Anmeldelse

Sørgelig aktuelt om amerikansk rasisme

Forfatteren Jesmyn Ward har skrevet en skremmende roman om hvordan rasismen fremdeles rammer afroamerikanere i USA. «Syng, gravløse, syng» er en vond roman om skyggesiden i amerikansk hverdagsliv.

Bokomslag "Syng, gravløse, syng" og Jesmyn Ward

PRISVINNER: Jesmyn Ward har mottatt amerikansk litteraturs store pris National Book Award to ganger. Først for debutromanen «Det som reddes kan», så for «Syng, gravløse, syng», som nå er oversatt til norsk av Eva-Marie Lund.

Foto: BEOWULOF SHEEHAN / ASCHEHOUG FORLAG

Jesmyn Ward beskriver et betent og stadig smertende sår i amerikansk historie: Hun skriver om hverdagen til afroamerikanske borgere som aldri kan frigjøre seg fra fortiden. Slaveri, ydmykelse, lynsjing og vold har gjort dem til de menneskene de er i dag.

Kan da urettferdighet og overgrep aldri bli borte? Er det ikke mulig på et tidspunkt å gå videre?

Akkurat nå synes det ikke slik. Politiets brutale og fatale pågripelse av 46 år gamle George Floyd forrige uke er bare ett av flere eksempler på en gjennomgående forskjellsbehandling av amerikanske borgere.

Jesmyn Wards anliggende, i romanen «Syng, gravløse, syng», er at fortiden ikke kan viskes ut. Den sitter i kroppen som fysiske minner også hos dem som er altfor unge til å ha opplevd den. Dessuten: vold avler vold. Den som har lidd overlast, står selv i fare for å bringe smerte over både seg selv og sine nærmeste.

Denne erkjennelsen gjentar stadig nobelprisvinner Toni Morrison i sitt forfatterskap. Ikke uten grunn blir Jesmyn Ward av mange lest som en som viderefører Morrisons insistering på at rasismen finnes – hver dag – i de forente amerikanske stater.

Levende og døde

Hos Jesmyn Ward pipler fortiden frem gjennom spøkelser. Dette er hvileløse sjeler som nettopp har vært utsatt for en voldelig og rasistisk motivert død. En slik åndelig tilstedeværelse på tvers av generasjoner, på tvers av liv og død, må man tåle, skal man lese «Syng, gravløse, syng». Skikkelser fra fortiden dukker opp som helt virkelige personer, men ikke alle kan se dem.

En av dem som kan se, er Jojo. 13-åringen vokser opp hos besteforeldrene som han kaller Mom og Pop. Moren, Leonie, er rusmisbruker og uskikket til å ta seg av barn. Far er i fengsel.

Jojo blir det nærmeste man kan komme en mor for lillesøsteren på tre-fire år. Det er han som sørger for at hun får mat, det er han som trøster henne når hun er trist, og som synger godnattsanger for henne når hun skal sove.

Ansvaret er altfor stort for guttungens magre skuldre.

Et mulig håp

Store deler av romanen er en skildring av bilturen til fengselet for å hente faren som skal slippe ut. Det blir en skrekkelig tur, med moren Leonie og hennes venninne i forsetet og de to barna bak. Det er varmt, de mangler mat, Jojo er tørst, lillesøsteren er bilsyk.

Hele tiden er vi lesere i angst for hva som kan skje.

Fortellerstemmen alternerer mellom Jojo og Leonie. De har hver sine kapitler. Jojos ansvarsfølelse og barnlige fortvilelse er rørende. Men like sterkt, nesten, blir Leonies stemme. Dette er en ung mor som på den ene siden vil være stolt av sønnen sin – og er glad i ham, men som på den andre siden er sjalu på ham og ydmyker ham så snart hun kan.

Romanen er visuell. Den konkrete handlingen fra et støvete Mississippi er lett å leve seg inn i. Samtidig stimulerer den tanker om hvordan tiden ikke er noe som går eller kommer. Ulike tider kan være med oss og i oss, samtidig.

«Syng, gravløse, syng» er en vond roman å lese. Den er mørk på det personlige planet, med den lille familien i fattigdom og fortvilelse. Og den er foruroligende på et større, institusjonalisert plan.

Likevel, det siste ordet i romanen er hjem. Spøkelsene finner veien hjem. De skal ikke glemmes, skriver Jesmyn Ward. Men det er mulig å finne fred.

Romanen er oversatt til norsk av Eve-Marie Lund.

Anbefalt videre lesing: