Hopp til innhold
Anmeldelse

Kontrastfylt oppgjør på Henie Onstad

Henie Onstad Kunstsenters utstilling «Oppgjørets time» fletter sammen eldre kunst og samtidskunst på en dristig måte, med et spenn fra Picasso til unge norske kunstnere. Men enkelte steder blir kvalitetsgapet for stort.

Fra utstillingen "Oppgjørets time" på Henie Onstad Kunstsenter. (t.v. Pablo Picassos "Woman in Arm Chair" (1941). I midten Ragna Bleys "High Point Glow" (2018).
Foto: Øystein Thorvaldsen/Henie Onstad Kunstsenter
Kunst

«Oppgjørets time»

«Den opprinnelige Henie Onstad-samlingen møter samtiden»

Henie Onstad Kunstsenter, Høvikodden

Til 14. november 2021

I 1968 åpnet Henie Onstad Kunstsenter dørene som følge av at skøytedronningen Sonja Henie og skipsrederen Niels Onstad i 1961 donerte rundt 100 malerier til stiftelsen som skulle bli til kunstsenteret på Høvikodden i Bærum.

Å samle kunst var parets store felles lidenskap og de bygget seg opp en betydelig samling verk av europeiske modernister. I salene der bildene ble vist ved åpningen i 1968, stilles nå mange av de samme arbeidene ut på nytt, men denne gangen sammen med verk av ni utvalgte samtidskunstnere.

Bla i bildene:

Sonja Henie og Niels Onstad, 1961.

KUNSTSAMLERE: Ekteparet Sonja Henie og Niels Onstad fotografert 20. januar 1961. Da ble Sonja Henies og Niels Onstads Stiftelser opprettet med etableringen av et moderne kunstmuseum som mål og ekteparet donerte rundt 100 malerier.

Foto: Scanpix / NTB
Ekteparet Sonja Henie og Niels Onstad i deres hjem på Landøya, oktober 1960.

ÅPNET OPP: Ekteparet fotografert i sitt hjem oktober 1960, i forbindelse med at de åpnet for å vise kunsten offentlig. Legg spesielt merke til de to maleriene til venstre av Jaques Villon, som også er å se på dagens utstilling.

Foto: Ivar Aaserud / NTB
Sonja Henie og Niels Onstad i sitt hjem, oktober 1960.

TURNE: I 1960 startet en turne der ekteparets kunst ble vist på 17 sentrale institusjoner i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, England, Frankrike, Østerrike og Sveits. Før kunsten til slutt fikk sitt hjem på HOK i 1968.

Foto: Ivar Aaserud / NTB
Kronprinsparet Sonja og Harald på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden 28. august 1968, dagen før bryllupet sitt.

KONGELIG STAS: Kronprinsparet Sonja og Harald her fotografert på Henie Onstad Kunstsenter 28. august 1968, altså rett etter åpningen og dagen før de giftet seg. De tok med alle bryllupsgjestene sine for å besøke senteret.

Foto: NTB arkivfoto / SCANPIX

Kunstsenterets nyinnkjøpte verker, etter å ha mottatt koronastøtte fra regjeringen i år og i fjor, er utgangspunktet for utstillingen «Oppgjørets time – Den opprinnelige Henie Onstad-samlingen møter samtiden». Dette bød på helt nye muligheter til å reflektere over den gamle samlingen. Slik sett er denne utstillingen et ektefødt barn av pandemien.

Krevende naboskap

Noe av det første som fanger oppmerksomheten når man kommer inn i utstillingen, er et av samlingens definitive hovedverker, nemlig Pablo Picassos «Woman in Arm Chair» fra 1941.

Picasso regnes som selve grunnleggeren av den modernistiske malerkunsten; en som gjennom sitt mangfoldige prosjekt banet veien for en flunkende ny kunstforståelse.

Bla i bildene:

Pablo Picassos "Woman in Arm Chair" (1941) fra Henie Onstad-samlingen.

HOVEDVERK: Pablo Picassos «Woman in Arm Chair» fra 1941 er et av Henie Onstad-samlingens desiderte høydepunkter og kan nå sees på utstillingen.

Foto: Øystein Thorvaldsen/Henie Onstad Kunstsenter
Fra "Oppgjørets time" på Henie Onstad Kunstsenter. Pablo Picassos "Woman in Arm Chair" (1941) og Ragna Bleys "High Point Glow" (2018).

SIDE OM SIDE: Picassos «Woman in Arm Chair» og Ragna Bleys maleri «High Point Glow» (t. h.). Det er ikke for hvem som helst å bli satt sammen med Picasso. Formene i Bleys bilde mangler kontakt med hverandre, og maleriet er ikke blant hennes beste.

Foto: Øystein Thorvaldsen/Henie Onstad Kunstsenter / Copyright/BONO
Fra utstillingen "Oppgjørets time" på Henie Onstad Kunstsenter.

RETNINGSLØST: For å oppnå en mer helhetlig komposisjon burde Bley ha skapt et visuelt mellomtrinn for å forbinde den enorme hovedformen, med de mindre formelementene som svever litt retningsløst rundt i flaten.

Foto: Øystein Thorvaldsen/Henie Onstad Kunstsenter

Det er den unge feirede maleren Ragna Bley (f. 1986) som har fått den ublide skjebne å henge side om side med det 20. århundrets største kunstner. Fargemessig er det et visst slektskap mellom de to bildene. Både hos Bley og Picasso er beige, lilla og gråsort dominerende farger. Bley har utvilsomt et visst talent, ikke minst er hun flink til å skape liv i bildeflaten gjennom kontraster mellom lys og mørke, store og små former, tett og gjennomskinnelig flate, men det abstrakte maleriet «High Point Glow» (2018), som altså nå er innlemmet i samlingen, er av min oppfatning ikke blant Bleys beste bilder.

Ville Bleys bilde kanskje ha fremstått annerledes hvis det ikke hadde hengt ved siden av Picasso? For selv om hun hadde vært representert med et av sine beste malerier, tror jeg ikke det ville hjulpet særlig mye.

Å stille henne – eller nesten enhver norsk samtidskunstner – side om side med Picasso er uansett et nådeløst grep.

Fremhever hverandre

Men utstillingen viser også at det er mulig med en fruktbar dialog på tvers av tid og tross naturlige kvalitetsforskjeller mellom en ruvende internasjonal mester i kunstens historie og en alminnelig norsk samtidskunstner.

Samspillet mellom den unge norske kunstneren Herman Mbamba og den franske modernisten Jean Dubuffet fungerer for eksempel godt. Både Dubuffet og Mbamba skaper bilder som ved første øyekast fremstår som abstrakte, men der figurative elementer gradvis stiger frem hvis man blir stående og se.

Men det er ikke likhetene som gjør at det fungerer. Tvert imot er det de tydelige kontrastene som gjør at kunstverkene fremhever hverandre.

Bla i bildene:

Verket "Playing Games" av Herman Mbamba som vises på utstillingen "Oppgjørets time" på Henie Onstad Kunstsenter.

NYTT: Verket «Playing Games» (2021) av Herman Mbamba. I det høyrøstede og vitale bildeuttrykk ser vi enkeltfigurer som et øye, en munn eller en hånd stige frem fra et kløster av fargesterke former.

Foto: Markus Johansson / Bitmap / Copyright/BONO
Jean Dubuffet "Route nationale", 1956. Henie Onstad-samlingen.

GAMMELT: Jean Dubuffet «Route nationale» (1956). Det halvabstrakte landskap består av linjer, former og streker tegnet, malt og risset inn. I den skrinne brun-beige flaten dukker underlige skikkelser opp, som ser på oss med enfoldige blikk.

Foto: Øystein Thorvaldsen/Henie Onstad Kunstsenter
Fra utstillingen "Oppgjørets time" på Henie Onstad Kunstsenter.

KONTRASTER: Mens Dubuffets bilde (oppe til høyre) bærer i seg en landskapsaktig romlighet og en horisontlinje, er det ikke noe rom hos Mbamba (t. v.), kun en fargesprakende vegg av figurer.

Foto: Øystein Thorvaldsen/Henie Onstad Kunstsenter / Copyright/BONO

Burde fått stå alene

Et av de nyinnkjøpte verkene som umiddelbart begeistrer meg, er installasjonen «23:52» utformet av den colombiansk-norske kunstneren Pedro Gómez-Egaña. Installasjonen viser et nattbord der en mektig metallpendel har skåret seg inn i treverket og den åpne nattbordskuffen. Pendelen peker på tidens ubønnhørlige gang. På nattbordet står en tent lampe som kaster et varmt lys på den ødelagte bordplaten, et par knuste briller, en bok og et tomt vannglass.

Gómez-Egañas prosjekt er et utpreget stemningsladet uttrykk. Det er synd at installasjonen står midt blant mange andre plasskrevende verk i den flombelyste museumssalen. I respekt for dette stillferdige prosjektet hadde det vært bedre om det ble vist i et adskilt rom, eller bygget inn med lettvegger.

Bla i bildene:

Fra utstillingen "Oppgjørets time" på Henie Onstad Kunstsenter. Verket "23:54" utformet av kunstneren Pedro Gomez Egana.

PENDEL: Verket «23:52» (2019) utformet av kunstneren Pedro Gómez-Egaña.

Foto: Øystein Thorvaldsen / Copyright/BONO
Fra utstillingen "Oppgjørets time" på Henie Onstad Kunstsenter. Verket "23:54" utformet av kunstneren Pedro Gomez Egana.

23:52: På klokkeradioen lyser tidspunktet 23:52. Dette er også verkets tittel, som kanskje henviser til den blå ensomheten man kan kjenne på når man ikke får sove.

Foto: Øystein Thorvaldsen / Copyright/BONO
Fra utstillingen "Oppgjørets time" på Henie Onstad Kunstsenter.

VISUELL STØY: Verket hadde nok tjent på at det hadde fått stå mer i fred enn midt i den flombelyste salen omgitt av andre verker.

Foto: Øystein Thorvaldsen/Henie Onstad Kunstsenter
Pedro Gómez-Egaña, "The Museum", 2021. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren

PENDEL 2: Utstillingen viser også flere av Gómez-Egañas pendler, som «The Museum», 2021. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren.

Foto: THOR BRODRESKIFT / Copyright/BONO

Oppgjør med fortiden

To av de nyinnkjøpte verkene tar et oppgjør med fortiden på hver sin måte (klikk og les bildetekstene):

Fra utstillingen "Oppgjørets time" på Henie Onstad Kunstsenter. Marianne Heier, "Dinosaur" (2018)

DINOSAURPERFORMANSEN til Marianne Heier er lydmessig og visuelt dominerende i utstillingen og vises som film (skal etter planen vises live en gang i november). Her går hun rundt og intervenerer i museets liv i et grønt dinosaurkostyme i plast.

Foto: Christian Tunge / Henie Onstad Kunstsenter / Copyright/BONO
Verket: Performance av Marianne Heier: "Dinosaur", 2018. Henie Onstad-samlingen.

MAKTKRITIKK: Teksten dinosauren fremfører er meget god og er klippet sammen av sitater fra kunstdiskursen. Med det klumsete og lett komiske prehistoriske dyret tar hun opp maktrelaterte problemstillinger; kunstinstitusjonens patriarkalske blindsoner.

Foto: Christian Tunge / Henie Onstad Kunstsenter
Fra utstillingen "Oppgjørets time" på Henie Onstad Kunstsenter. Marianne Heier, "Dinosaur" (2018)

FJOLLETE: Verket handler om tankemønstre som burde vært utdødd. Jeg forstår at den barnelekeaktige kostymen skal gi et humoristisk tilsnitt, men det fjollete ved vesenets fremtoning kan muligens skygge for den viktige tematikken hun ønsker å løfte.

Foto: Christian Tunge / Henie Onstad Kunstsenter
Siri Hjorth og Sebastian Makonnen Kjølaas, The Voyage, Or — The Brotherhood of the Brush fra serien" The Death of the Father", 2021. Fra Henie Onstad-samlingen.

INTERN DIALOG: Hos verket til kunstnerduoen Siri Hjorth og Sebastian Makonnen Kjølaas foregår dialogen med fortiden inne i selve verket. De har skapt en frise av tegneserieaktige illustrasjoner; et satirisk melodrama utspilt i verdensrommet.

Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter / Copyright/BONO
Siri Hjorth og Sebastian Makonnen Kjølaas. The Return of Cézanne, Or — How a homesick Cézanne comes back to earth to clean his brush in the Seine and deplete the world of pigments fra serien The Death of the Father, 2021.

FADERMORD: Tegningene i «The Death of the Father» tematiserer det kunstneriske fadermordet: behovet for å bryte med de ruvende heltene fra kunsthistorien, men også lengselen etter å hente dem frem fra fortiden. Her i «The Return of Cézanne…» (2021).

Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter / Copyright/BONO
Fra utstillingen "Oppgjørets time" på Henie Onstad Kunstsenter. Et verk av Siri Hjorth og Sebastian Kjølaas.

FRISE: Håndverksmessig er serien helt ok. De satser på det satiriske og det absurde, men det blir for overtydelig og nokså banalt. Her blir spørsmålet om Henie Onstad Kunstsenter burde brukt midlene sine bedre.

Foto: Øystein Thorvaldsen / Copyright/BONO

Kvinneoppgjør

Utstillingen «Oppgjørets time» er spennende fordi den viser fantastiske verk fra den opprinnelige samlingen av store kunstnere som Juan Gris, Henri Matisse og Pablo Picasso. I oppgjøret, som utstillingens tittel viser til, ligger det blant annet et ønske om å ta et oppgjør med mangelen «på kvinnelige kunstnere i den opprinnelige kunstgaven». Derfor er det fint at de trekker frem den eneste kvinnen som var representert i den opprinnelige donasjonen, nemlig Maria Helena Viera da Silva. Blant de nyinnkjøpte ni kunstnerne er det fem kvinnelige kunstnere.

Maria Helena Vieira da Silva, L´Embarcadère / The Wharf, 1955. Henie Onstad-samlingen.

FRA OPPRINNELIG SAMLING: Verket «L´Embarcadère / The Wharf» av Maria Helena Vieira da Silva (1955).

Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter

Kvalitetsgap

«Oppgjørets time» fletter sammen eldre og samtidig kunst på en dristig måte. Dessverre er det litt for mange av de nyinnkjøpte samtidsverkene som ikke holder kvalitetsmessig mål verken i seg selv, eller i møte med de moderne mesterne.

Utstillingen er likevel i aller høyeste grad verdt et besøk, da den både gir anledning til å studere noen av kunsthistoriens viktigste mestre, og samtidig utforske et broket utvalg mer eller mindre markante, norske samtidskunstnere.

Bla i bildene:

Henri Matisse, "Les Citrons / The Lemons", 1943. Henie Onstad-samlingen.

OPPRINNELIG SAMLING: Henri Matisse, «Les Citrons» / «The Lemons», 1943.

Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter
Fernand Legér, "Les Danseuses aux oiseaux", 1953-54. Henie Onstad-samlingen.

OPPRINNELIG SAMLING: Fernand Legér, «Les Danseuses aux oiseaux», 1953-54.

Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter
Jakob Weidemann, "To løv", 1959. Henie Onstad-samlingen.

OPPRINNELIG SAMLING: Jakob Weidemann, «To løv», 1959.

Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter
Fra utstillingen "Oppgjørets time" på Henie Onstad Kunstsenter.

GAMMELT OG NYTT: Sam Francis, «Bleue II», 1960 og Jorunn Hancke Øgstad, «Untitled»​​​​​​​, 2020.

Foto: Øystein Thorvaldsen/Henie Onstad Kunstsenter
Fra utstillingen "Oppgjørets time" på Henie Onstad Kunstsenter.

GAMMELT OG NYTT: Tapet av Anna Daniell som inngår i bestillingsverket «En gave fra en kvinne», 2021. På veggen: Max Ernst, «Etude pour Explosion dan une église», 1960. Fernand Léger, «Le deux profils», 1933. Joan Miró, «Personnage orageux», 1949.

Foto: Øystein Thorvaldsen/Henie Onstad Kunstsenter

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt lesing videre: