Gnistrende godt

«Spillet om Sydpolen. Et kappløp dit kartet slutter» er tittelen på Jon Ewo og Bjørn Ouslands nye bok om den sagnomsuste ferden sørover, der briten Robert Scott og nordmannen Roald Amundsen kjempet om å komme først til Sydpolen.

Ewo har faktisk lagt opp boken som et spill, og som så ofte i den elektroniske spillverdenen er det konkurranse på liv og død: Her presenteres spiller nummer én og spiller nummer to med hvert sitt team, de beskrives med styrker og svakheter, de får hver sine utfordringer, før en vinner til slutt kåres og status gjøres opp.

Men inn mellom de to polarheltene presser det seg en antihelt; forfatteren selv (også han er tegnet av Bjørn Ousland), som beskrives som en pinglete sofasliter, som knapt har hatt et par ski på bena.

Dreven dramaturg

Hvordan kan en sånn fyr skrive om fysiske utfordringer i is og kulde? spør kanskje du. Men det samme spørsmålet både stiller og besvarer Ewo selv i boken. Han gir dermed fortellingen et nært og personlig preg. Historien er drivende godt bygget opp, med en dramaturgi som vil kunne rive den mest bedaglige leser med seg. Også for den som kjenner til - og det vil jeg vel tro flesteparten av de unge leserne gjør - utfallet av kappløpet, blir boken spennende. Forteller Ewo har for eksempel lagt inn et par nåtids-veddemål med en svensk-finsk venn, som påstår at han ikke vet hvem som nådde polpunktet først.

• Les også: Lærer bort kunsten å ljuge

En råk av angst

For meg er Ewos metode førsteklasses: han skaper spenning, trekker betydningen av polferdene frem til vår tid og peker på den vitenskaplige og politiske verdien strabasene hadde. Boken har alle forutsetninger for å nå frem til vitebegjærlig ungdom, uten å bli belærende eller faktatung. Mye konkret fakta-informasjon er likevel med; Ewo har besøkt flere museer og får greie svar fra forskere. Dette er informativt og tilgjengelig. Men ikke oppsiktsvekkende originalt.

Styrken hos Ewo ligger i utvelgelsen av stoffet, presentasjonen - der er han rett og slett rå.

Dessuten har han et språk som skaper bilder. Når Scott får vite at Amundsen også har tenkt seg til Sydpolen, skriver Ewo: «Men inni ham åpnet det seg en råk av angst». Den svarte råken skal Scott bakse rundt i gjennom hele Ewos beretning.

Ousland i sitt ess

Nå vil jeg ikke se bort i fra at dramaturgen Ewo har hatt god hjelp av illustratør Bjørn Ousland, som selv stod for både tekst og bilder i bildeboken «Sydover. Kappløpet mot Sydpolen» som kom for to år siden. Den henvender seg til litt yngre barn og er enda strammere i redigeringen av enkeltscener, men er desto fyldigere illustrert.

Om illustrasjonene er gjenkjennelige fra Ouslands egen bok, holdes de i en skarpere tone i den nye spill-boken. Fargene går i kontrasterende rødt og blått, det er ofte konfrontasjoner og krasse detaljer som registreres. Dette skaper en egen intensitet som står godt til konseptet om spill og konkurranse på livet løs.

Det er forøvrig ikke første gang Ewo og Ousland samarbeider. I 2007 fikk de Brageprisen i Åpen klasse for sin bok om middelalderkongen Håkon Sverresson, «Fortellingen om et mulig drap»:

Heder til Rossaviks Førde-biografi

Så blir spørsmålet: Trenger vi flere bøker om Amundsen og Scott? Blir det for mye tværing i de samme historiene?

Jeg mener «Spillet om Sydpolen» er blitt en flott faktabok som takket være originalitet i fortellingen gir nytt liv til gammelt stoff. Dette er en bok som mange vil ha glede av.