Anmeldelse

Grådighet og tvil

Nikolaj Frobenius' roman «Svanesang» følger sin hovedperson langt inn i både tvilen og paranoiaen. Et vellykket prosjekt fra en forfatter som har skrevet om både skrekk og gru før.

Bokomslag "Svanesang" og Nikolaj Frobenius
Foto: Christian Elgvin / Gyldendal forlag
Bok

«Svanesang»

Nikolaj Frobenius

Psykologisk thriller

August 2021

Gyldendal

Jeg ble sant å si litt motfallen da jeg skjønte at Nikolaj Frobenius hadde valgt det aller mest velhavende Bærum som lekegrind for den nye romanen sin. Ikke et vondt ord om Bærum, eller self made rikdom, for den del. Det er bare frykten for klisjéene og det alt for velkjente som lugger i denne leseren, vi har jo vært der før.

Engstelsen var overflødig, denne romanen argumenterer selv både godt og overbevisende for sitt valg av åsted.

Og her bruker jeg selv klisjeen åsted med velberådd hu, som de sa før. Ikke bare er «Svanesang» en psykologisk thriller og dermed en slags krim, her blir to velvoksne bærumsboliger nettopp til åsteder, nedbrent til grunnen. Ei hytte i fjellet blir redskap i påført død og forsvinning.

Både i og utenfor sjangeren

Den psykologiske spenningsromanen, thrilleren, er en interessant sjanger, populær er den også. Nikolaj Frobenius´ «Svanesang» må minst være den tredje vi tar for oss dette bokåret. I vår leste jeg både Helene Floods «Elskeren» og Ruth Lillegravens «Av mitt blod» og deltok så vidt i en kritikerdiskusjon om sjangeren og hvilke krav man eventuelt kan eller bør stille til den.

Når sammenligningen er antydet, er jeg fristet til å si at Frobenius´ nyeste bidrag faller fint inn i folden, samtidig som den til en viss grad unndrar seg eventuelle sjangerforventninger.

Hør diskusjonen i «Åpen Bok»:

Selvskapt rikdom

Det er omtrent slik: Romanens hovedperson heter Jonathan Svane, han er velkjent økonomijournalist i en fiktiv slektning av Dagens Næringsliv. Han kan dette med graving.

Samtidig er han yngste sønn av Adrian, en eiendomsmegler som har bygget seg stor i bransjen sammen med en kamerat, Tim Vernon. Det er her rikdommen av self made type kommer inn. Etter en ettertrykkelig feiring av Adrians 70-årsdag drar de to kameratene til fjells, på sin rituelt årlige tur. Tim blir drept og mishandlet der inne, Adrian forsvinner. Spørsmålet er rimeligvis, hva har skjedd og hvorfor? Jonathan setter i gang sin egen graving, noe han kommer til å angre på.

Mer sier vi ikke om dette, annet enn at Jonathan har to eldre søsken, en søster som er farens utkårede til å overta bedriften og en bror som går jevne runder med stoffmisbrukets nattsider.

Veien inn i tvilen

Jonathan Svane er en interessant karakter, det ville han vært også utenfor thrillerformatet. Den brutale handlingen han hives inn i gir imidlertid rom for å vise fram en paranoia som vokser fram i Jonathan på flere plan. Han har de ukjente, men svært handlingssterke og truende kreftene, også kalt skurkene, som trolig står bak farens forsvinning og kompanjongens død. De må han forholde seg til, mens farens tåkelagte fortid kan ha med saken å gjøre. Samtidig stilles Jonathan overfor sin egen voksende anelse av å ikke høre med, være utenom, endog bli holdt utenom. Men av hvem, på hvilken måte?

I litteraturen blir det gjerne selvgransking og identitetstvil av slikt. Her også, og den blir riktig leseverdig. Jonathans og dermed leserens vei inn i tvilen er blant romanens beste øyeblikk.

Best uten parodi

Frobenius er lavmælt i beskrivelsen av liv som leves av de rike, dermed også effektiv i fortellingen. Mye av nyansene overlates til replikker og dialoger, der stemmene noen ganger tyter ut av teksten og lar seg høre mens de leses. Heldigvis uten forutsigelig parodiering, det blir best slik.

Det bør være unødvendig å si at en psykologisk thriller er spennende, eller vil være det. «Svanesang» har ingen problemer i så måte, her er også smell, brann og ukjente giftstoff. Det er allikevel i menneskelige relasjoner, i avstand og nærhet mellom aktører, at den virkelige spenningen ligger. Bra for romanen.

Jeg liker også riktig godt at Nikolaj Frobenius og «Svanesang» tar seg den sjangerfrihet å ikke gi svar på alle spørsmål teksten bringer opp. Hverken for Jonathan Svane eller leseren.

Ettersom jeg ikke har så mye annet å klage over, føyer jeg til et sukk over at en forfatter som Nikolaj Frobenius henfaller til den fordømte garpegenitiven. «Smilet er borte fra Damm sine lepper» er og forblir mer humpete lesing enn at det blir borte fra Damms lepper. Og ja, dette er en kjepphest fra anmelderens side og dessuten en filleting.

«Svanesang» sitter uansett godt, så vel i språk som i spenning og intrige.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: