Cecilie Hellestveits forrige bok inneholdt et nærmest genialt grep. I «Syria. En stor krig i en liten verden» tok samfunnsviteren og folkerettsjuristen oss med på en rundreise i landets ulike provinser.
Gjennom å bli nærmere kjent med de ulike befolkningsgruppene som bebodde de ulike områdene ble det enklere å forstå Syria-krigens indre dynamikk.
Som et drama av Shakespeare
I sin nye bok «Ulykkelige Arabia. Verden etter Jemen» om den mindre kjente krigen på sydspissen av den arabiske halvøy velger Hellestveit en annen, mer teatral inngang.
Krigen, som har pågått i Jemen siden 2015, blir fremstilt nærmest som et Shakespeare-drama. På rollelisten finner vi først og fremst lederne av golfstatene i regionen.
Hovedrollen, i den grad noen kan sies å spille en hovedrolle i dette sammensuriet av maktinteresser, går kanskje til Muhammad bin Salman, påtroppende konge i Saudi-Arabia. Mot ham, men også iblant med ham, står Emiratenes kronprins Muhammed bin Zayed Nahyan. Mens lederen for revolusjonsgardens utenlandsoperasjoner, Qasem Soleimani representerte iranske interesser inntil han ble drept av amerikanske bomber i Irak.
USA er til stede med skiftende presidenter som alle har det felles at de jakter på jihadister ved hjelp av droner, som ofte bommer på jihadistene og isteden rammer sivile mål. Og ja: Russland, Tyrkia, Storbritannia, Kina og EU forsøker også å spille sine kort best mulig i denne oljestinne regionen.
Danser med slanger
Disse ytre kreftene allierer seg så med klaner internt i Jemen. Hovedspilleren i nyere tid var lenge Ali Abdullah Saleh, kalt «slangedanseren», fordi han – inntil han ble drept i 2017 – klarte å holde alle fiendene rundt seg i sjakk, og holde seg ved makten i 33 år.
Hellestveit kaller krigen i Jemen for et «skyggeteater», en slagmark, der de rikere og mektigere naboene Saudi-Arabia, Emiratene og Qatar via ulike stedfortredere fører krig. Interessant er det også å konstatere at Sør-Jemen fra 1967 var styrt av marxister frem til Sovjetunionen gikk i oppløsning.
I den grad noen styrer i Jemen.
Klanen trumfer troen
Samfunnsviteren Hellestveit gjør godt greie for hvordan Jemen, i motsetning til for eksempel Syria, mangler en sentralmakt, og i stor grad blir styrt av (familie)relasjoner, heller enn institusjoner. Familien, klanen, står her så sterkt at de religiøse motsetningene mellom sunni- og sjiamuslimer, som fører til så mye bråk og elendighet andre steder, ikke er det viktigste i Jemen. Her trumfer slekten troen.
Som hos Shakespeare, er det vanskelig å finne noen entydige good guys i Hellestveits fortelling. Tragiske enkelthendelser blir satt i sammenheng.
Drapene på den norske studenten Martine Vik Rasmussen, journalistene i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo, og ikke minst drapet på den saudiarabiske journalisten Jamal Kahsoggi, blir lettere å forstå når man kan følge trådene tilbake til de ulike aktørenes handlinger i Jemen.
Det samme gjelder terrorangrepene mot USA 11. september 2001, der halvparten av terroristene hadde røttene sine i denne fattige kyststaten ved det arabiske hav.
Rå forteller
Cecilie Hellestveit må være den mest illusjonsløse og råeste fortelleren i norsk, politisk sakprosa for tiden. Hun tillater seg til og med å være spydig når hun skildrer hvordan Storbritannia justerte lovene sine slik at den britiske børsen skulle kunne børsnotere det saudiarabiske statlige oljeselskapet Saudi Aramco, selv om selskapet ikke tilfredsstilte de vanlige kravene til åpenhet.
I «Ulykkelige arabia. Verden etter Jemen» flyr vi høyt over landområdene både geopolitisk og historisk. Vi får i tur og orden se hvordan de ulike aktørene har forsøkt å manøvrere over tid.
Gjør ikke landgang
Etterhvert som jeg legger det ene kapittelet etter det andre bak meg, tar jeg meg i å savne mer skildring av livet på bakken.
I likhet med flere av de krigførende partene er det som om Hellestveit kvier seg for å gjøre landgang i Jemen. Har hun i det hele tatt vært der? Hvordan ser det ut i de strategisk viktige havnebyene Hodeidah og Aden?
Det ligger kanskje litt i den samfunnsvitenskapelige metodikken til forfatteren at hun flyr som en amerikanske drone over begivenhetene – at hun er mer opptatt av statenes maktspill enn av enkeltskjebner i sivilbefolkningen?
Dette betyr ikke at ikke Hellestveit klarer å vekke fascinasjonen i meg for både landet og folket. På tross av alt kaos, all sult og elendighet, får jeg lyst til å pakke med meg boken i kofferten og reise ned for å se Jemen med egne øyne.
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.
