Helene Flood ga ut «Terapeuten» i 2019 og Ruth Lillegraven «Alt er mitt» i 2018. Med sine nye bøker har de en hel del til felles. Begge lykkes, på litt ulike premisser, den ene mer enn den andre.
La oss starte med Helene Flood og hennes «Elskeren».
Utroskap og konsekvenser
Rikke Prytz og mannen Åsmund bor med sine to barn i en pen firemannsbolig på Tåsen i Oslo, i Kastanjesvingen, en liten stikkvei der alt er trygt og godt og boligprisene deretter. Riktignok har det vært noen opprivende hendelser en periode, mishandlede og døde katter er funnet på godt synlige steder.
De to har vært sammen siden de gikk på videregående, det har aldri vært noen andre, de nærmer seg de førti med ubehagelig raske skritt. Problemet er så å si at Jørgen og hans kone Merete bor i andre etasje til venstre. Rikke har hatt et forhold til Jørgen, som har vart en stund.
«Elskeren» er med andre ord en bok om utroskap og konsekvenser. Det vil si, den er det også.
Fremfor alt er dette en historie om mord og mulige årsaker i en dannet og pen sidevei på Tåsen der folk ikke går omkring og dreper hverandre.
Det er Jørgen som blir funnet liggende over skrivebordet, den berømmelige pølen av blod fyller datamaskintastatur og bordplate. Halsen er skåret over. Hvem kan ha gjort det? Noen i firemannsboligen der alle naboene vet hvilken blomsterpotte i oppgangen som skjuler ekstranøkkelen til den myrdedes leilighet? Eller noen utenfra?
Helene Floods andre roman har tydelige islett av hvem-var-det-som-gjorde-det, whodunnit, i tradisjonen etter den klassiske detektivfortellingen og moder Agatha Christie. Det fungerer greit, også på det planet, Flood har orden i sysakene. De ulike morderkandidatene spilles fint opp mot hverandre, den sjarmerende eks-militære 70-åringen på motsatt side av veien har sin rolle, og løsningen er tilfredsstillende, slik den må være i denne krimsvingen.
Samtidig er «Elskeren», i likhet med Floods første roman , en bok som plasserer seg i sjangeren for internasjonale psykologiske thrillere. Ved første korsvei tenkte jeg at «Terapeuten» led litt under sjangerforventninger, faste formgrep og gitte forventninger som gjør det vanskelig å virkelig overraske. I så måte synes jeg «Elskeren» har tatt et godt steg til siden, det gjør boken mer interessant – og spennende.
Framfor alt er «Elskeren» velskrevet, språklig uten flekk og lyte.
Det glir fint, spenningselementene finner umerkelig sin plass i prosaen. Det går an å innvende at boken er nesten like velpolert som det boligområdet den foregår i, men slik er det.
«Terapeuten» ble en salgssuksess, «Elskeren» bør ha minst like gode muligheter.
Fandenivoldsk villskap
Dermed står Ruth Lillegraven for tur, og til tross for likheter og sammenfall i sjanger, er hennes «Av mitt blod» en ganske annen skål. Fremfor alt en atskillig villere skål, der Ruth Lillegraven leverer andre del i det som forlaget forteller skal bli en serie om Clara Lofthus, nasjonens justisminister, intet mindre. Det vil si, Clara utnevnes til statsråd helt i starten av den nye boka. Fra før var hun statssekretær i samme departement og led et forsmedelig nederlag i arbeidet med å styrke lovgivningen for utsatte barns rettigheter.
Serieaspektet tvinger fram et sidespor. Lesere som fikk med seg Lillegravens første thriller, , vil huske at det finnes en hel del død og tragedie i Claras nære og fjerne fortid.
Veslebroren hennes døde etter å ha vært mishandlet av stefaren, en mann som druknet i en promilleinfisert utforkjøringsulykke. Clara var med i bilen, men kom seg ut i tide. Så var det de tre barnemishandlerne ved sykehuset der mannen hennes Haavard jobbet. De ble drept, Haavard ble mistenkt, satt i varetekt, men løslatt.
Så, hjemme på Claras naturlige habitat Vestlandet, ble Haavard tatt av strømmen under en svømmetur. Han forsvant utfor stryket og ble borte for godt. Clara klarte å svømme til lands. Fra da er de tre, Clara og de to guttene hennes, tvillingene Nikolai og Andreas.
Dette grunnstoffet klinger sterkt med i den nye boken.
Som fersk enke og alenemor takker Clara ja til en jobb som vil kreve all hennes tid og litt til, en jobb der det såkalte trusselbildet mot henne er betydelig.
Hun takker nei til å bli passet ekstra godt på, men PST hører ikke på det øret. Politimannen Stian skal bare være sjåfør, men det er ikke helt sant.
Det går som det måtte, særlig i en psykologisk thriller; en dag er guttene hennes borte. Huset er tomt, et brev som roper høyt om kidnapping ligger igjen. Og mor må tie stille, ikke si et ord, gå på jobb som vanlig, ellers…
Derfra og ut har Ruth Lillegraven skrevet en psykologisk thriller som i høy grad fortjener karakteristikken, men uten å skjele unødig til sjangerkonvensjoner. I seg selv godt gjort, årsaken er i høy grad den innebygde villskapen i et konsept som «en serie om Clara Lofthus».
Som i forgjengeren, er Claras jeg-fortelling bare én blant mange stemmer. Her forteller både faren hennes, sønnen Aleksander og den avdøde mannens elskerinne og legekollega, som nå sitter i varetekt. En lokaljournalist på hjemstedet i vest er også med, han har en høne å plukke, men med hvem? Og hvilken høne?
At det for leseren aldri er tvil om at Clara er førstefortelleren, gir stjerne i boka for fortellergrep. At Lillegraven samtidig makter å få fremstille sin outrerte hovedperson som rasjonell og nærmest liketil når hun har ordet, er en prestasjon i seg selv.
«Av mitt blod» er en språklig glede å lese fra ende til annen, aller finest er hun i omgangen med Vestlandet, Claras hjemsted, og naturen der. Det vil være en floskel å si at poeten skinner igjennom krimteksten, men jeg sier det allikevel.
Jeg nevner også at «Av mitt blod» lett kan leses uavhengig av den første, også det gjort med en viss eleganse.
Jeg har strengt tatt bare én innvending å komme med: Aleksander, den av de to tvilingene som fører ordet, legger iblant for dagen et refleksjonsnivå og et språk helt over toppen for sin alder. Det tjener kanskje fortellingen, men skurrer hardt i leserørene.
Som «Alt er mitt», inneholder også den nye boken både nynorsk og bokmål. Noen østlendinger får lov til å bruke det siste. Det fungerer igjen overraskende godt, de gangene det nynorske skinner igjennom bokmålet, er det bare sjarmerende.
Om jeg ikke har sagt det klart nok allerede: Ruth Lillegravens nye spenningsroman holder atskillige mengder underholdningsvann.
Når slutten teller
Og om jeg skal dra tråden tilbake til Helene Flood og «Elskeren» som startet denne dobbeltanmeldelsen: Jeg skrev at den ene boken lykkes bedre enn den andre. Ruth Lillegraven og hennes fandenivoldske inngang til både prosjekt og sjanger kommer sterkest ut av sammenligningen.
Uansett: Her har vi to forfattere og to bøker som tør ta slutten helt ut. Til hva, skal jeg tie om.
