Beste låter: «Are We Alone Now», «Why Would I Let You Go», «Patience».
Sondre Lerche, popveteranen med den ungdommelige nysgjerrigheten, er i mål med sin første albumutgivelse siden «Pleasure» fra 2017, og har etter sigende brukt over syv år på å ferdigstille herligheten. Han har sluppet flere meget oppmuntrende singler i løpet av våren, og heldigvis følger albumet opp den lovende trenden.
Med «Patience» går Sondre Lerche dypere inn i den nysgjerrige, eksistensielle søken som har resultert i en av Norges mest imponerende popkataloger.
Tekstene bærer preg av en formanende tone som ikke overraskende anmoder om tålmodighet, men det mest imponerende er de mange ukonvensjonelle grepene – som på åpningslåta «Patience».
Det komiske spoken-word-partiet byr på det jeg antar er popmusikkens første bruk av begrepet «shrug emoji».
«A woman on the verge of tears after midnight in a parking lot in Denver told me in confidence / You should be on The Voice! Adam would love you / And I thought: shrug emoji, shrug emoji».
Heretter syns jeg alle låtskrivere bør tillate seg å bruke emojier i tekstene sine etter eget forgodtbefinnende.
I åpningspartiet av plata møter vi flere ulike musikalske uttrykk: Den positivt slappfisk-baserte slacker-popen à la Mac Demarco, bossanovaen i «I Love You Because It’s True», og det brede nedslagsfeltet til mer tradisjonell og radiovennlig pop i «You Are Not Who I Thought I Was».
I det sistnevnte universet låter Lerche minst spennende, på tross av fengende refreng som er enkle å svelge.
Det er langt mer å lære i de seige, minimalistiske arrangementene som i «Are We Alone Now» – både tekstlig og musikalsk.
Sexy basslinjer, mystisk cembalo og Kjetil Møsters glitrende saksofon under et budskap om at vi alle skal dø alene oppleves mer interessant og nyskapende enn den litt enklere glad-poppen.
Sondre Lerche bruker og leker med flere sjangre for å reflektere over store spørsmål på albumet «Patience».
Foto: Jen SteelePå «That’s All There Is» møter vi det jeg antar er en barteprydet og hawaiiskjortekledd Lerche dansende på Miami Beach akkompagnert av en freidig åttitalls-skarptromme. Nok et kledelig påfunn som gir plata ytterligere en musikalsk dimensjon: atmosfærisk synthwave.
Alle disse veloverveide nyansene gjør «Patience» til en eksistensielt interessant popplate fra en låtskriver med en ny og tydeligere sans for humor.
Lerches gode øre for ulike sjangerelementer gjør dessuten plata til en langvarig kilde til inspirasjon. Ved hver gjennomlytting oppdager man et nytt grep, en ny akkord eller et nytt instrument man ikke la merke til første gang. Da går det greit at vi får et par ganske tradisjonelle radiolåter med på kjøpet.
