Inspirerende woke-hiphop i tradisjonell innpakning

Tre beste låter: «Don’t Shoot Up the Party», «Buzzcut», «Chain On»

Brockhampton er litt av et konsept. De er mange, og de er (delvis) mangfoldige. Per dags dato er det hele 13 stykker på denne jorda som kan kalle seg et medlem av Brockhampton. De kaller seg et boyband, mest på trass: Musikalsk har det aldri vært mye som har minnet om Backstreet Boys, Boyzone eller One Direction. Men Brockhampton er ikke bare et hvilket som helst trassig boyband. De kaller seg faktisk «Internetts første boyband», og jeg får ta dem på ordet, enda så klamt jeg synes det høres ut.

Mangfoldig

Bandet har uansett ikke vært noen gedigen fiasko, akkurat. Da de presenterte seg for den digitale omverdenen i 2017 ble de raskt et av verdens mest populære band – i alle fall i visse kretser. «Datidens» ungdom la sin elsk på dem, blant annet for sitt store mangfold i bandet. Brockhampton banet veien for moderne boyband der medlemmene tilhørte minoriteter, ikke bare pene og skreddersydde rikmannsgutter med hvit hud.

I tillegg hadde tekstene fokus på temaer som psykisk helse, fattigdom og seksuell identitet. Med andre ord: Brockhampton var verdens første woke boyband.

Musikalsk har de også vært temmelig mangfoldige. De har kunnet være rappere dypt inne i trap-sjangeren den ene dagen, og myke singer/songwritere i superkommersiell drakt den neste. Deres seneste plate, «Roadrunner: New Light, New Machine» (heretter kalt «Roadrunner») er nøyaktig like allsidig som vi er vant med fra denne gjengen, men bærer alt i alt preg av lite oppfinnsomhet og ferdig opptrådte stier.

Kredible gjesteartister

Hovedsingelen «Buzzcut» har den kredible rapperen Danny Brown på besøk, og hans intense flyt bidrar til en lovende start på det hele. Neste låt, «Chain On» har nok en kredibel rapper med i miksen, nemlig Jpegmafia. Over en minimalistisk og fjollete beat får man her et gjensyn med den klassiske 90-talls-hiphopen fansen antagelig er for unge til å huske. Dessverre lover starten mer enn det resten av plata klarer å holde.

Etterhvert som nåla beveger seg innover blir dette stadig mer anonymt og uinspirert. Det er, med et par hederlige unntak, lite som kan konkurrere med det langt mer innovative rappere og hiphopere presterer år etter år – i nesten samme marked. Lo-fi-beaten på «Bankroll» med Asap Rocky og Asap Ferg er kjedelig og pregløs nok til å kunne akkompagnere en generisk twitch-stream, men på en plate der to av verdens største rappere er gjesteartister blir det for tynt.

Selv ikke de mer avantgardistiske og konseptuelle låtene som «The Light» og «When I Ball» er med på å fjerne denne ubehagelige hetten av pliktoppfyllende tidtrøyte.

En utstrakt hånd

Størsteparten av plata oppleves som en musikalsk pastisj av 90- og 2000-tallets hiphop-trender, men som heldigvis er godt hjulpet av tidvis meget tidsrelevante og inspirerende tekster. Som når Kevin Abstract går selvransakende til verks på «Don’t Shoot Up the Party». Som svart, homofil ungdom har han møtt på en hel del motstand i det stundom svært konservative Amerika.

Det er derfor med stor glede jeg konstaterer at selv om det musikalske kanskje sparker inn åpne dører, er det tekstlige på «Roadrunner: New Light, New Machine» både inspirerende og viktig.

For millioner av marginalisert ungdom over hele verden er Brockhampton som en utstrakt hånd å regne. Musikken er kanskje tradisjonell, men tekstlig og bandkonseptuelt er bandet godt inne i sin helt egen sjanger: woke-hiphop.

De gode budskapene trenger seg frem som en løvetann gjennom asfalten, og det trengs.

Les: – Disse artistene har vi tro på i 2021.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: