange alenemødre, de fleste har partner, barn og alt på stell. Det føler datteren min veldig på, at vi kommer fra en «broken family».

Men var de egentlig så annerledes? Hvilke liv leves i etasjene og villaene rundt dem?

For 40 år siden var nær 9 prosent av alle kvinner i alderen 30 til 44 år enslige med barn.

I dag utgjør de over 12 prosent.

Som 40-åring går Jevi nå inn i det tiåret da vi ser flest skilsmisser blant både kvinner og menn i Norge. Av alle kvinner i alderen 45 til 66 år, er nå 23 prosent single med barn.

Jakten på en urealistisk Askepott-sko

Jevi står solid på egne ben i dag, men håper på en hånd å holde i.

– Ikke fordi jeg er ensom, men jeg har lyst til å ha en livspartner. Noen å dele opplevelser og erfaringer med.

Men dagens datingkultur ryster henne.

– Folk er så useriøse. De dater som om de prøver sko, for det er alltid noe bedre der ute.

Sosiale medier gjør det lettere å møtes, men kulturen blir hard kost for mange, sier Jevi. Den handler om å bli avvist. Å sitte igjen med en følelse av å ikke bli verdsatt som menneske.

Jevi og ei venninne poserer for flere kameraer på 40-årsfesten til Jevi. Over dem henger det ballonger og et stort 40-tall. I forgrunnen står kakefater med fargerike kaker og cupcakes

Jevi inviterte nylig til fest da hun fylte 40 år.

Jevis søster holder bursdagstale til henne. Jevi, datteren og andre festdeltakere rundt henne lytter smilende på talen
Jevi får en bursdagsklem av sin tenåringsdatter

I jakten på en Askepott-sko taper kjærligheten, tror hun.

Limet oss mennesker imellom.

– Kjærlighet er å være lojal, vise respekt, være snill og være der når noen trenger deg. Det er mye jobb.

Skal det vare, må begge parter jobbe for det, påpeker Jevi.

– Hvis ikke en mann skal være stolt av å ha meg ved sin side, trenger jeg ingen mann!

Den konklusjonen er hun ikke er alene om.

Stadig flere av oss lever nå alene i lange perioder av livet. Denne utviklingen siden 1980 kan komme til å kreve noe helt nytt av oss alle.

For drøyt 40 år siden var risikoen for tidlig død 20 prosent høyere hos ugifte menn og kvinner, enn blant gifte på samme alder.

Nå er dødeligheten blant ugifte over 80 prosent høyere.

Skilte som Jevi og Stefan har også statistisk høyere dødelighet enn gifte personer på samme alder. Men her er forskjellene mindre enn for ugifte, og lite har endret seg på 40 år.

Som foreldre har Jevi og Stefan en klar statistisk fordel. Det samme gjelder enker og enkemenn med barn.

Jevi tar en selfie med datteren sin. Begge pyntet med flotte kjoler til Jevis 40-årslag

Kvinner uten barn har i gjennomsnitt 70 prosent høyere dødelighet enn kvinner på samme alder med to barn. For menn er forskjellen litt mindre.

Jorunn Rasmussen har vært singel i 37 år. Det er nesten hele perioden vi har kartlagt i denne saken.

For henne startet det med en telefon til elektrobutikken hvor hun jobbet i 1984.

Den 49 år gamle tobarnsmoren pakket raskt sammen sakene sine og dro rett til sykehuset. Det var bare uker siden ektemannen hadde fått kreftdiagnosen. De hadde knapt rukket å ta det innover seg. Nå løp sykepleiere og leger frem og tilbake.

«Så kald du er på hendene», sa Jorunn.

Hun ante ikke at det var siste gang hun skulle se ham i live. Holde ham i hånden slik hun hadde gjort gjennom et 23 år langt ekteskap.

De fikk bare komme inn til ham en og en, og Jorunn tenkte at datteren Irene hadde behov for å være nær faren sin nå. Hun gikk raskt ut og lot Irene sette seg.

– Men jeg tror ikke det var mer enn en halvtime, så var han borte.

Jorunn blir blank i øynene når hun minnes den mørke høstkvelden for 37 år siden, da de gikk fra å være en familie på fire til tre.

Jorunn peker på familiebilder som henger på en vegg. Fem bryllupsbilder, portrett av Jorunn som ung og bilde av Jorunn med sin avdøde mann

Vel hjemme sent på kvelden samlet de seg på soverommet hun hadde delt med ham. De trengte hvile, men også hverandre. Tenåringene hadde mye på hjertet.

– Da var det vi pratet ut om alt. Hvordan situasjonen var, at verden er nå ikke ramlet sammen. At det her klarer vi, minnes Jorunn.

Single kvinner fra 67 år med barn

37 år senere steller Jorunn fremdeles eneboligen de to bygget sammen i Tromsdalen. Barn og barnebarn kommer ofte på besøk.

– Det jeg savner med ham er i grunn fellesskapet, å gjøre et arbeid sammen.

Hun husker ennå da naboen satte ord på det den vinteren.

«Det er så rart nå å se at du er alene. Dere var bestandig to».

To som var åpne med hverandre på godt og vondt. Selvstendige i ekteskapet. Jorunn tror det er derfor de var så lykkelige.

– Når jeg har følt meg alene, har jeg dratt ut i skog og mark. Ensomheten forsvinner i møte med naturen, der føler jeg meg ikke alene.

Hun har vært singel siden, for etter å ha mistet sin aller kjæreste skulle hun få oppleve en helt ny frihet.

Jorunn tar lunsjpause. Hun sitter ved et spisebord med en hvit kaffekopp i hånden og en brødskive på et fat foran seg.

Kvinner lever lenger enn menn, og jo eldre Jorunn er blitt, dess flere har hun møtt i samme situasjon.

I dag lever 44 prosent av kvinner over 67 år som Jorunn. De er enslige med voksne barn og ofte barnebarn.

Det er nesten dobbelt så mange som i 1980.

Fikk hjelp fra uventet hold

Sorgarbeid på 1980-tallet var ofte overlatt til en selv. Jorunn minnes en prat med presten, men har i ettertid tenkt mye på hvem og hva som faktisk hjalp henne gjennom smerten.

Hva det å brenne for noe kan gjøre med et menneske.

Selv hadde hun ved siden av jobben viet seg til lokalpolitikken, der gruppelederen så henne.

– Jeg skjønte ikke den gang at han forsto hva som måtte til for å få folk til å funke igjen, men han sørget for at jeg hadde politiske oppgaver og foreslo meg i mange nemnder.

Jorunn sett gjennom bilvinduet mens hun konsentrert rygger ut av garasjen

Sammen fikk de på plass alt fra nye veier og skoler til turstier og parker for å gjøre byen til et godt sted for folk flest.

Gjennom 24 år holdt Jorunn benken i kommunestyret varm, stemt frem av folk i byen.

– Jeg følte meg ikke som en leder, men at jeg betydde noe. At jeg hadde en verdi i at jeg representerte velgerne.

Jorunn er usikker på om hun hadde klart det uten det lange samlivet med ektemannen som trygg sparringspartner først.

– Jeg tror jeg hadde hatt mye dårligere selvtillit, for når man er to i lag, lærer man av hverandre.

Jorunn klipper bort ugress rundt blomstene i hagen med en liten håndholdt multiklipper

Norge i verdenstoppen i privat gjeld

Som enke har hun bygget videre på deres livsverk. Familien, huset, hagen og bilen.

Med egen inntekt, enkepensjon og stålkontroll på regnskapet har Jorunn blant annet skiftet tak, bygget veranda og kostet på seg en elektrisk garasjeåpner.

Siden Jorunn stiftet familie har gjeldsnivået til nordmenn skutt i været. Vi ligger nå i verdenstoppen i privat gjeld. Det uroer henne.

Selv har hun alltid vært forsiktig med lån.

– Jeg lærte gjennom oppveksten at man ikke skal bruke alle pengene man har.

Nærbilde av Jorunns hånd som strekker seg etter en hvit blomst

Å gi en hånd forlenger livet

Jorunn har sett Norge finne oljen, og mang en reform bane vei for helt nye muligheter for både kvinner, menn og barn.

Nå bekymrer det henne at stadig færre deltar aktivt i fellesskapet. Tar del i å forme det landet vi skal leve i, om man så melder seg inn i politikken eller som fotballtrener.

Hun tror folk i Norge har det så godt at de ikke ser verdien av det. Men de går glipp av ny læring og forståelse. En livsviktig kontakt med andre mennesker, som kan hindre at ensomheten går på helsa løs, sier hun.

– At folk sitter alene er helt uforståelig. Det må ha noe med personlighet å gjøre. Du har ikke øvd på det.

Jorunn sitter i sofaen hjemme og ser ut tankefullt ut av vinduet.

Selv har hun som prinsipp å aldri skru på TV-en før Dagsrevyen.

– Folk bruker TV-en som redning for seg selv fremfor å anstrenge seg på andre områder.

Som godt voksen pensjonist har hun fortsatt å utfordre seg. Ved å gi en hånd til mindreårige asylsøkere.

– Det var en fin rolle, å hjelpe dem å finne seg til rette i samfunnets byråkrati med bank, bolig og skole.

I takt med nedlagte asylmottak, stoppet forespørslene til henne.

– Jeg synes det er veldig synd, for de ungdommene jeg hadde var flotte mennesker.

Jorunn går tur på en grusvei innover en dal i Tromsø

Gjennom et 86 år langt liv har Jorunn sett Norge forandre seg på godt og vondt. Hvordan vi bor, jobber og forholder oss til hverandre.

Som singel bestemor har hun ett råd til dem som ønsker et langt, lykkelig liv – singel eller ei.

– Vis andre at du bryr deg om dem.

BAK TALLENE: Slik kartla vi det nye Singel-Norge

Hei!

Har du innspill eller ideer? Ta gjerne kontakt!

Jeg er utenriksjournalist i NRK, opptatt av relasjoner. Nære og internasjonale. Hvordan de påvirker oss og politikken. Jeg har derfor beskrevet demografiske endringer i Norge gjennom 40 år i Det nye Singel-Norge, tatt en titt på TV-serien "Borgen" og fortalt om blant annet Omar Alshogres nye liv i Sverige og Da Niclas og Magnus forsvant i Syria