Henie Onstad Kunstsenters utstilling «Oppgjørets time» fletter sammen eldre kunst og samtidskunst på en dristig måte, med et spenn fra Picasso til unge norske kunstnere. Men enkelte steder blir kvalitetsgapet for stort.
I 1968 åpnet Henie Onstad Kunstsenter dørene som følge av at skøytedronningen Sonja Henie og skipsrederen Niels Onstad i 1961 donerte rundt 100 malerier til stiftelsen som skulle bli til kunstsenteret på Høvikodden i Bærum.
Å samle kunst var parets store felles lidenskap og de bygget seg opp en betydelig samling verk av europeiske modernister. I salene der bildene ble vist ved åpningen i 1968, stilles nå mange av de samme arbeidene ut på nytt, men denne gangen sammen med verk av ni utvalgte samtidskunstnere.
Bla i bildene:
Kunstsenterets nyinnkjøpte verker, etter å ha mottatt koronastøtte fra regjeringen i år og i fjor, er utgangspunktet for utstillingen «Oppgjørets time – Den opprinnelige Henie Onstad-samlingen møter samtiden». Dette bød på helt nye muligheter til å reflektere over den gamle samlingen. Slik sett er denne utstillingen et ektefødt barn av pandemien.
Krevende naboskap
Noe av det første som fanger oppmerksomheten når man kommer inn i utstillingen, er et av samlingens definitive hovedverker, nemlig Pablo Picassos «Woman in Arm Chair» fra 1941.
Picasso regnes som selve grunnleggeren av den modernistiske malerkunsten; en som gjennom sitt mangfoldige prosjekt banet veien for en flunkende ny kunstforståelse.
Bla i bildene:
Det er den unge feirede maleren Ragna Bley (f. 1986) som har fått den ublide skjebne å henge side om side med det 20. århundrets største kunstner. Fargemessig er det et visst slektskap mellom de to bildene. Både hos Bley og Picasso er beige, lilla og gråsort dominerende farger. Bley har utvilsomt et visst talent, ikke minst er hun flink til å skape liv i bildeflaten gjennom kontraster mellom lys og mørke, store og små former, tett og gjennomskinnelig flate, men det abstrakte maleriet «High Point Glow» (2018), som altså nå er innlemmet i samlingen, er av min oppfatning ikke blant Bleys beste bilder.
Ville Bleys bilde kanskje ha fremstått annerledes hvis det ikke hadde hengt ved siden av Picasso? For selv om hun hadde vært representert med et av sine beste malerier, tror jeg ikke det ville hjulpet særlig mye.
Å stille henne – eller nesten enhver norsk samtidskunstner – side om side med Picasso er uansett et nådeløst grep.
Fremhever hverandre
Men utstillingen viser også at det er mulig med en fruktbar dialog på tvers av tid og tross naturlige kvalitetsforskjeller mellom en ruvende internasjonal mester i kunstens historie og en alminnelig norsk samtidskunstner.
Samspillet mellom den unge norske kunstneren Herman Mbamba og den franske modernisten Jean Dubuffet fungerer for eksempel godt. Både Dubuffet og Mbamba skaper bilder som ved første øyekast fremstår som abstrakte, men der figurative elementer gradvis stiger frem hvis man blir stående og se.
Men det er ikke likhetene som gjør at det fungerer. Tvert imot er det de tydelige kontrastene som gjør at kunstverkene fremhever hverandre.
Bla i bildene:
Burde fått stå alene
Et av de nyinnkjøpte verkene som umiddelbart begeistrer meg, er installasjonen «23:52» utformet av den colombiansk-norske kunstneren Pedro Gómez-Egaña. Installasjonen viser et nattbord der en mektig metallpendel har skåret seg inn i treverket og den åpne nattbordskuffen. Pendelen peker på tidens ubønnhørlige gang. På nattbordet står en tent lampe som kaster et varmt lys på den ødelagte bordplaten, et par knuste briller, en bok og et tomt vannglass.
Gómez-Egañas prosjekt er et utpreget stemningsladet uttrykk. Det er synd at installasjonen står midt blant mange andre plasskrevende verk i den flombelyste museumssalen. I respekt for dette stillferdige prosjektet hadde det vært bedre om det ble vist i et adskilt rom, eller bygget inn med lettvegger.
Bla i bildene:
Oppgjør med fortiden
To av de nyinnkjøpte verkene tar et oppgjør med fortiden på hver sin måte (klikk og les bildetekstene):
Kvinneoppgjør
Utstillingen «Oppgjørets time» er spennende fordi den viser fantastiske verk fra den opprinnelige samlingen av store kunstnere som Juan Gris, Henri Matisse og Pablo Picasso. I oppgjøret, som utstillingens tittel viser til, ligger det blant annet et ønske om å ta et oppgjør med mangelen «på kvinnelige kunstnere i den opprinnelige kunstgaven». Derfor er det fint at de trekker frem den eneste kvinnen som var representert i den opprinnelige donasjonen, nemlig Maria Helena Viera da Silva. Blant de nyinnkjøpte ni kunstnerne er det fem kvinnelige kunstnere.
Kvalitetsgap
«Oppgjørets time» fletter sammen eldre og samtidig kunst på en dristig måte. Dessverre er det litt for mange av de nyinnkjøpte samtidsverkene som ikke holder kvalitetsmessig mål verken i seg selv, eller i møte med de moderne mesterne.
Utstillingen er likevel i aller høyeste grad verdt et besøk, da den både gir anledning til å studere noen av kunsthistoriens viktigste mestre, og samtidig utforske et broket utvalg mer eller mindre markante, norske samtidskunstnere.
Bla i bildene:
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.