Vi er i Ulvåa-reviret, en drøy time øst for Elverum. Fredag kveld 10. februar går jakten mot sin slutt.

Allerede har fem ulv blitt skutt, fire av dem i ettermiddag.

Det er gitt lisens for å skyte åtte.

Tre av dem lusker fortsatt rundt blant furutrærne.

Krigsrådet

Jan Koritzinsky (52) fra Ammerud hopper ut av den hvite varebilen sin, skrur på hodelykten mot trærne. Han får følge av en seks-syv andre dyrevernere.

Alle blikkene er rettet mot den høye mannens iskalde blå øyne. De står samlet i et slags krigsråd.

– Det er jævlig stille, blir gruppen enig om. Mistenkelig stille.

De ensomme ulvene

NRK har vært i kontakt med jegerne for å være med på jakten. De mener saken for ofte blir feil fremstilt i media. I tillegg mener de det er en for stor praktisk utfordring å ha med en journalist.

Vernerne ville formidle sin opplevelse av jakten. NRK følger dem i natt.

Alle leter etter ulvene. Jegerne leter, vernerne leter.

Men få har sett skapningene selv.

Det fantes 80–90 av dem i Norge frem til jakten, ifølge den nasjonale leverandøren av bestandstall, Rovdata. Men selv de tallene er kontroversielle. Av disse har 18 blitt drept under lisensfelling.

– Det er helt uforsvarlig at de er så få. Det er så mye innavl at det er helt tragisk, sukker Jan bak rattet på varebilen mens han sonderer terrenget etter ulvespor.

Han sier ulvene er utsatt for all mulig slags sykdommer og helseproblemer.

– Og dette mener altså regjeringen er en ansvarlig forvaltning av ulvebestanden! Man hadde aldri tillatt noe sånt for en hvilken som helst annen art, sier Jan.

Plutselig får han øye på noe.

Snøfallet var kraftig nesten hele fredagen. Nå, natt til lørdag, ligger det hvite som et tjukt pledd over Ulvåa.

Men midt i pleddet er noen tynne, avlange spor, på størrelse med ulvelabber.

– Mellomrommet er litt for tett, synes Jan.

– Jo, men så er det mye snø og oppoverbakke, påpeker Iselin von Zernichow (25) fra Tønsberg.

Hun hoppet nettopp ut av den slitne stasjonsvognen hun på dyktig sett har manøvrert opp og ned skogsveiene.

Sporene går opp fra veien og inn i skogen. Et tynt slør av pudder dekker dem til.

Noen timer siden ulven var akkurat her.

Den er blant de tre siste i reviret.

Jan og Iselin dekker til sporene med føttene og kjører videre.

Det blir mye kjøring.

Når jegeren blir jaktet

Det er ikke bare ulven som leker gjemsel. Jegere leter etter vernere, som leter etter jegere.

Sistnevnte er lett gjenkjennelige. Jegere kjører store pickuper med lyskastere på, går kledd i kamuflasje, og har gjerne et gevær på ryggen.

Fra tid til annen støter vernerne på de lange konvoiene som raser gjennom skogen. Det tar gjerne en stund før lyskasterne, som brukes til å lyse opp hele skogen og lete etter ulvene, skrus av. Det er lett å bli blendet bak rattet.

Andre ganger står jegerne parkert midt i veien. Vernerne hevder de bevisst forsøker å holde dem ute, og at de hindrer fri ferdsel.

Jegerne svarer at de også tidvis blir hindret, og at de prøver å ivareta aktivistenes sikkerhet.

Uenighetene eskalerer gjerne.

– Jeg føler at det er krig. Det er jo uhyggelig, når det står jegere rundt omkring med våpen, og de følger med på alt du gjør, innrømmer Iselin.

De viser til flere hendelser NRK ikke har kunnet verifisere, der jegerne skal ha oppført seg truende.

Men som regel holder begge sidene seg rolige. Det bekrefter også fellingsleder Rune Lien til NRK.

– Det har oppstått noen konfrontasjoner. Det skal ikke skje, og det har jeg også beklaget overfor ARV.

– Vi prøver så godt vi kan å ha en god og rolig dialog med aktivistene. Vi oppfører oss som folk, og gjør ikke noe ulovlig. Jeg vet at de misforståelsene som oppstår skyldes uvitenhet, så vi prøver å forklare hva det er vi faktisk gjør under jakten, understreker Lien.

At ARV omtaler jakten som en krig, synes Lien er latterlig.

– Det er bare tull og tøys. Det er klart at når vi er ute på jakt så har vi med oss børse, og så er vi opptatt av å være så effektive som mulig, og da kjører vi gjerne samlet i lange konvoier. Men de aller fleste jegerne i Norge har stor respekt for ulven, og den underliggende motivasjonen er dugnadsånd.

Fellingslederen sier også at selv om aktivistene kan oppføre seg provoserende ved enkelte tilfeller, lykkes de ikke med å forhindre jakten fra å lykkes.

Der sporene slutter

Det dukker opp et nytt spor midt i veien. De er helt ferske i nysnøen, som sluttet å falle for bare et par timer siden.

Ulvespor.

Ulver beveger seg gjerne langs slike skogsveier. Det er minste motstands vei, og de kan bevege seg raskere. Jegere og vernere utnytter dette for å lettere finne dyrene.

– Men ulvene er utspekulerte, forklarer Jan.

– Den ene tispen som ble skutt på tirsdag lekte med jegerne i fire dager før hun ble skutt. Tenk det! En ung ulvetispe mot 50–60 jegere med pickuper og nesten militært utstyr, og så klarer hun å slippe unna gang på gang, sier han med et stort smil.

Han er inne på noe. Forskning viser at ulver har svært høy sosial intelligens.

Det er bare 40.000 år siden evolusjonen skilte arten fra hundene. Et blunk i naturhistorisk perspektiv.

En teori for hvorfor ulvene og hundene har blitt så forskjellige er at den konstante kampen mot elementene og livet i flokken spisser dyrenes mentale ferdigheter.

Det kan forklare at ulven lenge var sammen med mennesket om å være den mest geografisk utbredte arten i verden. I årtusener levde vi side om side, også i Norge.

Men i 1845 vedtok Stortinget en lov om utrydding av alt rovvilt i Norge. Det ble lovet pengepremier for hver ulv skutt, og på 1960-tallet var den norske ulven funksjonelt utryddet.

På en eller annen måte har den klart å komme seg tilbake.

Nå er en av de 60–70 ulvene i Norge kanskje bare noen hundre meter unna.

Jan og Iselin kjører langs sporene den har laget i veien. Sporene blir bare ferskere og ferskere. Så stopper de litt i veikanten.

Et lysegult objekt stikker opp av snøen i veikanten. Jan børster vekk snøen.

Det er en knokkel. Et stort, langt bein en godt kunne brukt som balltre.

– Det der må være et elgbein, sier Jan.

Iselin stirrer på knokkelen, bøyer seg ned for å se nærmere på den.

– Det er jo åte, sier hun.

Dersom noen har lagt kadaveret ut med vilje, er det ulovlig. Jegerne avviser at de har noe med kadaveret å gjøre.

Jan prøver å rive beinet opp fra snøen. Ulven har prøvd før ham, det nytter ikke. Under snøen ligger et helt kadaver.

– Litt rart at den elgen skal ha dødd her ved veikanten, med beina opp i luften, spekulerer Jan. Det tar en del energi å snu et så tungt dyr, mener han, at det dermed er sannsynlig at noen har lagt det ut for å lokke ulvene.

Jan og Iselin setter seg i bilene. De kjører videre, over sporene, slik at jegerne ikke skal finne noe.

Iselin stopper etter noen hundre meter.

Sporene svinger inn i skogen.

Iselin står ved bilen og speider.

Ti meter innover, så er det bekmørkt.

«Knekk.»

Stillhet.

En kvist ble nettopp tråkket over.

Noen er der, like i nærheten.

På hver sin side av flagglinene

Den delen av jakten som handler om flaggliner får ikke NRK være med på. Aktivistene er svært hemmelighetsfulle om hva de planlegger for denne delen av natten.

Flaggliner er lange tråder jegerne henger opp, noen ganger på flere kilometer, med røde flagg som henger ned mot bakken. De kan brukes til å markere et område.

Jegerne hevder at vernerne river ned flagglinene og brenner dem, noe som er ulovlig.

Vernerne mener flagglinene fungerer som inngjerdinger som hindrer ulvene fra å flykte, noe som også er ulovlig.

Inni skogen er linjene uklare.

– Det er så mye som kan tolkes. Vi håper at vi kan få klarere regler, sier Helge Braathen (51) fra Groruddalen, mens han grer seg litt i det lange skjegget.

«PANG»

Blikket til Jan er skarpt og kommanderende, Helges er mykt og vennlig. Likevel deler de en nærmest utømmelig energi.

De vet begge at de ikke har mye å komme med. Jegerne er ofte fem ganger så mange. De har god kjennskap til området, og har god kommunikasjon med Statens Naturoppsyn. Den ubalansen må vernerne bøte på med lidenskap.

– Det kan kjennes litt nytteløst noen ganger, men plutselig «PANG», så er vi der, sier Helge mens han drar et rosa pannebånd over hodet.

Helge har vært ute en vinternatt før. Den siste måneden har han, Jan og flere av de andre i ARV bodd oppe i Ulvåa mer enn de har bodd hjemme.

– Du kunne sluppet meg ut hvor som helst her ute, og jeg hadde funnet tilbake til hovedveien igjen, sier 51-åringen med de runde brune øynene.

På høsten har de gått tur i alle ulverevirene der de har trodd at jakt kan bli aktuelt. De har studert kartet i timevis. Det må til, skal man dekke et område på hundrevis av kvadratkilometer.

Hvorfor gidder de?

– Av kjærlighet til naturen, svarer ARV.

– Vi får alt fra naturen. Det er fort gjort å glemme. Men vi må finne tilbake til den respekten vi pleide å ha for naturen. Ulver er levende vesener, og hvilken rett har vi til å drepe dem? spør Iselin tilbake mens hun kjører.

Den unge kvinnen jobber til vanlig som veileder i flyktningtjenesten, og tar imot ukrainske flyktninger. Hun bruker hele helgen oppe i Ulvåa.

– Det føles godt å endelig gjøre noe. Å være ute i skogen og kanskje hjelpe med å redde ulvene, sier Iselin.

Vernerne ramler inn i den lille hytta på Høgsjøen i 7-tiden.

Blinkskuddet ved «Slottet»

Etter isbadet blir det hektisk.

Vernerne får besøk av aktivister fra Sverige, stortingsrepresentant Kristoffer Robin Haug fra MDG og et dokumentarteam fra Viaplay.

Og jegerne har virkelig våknet. De er på ferten av en ulv, og kjører lange konvoier rundt i fellingsområdet.

Thomas Wiken (51) får med seg en erfaren svensk aktivist ved navn Kim, og sporer et par med ulver på andre siden av skogen.

Kim kjenner ulvene, har vært med på motjakten i mange år.

De følger sporene helt til en frossen innsjø, der det finnes huler og tunneler i iskanten der ulvene kan gjemme seg.

De to ulvene overlever.

Men så heldig er ikke ulven jegerne var på ferten av, en ung tispe. Hun hadde fått navnet «Unni» av vernerne.

– Hun klarte ikke å bli ett år en gang. Ni måneder med liv og opplevelser fikk Unni, sier Atle Knag (61) fra Bergen.

Han er den eneste verneren som fikk lov til å reise inn til fots og se på ulven, og forteller på telefon om opplevelsen.

Han må gå 15 kilometer innover, og finner blant annet en død gris han tror ble lagt ut som åte.

Jaktlaget svarer at denne grisen ble lagt ut av noen andre under revejakt.

Ved et sted kjent som «Slottet» finner Atle ulven mens solen går ned.

Den ligger livløs i snøen, omgitt av fornøyde jegere. Snøen er blodrød.

Den led nok ikke. Kulen suste 77 meter gjennom luften før den traff midt i hjertet, opplyser både Rune Lien og Atle Knag.

– Da konfronterte jeg jegeren og sa: «Skjønner du egentlig hva du har gjort?» forteller Atle, oppskaket.

Med det ender jakten. Norges resterende ulver kan leve mer eller mindre trygt frem til neste sesong.

– Vi er lei oss for alle de ulvene vi ikke klarte å redde, sier Thomas.

De hevder å ha klart å dokumentere flere lovbrudd under jakten: Bruk av åte, blokkering av veier, og skadeskyting. SNO anmeldte et forhold etter at det ble mistanke om at en tispe ble skadeskutt tirsdag 7. februar.

– Vi fikk kanskje reddet et par ulver. Og så viste vi et sterkt samhold, og det er vi stolte av, sier Jan.

Vi kommer til å bli flere, og vi kommer til å bli sterkere, legger han til, og smiler:

– Dette er bare starten.