Anmeldelse

Harmageddon i Las Vegas

Martine Johansen blander en potent litterær reiseskildring med noen stramme doser dystopi i sin nye roman.

Bokomslag "Vi har ikke fire nye år" og Martine Johansen

ORIGINAL: Martine Johansen (f. 1990 i Oslo) har skrevet et originalt portrett av Donald Trumps USA.

Foto: Vigmostad&Bjørke

Ideen om Harmageddon står sentralt i Jehovas Vitners forståelse av dommedag. På den dagen skal verdens herskere samles mot gud, og bare de lydige skal overleve. Denne tankegangen var en del av oppveksten til hovedpersonen i Martine Johansens tredje roman «Vi har ikke fire nye år».

Når vi møter henne har hun for lengst brutt med den religiøse sekten, og befinner seg i en rød Chevrolet på vei fra den sørøstlige delstaten Georgia i USA til California. Ved sin side har hun sin kvinnelige, amerikanske kjæreste. På veien skal de stoppe og gifte seg i Las Vegas.

Gripende fra forsamlingen

Underveis får vi se glimt tilbake til da hun, mor og far gikk på forsamlingsmøter og banket på dører. Skildringene av barndom og oppvekst i en Jehovas Vitner-forsamling i Horten føles både sanne og gripende.

Bilturen er satt litt frem i tid. Donald Trump har nettopp blitt sverget inn til sin andre presidentperiode. De to jentene leter etter Amerika. Det er det glorete, maskuline, politisk ukorrekte Amerika, som ser ut til å interessere dem mest.

Popkorn med ekstra smør

De to skeive hipsterne har visst fått nok av alt som er kortreist, godt for kroppen og økologisk. Her går det i bøttevis av popkorn med ekstra smør toppet med sjokoladekuler, selv om det begge godt vet at denne livsstilen ikke er bærekraftig på sikt.

I Las Vegas blir det bråstopp, for i det fjerne blir himmelen lyst opp av noe som kan være en atombombe. Verden rundt har gått av hengslene og de er innesperret i det absurde kasinoet i ørkenen.

Dommedagen i Las Vegas får en ekstra dybde av at hovedpersonen er vokst opp med forestillinger om Harmageddon i barndommen. Er det guds straff de opplever?

Lite troverdig i Vegas

Når de to strander i Las Vegas forsvinner også noe av sjarmen ut av fortellingen. Det er som om Martine Johansen ikke helt gir seg tid til å skape et troverdig Las Vegas, slik byen ville fremstå etter en apokalypse.

Men så er altså romanen også mye mer en dommedagsfortelling. På sitt beste er den en vital roadmovie, og et originalt portrett av Donald Trumps USA. Men at våre to hovedpersoner skal ende opp med å dyrke grønnsaker på en golfbane i Vegas står ikke helt til troende. Får vi håpe.

Anbefalt videre lesing: