I 1968 åpnet Henie Onstad Kunstsenter dørene som følge av at skøytedronningen Sonja Henie og skipsrederen Niels Onstad i 1961 donerte rundt 100 malerier til stiftelsen som skulle bli til kunstsenteret på Høvikodden i Bærum.
Å samle kunst var parets store felles lidenskap og de bygget seg opp en betydelig samling verk av europeiske modernister. I salene der bildene ble vist ved åpningen i 1968, stilles nå mange av de samme arbeidene ut på nytt, men denne gangen sammen med verk av ni utvalgte samtidskunstnere.
Bla i bildene:
KUNSTSAMLERE: Ekteparet Sonja Henie og Niels Onstad fotografert 20. januar 1961. Da ble Sonja Henies og Niels Onstads Stiftelser opprettet med etableringen av et moderne kunstmuseum som mål og ekteparet donerte rundt 100 malerier.
Foto: Scanpix / NTBÅPNET OPP: Ekteparet fotografert i sitt hjem oktober 1960, i forbindelse med at de åpnet for å vise kunsten offentlig. Legg spesielt merke til de to maleriene til venstre av Jaques Villon, som også er å se på dagens utstilling.
Foto: Ivar Aaserud / NTBTURNE: I 1960 startet en turne der ekteparets kunst ble vist på 17 sentrale institusjoner i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, England, Frankrike, Østerrike og Sveits. Før kunsten til slutt fikk sitt hjem på HOK i 1968.
Foto: Ivar Aaserud / NTBKONGELIG STAS: Kronprinsparet Sonja og Harald her fotografert på Henie Onstad Kunstsenter 28. august 1968, altså rett etter åpningen og dagen før de giftet seg. De tok med alle bryllupsgjestene sine for å besøke senteret.
Foto: NTB arkivfoto / SCANPIXKunstsenterets nyinnkjøpte verker, etter å ha mottatt koronastøtte fra regjeringen i år og i fjor, er utgangspunktet for utstillingen «Oppgjørets time – Den opprinnelige Henie Onstad-samlingen møter samtiden». Dette bød på helt nye muligheter til å reflektere over den gamle samlingen. Slik sett er denne utstillingen et ektefødt barn av pandemien.
Krevende naboskap
Noe av det første som fanger oppmerksomheten når man kommer inn i utstillingen, er et av samlingens definitive hovedverker, nemlig Pablo Picassos «Woman in Arm Chair» fra 1941.
Picasso regnes som selve grunnleggeren av den modernistiske malerkunsten; en som gjennom sitt mangfoldige prosjekt banet veien for en flunkende ny kunstforståelse.
Bla i bildene:
HOVEDVERK: Pablo Picassos «Woman in Arm Chair» fra 1941 er et av Henie Onstad-samlingens desiderte høydepunkter og kan nå sees på utstillingen.
Foto: Øystein Thorvaldsen/Henie Onstad KunstsenterSIDE OM SIDE: Picassos «Woman in Arm Chair» og Ragna Bleys maleri «High Point Glow» (t. h.). Det er ikke for hvem som helst å bli satt sammen med Picasso. Formene i Bleys bilde mangler kontakt med hverandre, og maleriet er ikke blant hennes beste.
Foto: Øystein Thorvaldsen/Henie Onstad Kunstsenter / Copyright/BONORETNINGSLØST: For å oppnå en mer helhetlig komposisjon burde Bley ha skapt et visuelt mellomtrinn for å forbinde den enorme hovedformen, med de mindre formelementene som svever litt retningsløst rundt i flaten.
Foto: Øystein Thorvaldsen/Henie Onstad KunstsenterDet er den unge feirede maleren Ragna Bley (f. 1986) som har fått den ublide skjebne å henge side om side med det 20. århundrets største kunstner. Fargemessig er det et visst slektskap mellom de to bildene. Både hos Bley og Picasso er beige, lilla og gråsort dominerende farger. Bley har utvilsomt et visst talent, ikke minst er hun flink til å skape liv i bildeflaten gjennom kontraster mellom lys og mørke, store og små former, tett og gjennomskinnelig flate, men det abstrakte maleriet «High Point Glow» (2018), som altså nå er innlemmet i samlingen, er av min oppfatning ikke blant Bleys beste bilder.
Ville Bleys bilde kanskje ha fremstått annerledes hvis det ikke hadde hengt ved siden av Picasso? For selv om hun hadde vært representert med et av sine beste malerier, tror jeg ikke det ville hjulpet særlig mye.
Å stille henne – eller nesten enhver norsk samtidskunstner – side om side med Picasso er uansett et nådeløst grep.
Fremhever hverandre
Men utstillingen viser også at det er mulig med en fruktbar dialog på tvers av tid og tross naturlige kvalitetsforskjeller mellom en ruvende internasjonal mester i kunstens historie og en alminnelig norsk samtidskunstner.
Samspillet mellom den unge norske kunstneren Herman Mbamba og den franske modernisten Jean Dubuffet fungerer for eksempel godt. Både Dubuffet og Mbamba skaper bilder som ved første øyekast fremstår som abstrakte, men der figurative elementer gradvis stiger frem hvis man blir stående og se.
Men det er ikke likhetene som gjør at det fungerer. Tvert imot er det de tydelige kontrastene som gjør at kunstverkene fremhever hverandre.
Bla i bildene:
NYTT: Verket «Playing Games» (2021) av Herman Mbamba. I det høyrøstede og vitale bildeuttrykk ser vi enkeltfigurer som et øye, en munn eller en hånd stige frem fra et kløster av fargesterke former.
Foto: Markus Johansson / Bitmap / Copyright/BONOGAMMELT: Jean Dubuffet «Route nationale» (1956). Det halvabstrakte landskap består av linjer, former og streker tegnet, malt og risset inn. I den skrinne brun-beige flaten dukker underlige skikkelser opp, som ser på oss med enfoldige blikk.
Foto: Øystein Thorvaldsen/Henie Onstad KunstsenterKONTRASTER: Mens Dubuffets bilde (oppe til høyre) bærer i seg en landskapsaktig romlighet og en horisontlinje, er det ikke noe rom hos Mbamba (t. v.), kun en fargesprakende vegg av figurer.
Foto: Øystein Thorvaldsen/Henie Onstad Kunstsenter / Copyright/BONOBurde fått stå alene
Et av de nyinnkjøpte verkene som umiddelbart begeistrer meg, er installasjonen «23:52» utformet av den colombiansk-norske kunstneren Pedro Gómez-Egaña. Installasjonen viser et nattbord der en mektig metallpendel har skåret seg inn i treverket og den åpne nattbordskuffen. Pendelen peker på tidens ubønnhørlige gang. På nattbordet står en tent lampe som kaster et varmt lys på den ødelagte bordplaten, et par knuste briller, en bok og et tomt vannglass.
Gómez-Egañas prosjekt er et utpreget stemningsladet uttrykk. Det er synd at installasjonen står midt blant mange andre plasskrevende verk i den flombelyste museumssalen. I respekt for dette stillferdige prosjektet hadde det vært bedre om det ble vist i et adskilt rom, eller bygget inn med lettvegger.
Bla i bildene:
PENDEL: Verket «23:52» (2019) utformet av kunstneren Pedro Gómez-Egaña.
Foto: Øystein Thorvaldsen / Copyright/BONO23:52: På klokkeradioen lyser tidspunktet 23:52. Dette er også verkets tittel, som kanskje henviser til den blå ensomheten man kan kjenne på når man ikke får sove.
Foto: Øystein Thorvaldsen / Copyright/BONOVISUELL STØY: Verket hadde nok tjent på at det hadde fått stå mer i fred enn midt i den flombelyste salen omgitt av andre verker.
Foto: Øystein Thorvaldsen/Henie Onstad KunstsenterPENDEL 2: Utstillingen viser også flere av Gómez-Egañas pendler, som «The Museum», 2021. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren.
Foto: THOR BRODRESKIFT / Copyright/BONOOppgjør med fortiden
To av de nyinnkjøpte verkene tar et oppgjør med fortiden på hver sin måte (klikk og les bildetekstene):
DINOSAURPERFORMANSEN til Marianne Heier er lydmessig og visuelt dominerende i utstillingen og vises som film (skal etter planen vises live en gang i november). Her går hun rundt og intervenerer i museets liv i et grønt dinosaurkostyme i plast.
Foto: Christian Tunge / Henie Onstad Kunstsenter / Copyright/BONOMAKTKRITIKK: Teksten dinosauren fremfører er meget god og er klippet sammen av sitater fra kunstdiskursen. Med det klumsete og lett komiske prehistoriske dyret tar hun opp maktrelaterte problemstillinger; kunstinstitusjonens patriarkalske blindsoner.
Foto: Christian Tunge / Henie Onstad KunstsenterFJOLLETE: Verket handler om tankemønstre som burde vært utdødd. Jeg forstår at den barnelekeaktige kostymen skal gi et humoristisk tilsnitt, men det fjollete ved vesenets fremtoning kan muligens skygge for den viktige tematikken hun ønsker å løfte.
Foto: Christian Tunge / Henie Onstad KunstsenterINTERN DIALOG: Hos verket til kunstnerduoen Siri Hjorth og Sebastian Makonnen Kjølaas foregår dialogen med fortiden inne i selve verket. De har skapt en frise av tegneserieaktige illustrasjoner; et satirisk melodrama utspilt i verdensrommet.
Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter / Copyright/BONOFADERMORD: Tegningene i «The Death of the Father» tematiserer det kunstneriske fadermordet: behovet for å bryte med de ruvende heltene fra kunsthistorien, men også lengselen etter å hente dem frem fra fortiden. Her i «The Return of Cézanne…» (2021).
Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter / Copyright/BONOFRISE: Håndverksmessig er serien helt ok. De satser på det satiriske og det absurde, men det blir for overtydelig og nokså banalt. Her blir spørsmålet om Henie Onstad Kunstsenter burde brukt midlene sine bedre.
Foto: Øystein Thorvaldsen / Copyright/BONOKvinneoppgjør
Utstillingen «Oppgjørets time» er spennende fordi den viser fantastiske verk fra den opprinnelige samlingen av store kunstnere som Juan Gris, Henri Matisse og Pablo Picasso. I oppgjøret, som utstillingens tittel viser til, ligger det blant annet et ønske om å ta et oppgjør med mangelen «på kvinnelige kunstnere i den opprinnelige kunstgaven». Derfor er det fint at de trekker frem den eneste kvinnen som var representert i den opprinnelige donasjonen, nemlig Maria Helena Viera da Silva. Blant de nyinnkjøpte ni kunstnerne er det fem kvinnelige kunstnere.
FRA OPPRINNELIG SAMLING: Verket «L´Embarcadère / The Wharf» av Maria Helena Vieira da Silva (1955).
Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad KunstsenterKvalitetsgap
«Oppgjørets time» fletter sammen eldre og samtidig kunst på en dristig måte. Dessverre er det litt for mange av de nyinnkjøpte samtidsverkene som ikke holder kvalitetsmessig mål verken i seg selv, eller i møte med de moderne mesterne.
Utstillingen er likevel i aller høyeste grad verdt et besøk, da den både gir anledning til å studere noen av kunsthistoriens viktigste mestre, og samtidig utforske et broket utvalg mer eller mindre markante, norske samtidskunstnere.
Bla i bildene:
OPPRINNELIG SAMLING: Henri Matisse, «Les Citrons» / «The Lemons», 1943.
Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad KunstsenterOPPRINNELIG SAMLING: Fernand Legér, «Les Danseuses aux oiseaux», 1953-54.
Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad KunstsenterOPPRINNELIG SAMLING: Jakob Weidemann, «To løv», 1959.
Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad KunstsenterGAMMELT OG NYTT: Sam Francis, «Bleue II», 1960 og Jorunn Hancke Øgstad, «Untitled», 2020.
Foto: Øystein Thorvaldsen/Henie Onstad KunstsenterGAMMELT OG NYTT: Tapet av Anna Daniell som inngår i bestillingsverket «En gave fra en kvinne», 2021. På veggen: Max Ernst, «Etude pour Explosion dan une église», 1960. Fernand Léger, «Le deux profils», 1933. Joan Miró, «Personnage orageux», 1949.
Foto: Øystein Thorvaldsen/Henie Onstad KunstsenterAlle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.