Mektig presentasjon av viktig kunstner

Vanessa Baird er en av de mer distinkte stemmer i norsk kunstliv. I sommer viser Kunsthall Stavanger et stort utvalg av nye arbeider, mange av dem har aldri tidligere vært vist for et bredere publikum. Utstillingen favner både tegning, fotografi og video. I tillegg har Vanessa Baird inkludert møbler formgitt av sin mor, og en koronadagbok skapt av venninnen og samarbeidspartneren Mette Hellesnes.

Groteske eventyr

Virkeligheten Vanessa Baird skildrer er ofte dypt fremmed, og meget gjenkjennelig på samme tid. Tidlig på 2000-tallet sjokkerte hun sitt publikum med erotiserte versjoner av folkeeventyrene; som en burlesk og uhyggelig beretning om Rødhette, der ulven ikke er ute etter å ete den lille piken, men å erobre henne seksuelt.

Denne vonde koblingen mellom barnas verden og det seksuelle dukker fortsatt stadig opp i bildene hennes. I den aktuelle utstillingen finner vi et svært ubekvemt eksempel; Her kan vi se en liten guttebaby på stellebordet med en stor erigert penis. Driftslivet som en mørk og sterk understrøm i mennesket er i det hele tatt et refreng hos Baird. Hun viser det åndsforlatte seksuelle begjæret, der det sjeldent finnes rom for ømhet, eller noen egentlig kontakt, kun kroppslig penetrering.

Bildene får en til å stille grunnleggende filosofiske spørsmål om hva det betyr å være et menneske, en kropp på jorden?

Hjemmets klaustrofobiske fengsel

En annen vond tematikk, som hun også på ulike måter vender tilbake til, er desperasjonen hos den som er fanget i en omsorgsrolle, enten det er for egne barn, eller for gamle foreldre. Hun skildrer hjemmet som et kaotisk og klaustrofobisk fengsel.

Et av de få eldre arbeidene som er med i utstillingen er «All these moments will be lost, like tears in the rain». Her ser vi en litt ufiks, godt voksen kvinne ikledd en lyseblå småpikeaktig kjole, som sitter med et uttrykksløst ansikt og klipper av seg fingrene.

I et annet bilde ser vi en kvinne med vidt oppsperrede øyne som står og brenner hendene sine i peisen. Kontrasten mellom den lett aldrende kroppen og den pikeaktige bekledningen som kvinnene har, oppleves som et uttrykk for den forfengelige sorgen over ungdommen som ugjenkallelig er over.

Døden som motiv

I mange år har sårbarheten i det å eldes vært et viktig tema for Baird. I den senere tid har det klaustrofobiske hjemmet endret karakter. Det er ikke lenger småbarnsmammaen som står sentralt, men den middelaldrende datteren som pleier sin syke mor. Som et refreng i de nye bildene ser vi den gamles ansikt, der vi bakenfor de innsunkne kinnene og de mørke øyehulene kan ane konturene av hodeskallen.

Hun viser oss hvordan oldingen bærer døden på utsiden gjennom sin fysiognomi som en dyster påminnelse om livets forgjengelighet.

Politisk tilsnitt

Det er ofte de store grunnleggende temaene som opptar Baird. Hun beveger på spørsmål knyttet til hva det betyr å være et menneske med en kropp på jorden; en kropp som gradvis smuldrer bort og forsvinner. Hun er opptatt av ømhet og lengsel, men også rå, kynisk drift. Tegningene hennes er rike på detaljer, fulle av mulige fortellinger, så åpne for mange ulike tolkninger.

Det er derfor det er litt synd når hun låner sitt kunstneriske uttrykk til en konkret politisk sak, slik hun gjør i denne utstillingen. Her presenterer hun nemlig en serie bilder som er viet til kampen for bevaringen av Ullevål sykehus.

Baird har alltid ladet sin kunst med et sterkt samfunnsengasjement. Ikke minst er hennes tematisering av flyktningkrisen et godt eksempel på det: Men den gang tok hun fatt i store eksistensielle problemstillinger, et implikasjonsrikt drama på liv og død. Slik klarte hun å beholde det allmennmenneskelige ved bildene samtidig som hun løftet denne viktig politiske problemstillingen.

Jeg synes ikke det fungerer like godt med en langt mindre politisk sak, som kampen for Ullevål. Selv om jeg personlig er skjønt enig med henne i dette viktige lokalpolitiske spørsmålet, så synes jeg som kunstkritiker det svekker uttrykket hennes, når hun forvandler de tvetydige surrealistiske arbeidene sine til en form for politiske kampplakater.

Selv om disse bildene selvsagt er tegnet med den samme suverene formstyrken, og den koloristiske fingerspissfølelsen som kjennetegner alt Vanessa Baird lager, blir noe av magien borte, når det dobbeltbunnede blir erstattet av et mer direkte politisk budskap.

Men dette er bare et hjørne av en ellers mektig presentasjon av en av våre aller viktigste kunstnere. Utstillingen er definitivt en av sommerens aller største kunstbegivenheter.

Anbefalt videre lesing: