Spektakulære traumer fra viking­tiden

Spillåret 2024 fortsetter å begeistre.

Med «Senua's Saga: Hellblade II» skal vi langt utenfor all­farvei, til Orknøyene på 800-tallet.

Senua er en pikter og en kriger – og hun hører stemmer i hodet sitt. Muligens en mental lidelse, muligens noe mer magisk.

I det briljante 2017-spillet «Hellblade: Senua's Sacrifice» reiste hun til den norrøne mytologiens døds­rike Helheim for å redde sjelen til kjæresten.

I oppfølgeren reiser hun til det mer hånd­faste Island, for å ta hevn over de barbariske vikingene som har høstet slaver fra de britiske øyene.

På over­flaten en ganske tradisjonell hevn­historie, kanskje, som om «Oldboy» eller «Kill Bill» hadde funnet sted i viking­tiden.

Gåsehud-landskap

Det episke, golde islandske land­skapet bretter seg ut over skjermen, griper tak i meg og gir meg gåsehud.

Her er det ingen ikoner som viser hvor mye helse du har, ingen piler som peker deg i riktig retning eller noe annet.

Bare vill og helt ufattelig vakker natur.

Lydbildet er også sensasjonelt. Her kan vi i Norge ta litt eier­skap til spillet også, den helt enestående musikken er nemlig laget av det delvis norske Heilung.

Aurora er også med, med en nydelig låt.

For ikke å snakke om Senuas indre lyd­bilde.

Hun hører, som i forrige spill, stemmer, og disse følger deg gjennom hele spillet. Hode­telefoner, og aller helst med 3D-lyd, er virkelig anbefalt.

Stemmene kommenterer det Senua ser.

De kritiserer – og roser – valgene hun gjør. De er hennes samvittighet, traumer og skyld­følelse.

Senua lider tilsynelatende av psykose. Utviklerne har jobbet tett med psykologer for å representere den ekte og reelle mentale lidelsen best mulig.

Indre kamp

Sånn sett er nok denne spill­serien først og fremst en beretning om Senuas indre kamp for å unnslippe seg selv.

Et spill om traumer og personlig frelse, forkledd som et brutalt viking­spill. En eneste stor metafor for noe mer dags­aktuelt, personlig og virkelighets­nært.

I «Hellblade II» trer også traumene til Senua frem fra skyggene og blir mer hånd­faste.

Her har du blod­tørstige vikinger, zombier og livsfarlige kjemper, ja visst – men når man graver litt dypere, finner du også makt­syke menn generelt, og tyranniske fedre spesielt.

Når du nærmer deg slutten, er det som om du har skrelt vekk lag for lag av historien, gravd deg gjennom subteksten og sitter igjen med en sår, personlig kjerne jeg tror vil treffe mange.

En slags felles traume­behandling.

«Senua’s Saga: Hellblade II» er nok først og fremst en interaktiv, audio­visuell opplevelse, mer enn et tradisjonelt spill.

Oppgavene du skal løse er sporadiske og ikke spesielt avanserte. Kampene likeså – de er beintøffe og voldsomme, men det føles ikke helt som om spilleren har koreografien over denne volds­dansen.

Passiv deltaker

Spillet er også veldig lineært.

Du styrer naturligvis Senua og du må både slåss, løse oppgaver og jakte på skjulte områder.

Men det er sjelden noen tvil om hvor du skal eller hva du skal gjøre.

Den begrensede kontrollen over opplevelsen gjør at du er vel så mye en tilskuer som en deltaker.

Jeg innser at noen nok vil ta avstand fra det å være en mer passiv deltaker enn det man er vant til i spill. Selv setter jeg enorm pris på opplevelsen jeg har hatt.

Joda, den intense inderligheten til Senua kan nok bli litt vel mye for meg også innimellom. Noen sekvenser føles også litt overflødige.

Men reisen til Senua er uansett ekstremt gripende, svært godt fortalt og latterlig nydelig illustrert.

Det er et spill som gjør vondt å spille, men som samtidig får blodet til å bruse.

På noen punkter i den 7-8 timer lange opplevelsen eksploderer dessuten spillet i sekvenser som er så grense­sprengende heftige at jeg glemmer å puste.

Her er «Hellblade II» bedre og tøffere enn det aller meste.

PS: Spillet er testet på PC (Steam), og er også tilgjengelig på Xbox Series X/S og via Windows Store på PC. Det er dessuten fritt tilgjengelig for Xbox Game Pass-abonnenter.