I Nerdrums mektige slagskygge

Gjennom hele sin 50 år lange karriere har Odd Nerdrum tatt til seg elever som har fått jobbe og leve sammen med ham. I gammelmesterlig ånd har han slik satt sitt preg på generasjoner av kunstnere.

Den såkalte Memorosa-gruppen, som er det siste skudd på Nerdrum-stammen, åpnet i helgen en utstilling de omtaler som et «...et kitch-attack» i Fredriksverns gamle Krutthus i Stavern.

Kitch-begrepet er noe Nerdrum selv lanserte på 90-tallet som en betegnelse for sin egen kunst. Kitch betyr en kunstliknende gjenstand av lav kunstnerisk kvalitet. Jeg tror nok Nerdrum begynte å bruke betegnelsen som et selvforsvar, en måte å komme kunstkritikerne i forkjøpet. Begrepet er i hvert fall svært dårlig egnet, all den tid han faktisk er en av våre største malere. Men selv om Odd Nerdrum virkelig er en mester, er det sørgelig få store kunstnere som har kommet ut av hans verksted.

Men likevel håpet jeg at det kanskje denne gangen skulle dukke opp et flunkende nytt talent av Nerdrums eget format, en nyslått romantiker av en barokkrealist.

Memorosa-gruppen består av Odd Nerdrums yngste sønn Øde Spildo Nerdrum, William Heimdal, Sebastian Salvo, Javier Adams og Nichollis Thurman.

Ambisjoner større enn evner

Det er ikke vanskelig å se at det er Odd Nerdrum som er mesteren og forbildet.

Særlig den unge William Heimdal legger seg motivmessig og koloristisk tett på læremesteren. Og kanskje er det derfor det blir så ekstra tydelig i dette tilfellet at ambisjonene er større enn evnene.

Heldigvis er Heimdal bare 17 år, så han har mange år på å utvikle en sikrere omgang med penselen, for foreløpig har han rent maleteknisk en god del å gå på. Især har han vanskeligheter med å få skikk på anatomien. Dette ser vi tydelig i flere av hans bilder.

I portrett med erigert penis klarer han å fremkalle hudens stofflighet på en ganske god og troverdig måte, men kroppen henger overhodet ikke sammen: Det lille hodet ser malplassert ut på den overdimensjonerte torsoen. Hvor har Odd Nerdrum vært i denne prosessen, undres jeg. Her kunne en del tydelige velmente råd kommet godt med.

Mytologiske klisjeer

Flere av elevene henter inspirasjon fra det sterke fantasielementet i Nerdrums surrealistiske bilder fra 90-tallet. Men der Odd Nerdrum i sine arkaiske og tidløse motiver klarer å si noe allmenngyldig om fremmedgjøring og angst, henfaller enkelte av elevenes malerier til rene mytologiske klisjeer.

De mangler gjennomgående den mektige visuelle kraften som kjennetegner læreren. Det er også flere av dem som sliter med å modellere lyset. I stedet for at høylyset er med på å definere formen, blir lysfeltene liggende på utsiden som malplasserte flekker.

Ett lovende unntak

Heldigvis er det en som virkelig fremstår som talentfull og lovende.

Ikke overraskende dreier det seg om Odd Nerdrums egen sønn, Øde. Hans maleri «Portrett av Nichollis» er et riktig godt bilde. Ansiktet er fint utført, og selv om klær og hår er modellert summarisk fremstår skikkelsen som overbevisende.

I «Selvportrett med rødt skjerf» er også ansiktet meget godt utført. Det store røde skjerfet lever imidlertid sitt helt egne liv – det ser ut som om det motsetter seg tyngdekraften. Kanskje er det vinden som tar fatt i det og løfter det opp, slik at skjuler skulderen som tilsynelatende fullstendig mangler.

Men tross noen slike anatomiske uklarheter blir jeg svært optimistisk på Øde Nerdrums vegne. Hvis han klarer å utvikle et mer selvstendig formspråk, og slik sett bevege seg ut av sin fars mektige slagskygge, kan det bli en stor kunstner av ham.

Lettvinte snarveier

Det som kjennetegner brorparten av bildene i utstillingen er at noe er malt med intensitet og troverdighet, det kan være ansiktet, hendene eller blikket, mens andre deler er malt mer summarisk. Noen ganger er deler av en skikkelse gjemt i skyggene.

Når Odd Nerdrum selv lar noe forsvinne på denne måten, er det aldri slik at mørket er malt som et spenningsløst og flatt felt. Det er greit at deler av en arm eller et ben forsvinner i det dunkle, men man må tro at det faktisk kan skjule seg der. I mange av elevenes bilder fremstår skyggene mer som lettvinte snarveier, unnskyldninger for ikke å utpensle alt i detalj.

Det har alltid forundret meg at en briljant perfeksjonist som Odd Nerdrum har kunnet la så mye middelmådighet passere. Han er åpenbart ikke en like stor lærer som kunstner.

NRK Presiserer: NRK mottok først feil versjon av William Heimdals maleri «The prince of painting» fra Memorosa-gruppen, og publiserte dette i denne anmeldelsen. Bildet er nå byttet med den riktige versjonen. Anmeldelsen er basert på utstillingen i Stavern, og ikke bildene vi fikk tilsendt.

Anbefalt videre lesing: