Anmeldelse

Olav V trer tydeligere frem

Kronprins Olavs rakryggethet og kronprinsesse Märthas verdensvante eleganse imponerer i bind to av Tore Rems kongebiografi.

Tore Rem gir ut boka "Olav V. Krigeren - 1940-1945" høsten 2021.
Foto: Cappelen Damm/ Åsmund Holien Mo
Bok

«Olav V. Krigeren 1940–1945»

Tore Rem

Sakprosa

2021

Cappelen Damm

Som i første bind av Tore Rems omfangsrike biografi om Olav V, starter også bind to noe trått. Kongefamiliens dramatiske flukt opp Østerdalen den 9. april 1940 har andre skildret mer inngående og spennende før.

Kronprins Olav forsvinner også her litt i mylderet av personer og begivenheter.

En slange i hytteparadiset

Først når konge og kronprins og resten av følget ankommer en enkel hytte i Trangen i Balsfjord, skjer det noe med fortellingen. Inn døren kommer en slange i paradiset i form av kongefamiliens nære venn Johan Anker.

Kronprins Olav (foran til høyre" med blant andre Johan Anker på hytta i Trangen under krigen. Fra Tore Rems kongebiografi

HYTTEBESØK: Kong Haakon og kronprins Olav har besøk av Johan Anker på Trangen, juni 1940. Bak står Oswald Nordlie.

Foto: Nikolai Ramm Østgaard / DKS/Cappelen Damm

Anker er et slags sendebud for «miljøet rundt» administrasjonsrådet i Oslo, som ønsker at kronprins Olav skal bli i Norge, og lage en avtale med den tyske okkupasjonsmakten.

Anker blir ikke den siste i den politiske og familiære kretsen rundt de kongelige som kommer med mer eller mindre velmente forslag om at kronprinsen, kronprinsessen, ja til og med prins Harald, bør holde seg i landet selv om Quisling styrer.

Kunne endret historien

Hadde Kong Haakon og kronprins Olav lyttet til Ankers bønn i tømmerhytten i Trangen i Balsfjord og valgt å bli i landet på Hitler og Quislings nåde, ville norsk historie definitivt sett annerledes ut.

I møte med disse Loke-figurene passer biograf Tore Rems noe syrlige stil, en syrlighet som også kledde hans bok om Hamsuns reise til Hitler, men som det ble overkant mye av i biografien om Jens Bjørneboe.

Herfra og ut er det spennende å følge de kongelige videre på ferden over Nordsjøen og Atlanteren.

Tette bånd

En tydelig innsikt står tindrende klar for meg etter å ha lest disse to bindene: At Norge ble så vestvendt etter krigen som vi ble, noe som ble beseglet med NATO-medlemskapet i 1949, er også et resultat av de båndene som ble knyttet i de fem krigsårene.

Norges nære forhold til Storbritannia kom for alvor i stand da den britiske prinsessen Maud ble Norges dronning i 1905. Dermed er det absolutt naturlig for Kong Haakon og kronprins Olav å flytte rett inn på Buckingham Palace når de ankommer London i juni 1940 – inntil Dronning Elisabeth i et brev sukker at «Uncle Charles (Kong Haakon) og Olav synes å ha slått seg aldeles til ro her».

Mange møter med Roosevelt

Helt unik er også relasjonen mellom Franklin D. Roosevelt og det norske kronprinsparet. Selv om den norske kronprinsesse Märtha vel ikke kan ta æren for at USA gikk inn i krigen på alliert side, slik det ble mer enn antydet i TV-serien Atlantic Crossing, er den amerikanske presidentens nære forhold til den norske kronprinsessen – og den norske kronprinsen – mer enn oppsiktsvekkende. «Krigeren» Olav hadde definitivt en «krigerske» ved sin side.

President Franklin D. Roosevelt og kronrinsesse Märtha fra Tore Rems kongebiografi.

LOOK TO NORWAY: President Franklin D. Roosevelt holder sin berømte «Look to Norway»-tale under overrekkelsen av ubåtjageren «King Haakon VII», Navy Yard i Washington, 16. september 1942. Kronprinsesse Märtha får sitte på, mens førstedamen har fått ståplass utenfor bilen.

Foto: Royal Norwegian Information Service / DKS/Cappelen Damm

Den historien er riktignok fortalt før – av blant andre kongebiograf Tor Bomann Larsen og historiker Trond Norén Isaksen. Sistnevnte har også tidligere kunnet dokumentere at den norske kronprinsessen og den amerikanske presidenten tilbrakte deler av, eller hele 248 dager i perioden 1940–1945.

Lite dialog med andre historikere

Tore Rem går i liten grad i dialog med andre historikere som har forsket på dette feltet tidligere. Kongebiograf Tor Bomann-Larsen blir takket i etterordet, men Rem gjør ikke tydelig rede for om han har sett noe nytt eller annerledes enn hva historikere før ham har gjort.

Det gjør det også vanskeligere for en vanlig leser å skjønne hva som er nytt i hans fremstilling jamført med hva som er gravd frem tidligere. Dersom dette ikke passer inn i en fortelling som skal være biografi og ikke historikerverk, kunne Rem kanskje fortalt mer om dette i et fyldigere etterord.

Minner om «The Crown»

Men dette gjør ikke lesningen av dette andre bindet mindre interessant. Når Kronprinsen og kronprinsessen møter den britiske statsministeren Winston Churchill til julemiddag, og Winston Churchill senere (i brev til sin hustru Clementine) attpåtil gjør seg lystig over Olavs lyse latter, får man følelsen av å være med i en bortklippet episode av den britiske tv-serien «The Crown».

Også når Rem siterer fra Olavs brev til den abdiserte britiske kong Edward VII, som giftet seg med amerikanske Wallis Simpson, er det som man kjenner blafringen fra historiens vingeslag.

Bitter overfor svenskene

Vår relasjon til Sverige kunne ha blitt styrket av at kronprins Olav giftet seg med en svensk prinsesse. Men som Rem tydelig viser, støttet Märthas onkel Kong Gustav de kreftene som ønsket at det norske kongehuset skulle inngå avtaler med de tyske okkupantene, for på den måte å kunne klamre seg til makten. Ifølge denne biografien skulle Kong Olavs bitterhet overfor den svenske svigerfamilien vare livet ut.

En tydelig bevissthet om hva som var hans konstitusjonelle rolle, førte til at kongen og kronprinsen tok et annet valg en mange av sine rojale slektninger i Europa – som kom ut av krigen skandaliserte og uten legitimitet i folket.

Et umake par

I «Krigeren» kommer de historiske begivenhetene hovedpersonene til unnsetning. Hovedpersonen selv trer tydeligere frem. Han hadde en lys latter, som en del gjorde seg lystig over. Han var dyslektiker. Faren mente at han kanskje egnet seg best til «praktiske ting». Men han fant også frem til de rette ordene både i radiotaler og i brev.

Märtha og Olav fremstår som et umake par. Men slik Rem fremstiller det, gjorde begge – ut fra sine forutsetninger – en uvurderlig innsats for landet.

Det første bindet var et etterrettelig, men litt tafatt preludium. Når krigen kommer øker temperaturen, konfliktnivået og dermed også spenningen i Tore Rems grundige kongebiografi.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt lesing videre: