Verdifullt om skolevegring

Få norske forfattere ser barnet så godt som det Gro Dahle gjør. Hun er kompromissløst lojal og bruker barnas eget språk. Slik åpner «Grevlingdager»:

Lette skyer svever over hodet til en nysgjerrig og lykkelig Pim. Fargene er lyse, det bobler i duse nyanser. Men på neste oppslag er alt annerledes:

Planker. Trestokker. Grus. Gro Dahle har gjort det å beskrive vanskelige følelser gjennom å skildre helt konkrete gjenstander til sin spesialitet. Angst og smerte beskrives som kjettinger og rustent jernskrot.

Bildebøker for barn om traumatiske og tabubelagte temaer er blitt hennes varemerke. Denne gangen er det altså barna som ikke klarer å gå på skolen, som tematiseres.

Ofte har Gro Dahle samarbeidet med illustratør og ektemann Svein Nyhus. Denne gangen er det datteren Kaia Dahle Nyhus som illustrerer. De to har utviklet et skikkelig vellykket samarbeid.

En engstelig grevling

Grevling-metaforen går tvers gjennom fortellingen, både i bilder og tekst. Den er konsistent, både i følelsene og illustrasjonene.

For Pim, hovedpersonen, er interessert i grevlinger. Og han identifiserer seg med dem. At de angriper og biter til det knaser, er bare tull, sier han til Mamma. Egentlig vil grevlingen bare være i fred. Den graver seg ned om trusselen blir for stor.

Også Pim søker til et gjemmested når omgivelsene blir truende. Det som truer er løpende barn i gangen. Gruppearbeid. Skolen, rett og slett.

Så mange som 12.000 norske barn kan lide av skolevegring, skriver Aftenposten. Barna har så store motforestillinger mot å gå på skolen, at de blir fysisk og psykisk dårlige. Pim er en av disse. Men «Grevlingdager» viser at det ofte ikke er barnet det er noe i veien med. For der står det også at:

Så er spørsmålet om det blir det for terapeutisk, med en lykkelig slutt der skolen tilrettelegger for Pim, slik at også «grevlinger» kan få passe inn i skolehverdagen. Jeg synes ikke det. Fortellingen om Pim er en historie om å streve med å finne seg til rette i verden. Den understreker at det går an å våge noe man egentlig ikke tør, bare man får litt hjelp. Og hjelpen fins.

Innenfra

Også Kaia Dahle Nyhus er gjenkjennelig, der hun lar Pim, skoleelevene, foreldrene eller grevlingen tre frem fra en stor, fargemettet flate. Følelsene sitter i øynene; Pims redsel kan allerede på forsiden forveksles med grevlingens. Angsten viser seg også i skarpe oransje farger. Og jo mer Pim graver seg ned, jo mer han trekker seg inn i seg selv, jo svartere blir det.

Ord og bilder følger hverandre, ikke konkret, men på stemningsnivå.

De store fargeflatene blir iblant gjort mykere og mer stofflige ved at Dahle Nyhus fyller dem med streker eller prikker. Det er fint. Også det litt skjeve blikket gjør oppslagene levende.

Første og siste oppslag har små, fargerike bobler i utkanten av bildet. De gir en følelse av muligheter, av mangfold og glede. Pim finner til slutt en trygghet på skolebiblioteket, dit han får lov å trekke seg tilbake når det trengs.

Der har han også funnet en venn.

Språklek

Det kan synes mørkt og trist. Jeg mistenker likevel mor og datter Dahle for også å ha lekt seg frem i denne boken.

For det er jo mye morsommere med en skolegrevling enn med skolevegring!

Anbefalt videre lesing: