Anmeldelse

Blodfattig om Kong Olav V

Tore Rem abdiserer som forteller i biografien om Kong Olav, og overlater jobben til kildene. Og leseren.

Forfatter Tore Rem gir høsten 2020 ut boka "Olav V. Den fremmede - 1903-1940".
Foto: Cappelen Damm/Fredrik Arff
Bok

«Olav V. Den fremmede 1903–1940»

Tore Rem

Sakprosa

2020

Cappelen Damm

Finnes det et bedre startpunkt for å forstå Norges historie, landet og folket, enn vår konge gjennom store deler av det tjuende århundret, Olav V? Selv de mest hardbarkede republikanere sørget ved hans bortgang i januar 1991. Stearinlysene i snøen på slottsplassene brant på vegne av oss alle.

Slottsplassen dekket av Lys etter kong Olav Vs død

ELSKET KONGE: Alle lysene og blomstene etter hans død viste tydelig hvilken betydning Olav V hadde for det norske folk.

Foto: Jon Petrusson / NTB

Vi var rett og slett i sorg.

Godt rustet

Snart 120 år etter hans fødsel føles det helt naturlig at «Laffen» ikke bare fremstår som en bifigur, men som hovedperson i egen biografi.

Olav som Oxford student.

SPREK: En sprek kronprins Olav har kommet hjem fra studiene ved Oxford. (Bilde fra boken)

Foto: Central Newa Ltd., Det kongelige hoffs fotoarkiv

Professor i litteratur Tore Rem skulle være godt rustet til å skrive denne livsfortellingen. Han har tidligere skrevet omfattende verk om blant annet Ibsen, Hamsun og Bjørneboe.

Evig nummer fire

Men Rem virker nærmest forbløffende uvillig til å ta på seg oppgaven. Bare unntaksvis virker fortelleren interessert i å dele hva det er han har oppdaget, hva han ser. Kronprins Olav, som i unge år hadde kallenavnet «It» – «Det» – forblir et upersonlig pronomen. Fortelleren nøyer seg med syrlige kommentarer.

Når Kongens venn og samtalepartner Jo Benkow sier at Olav V trolig ville nådd toppen om han hadde forfulgt en militær løpebane, kommer Tore Rem med en mer sober vurdering, og slår fast at «han ville blitt nummer fire i sitt kull, som vanlig

Dette er kjipt og smålig.

BILDER FRA BOKA:

Kronprins Olav med moren Maud i England.

ENGLAND: Kronprins Olav med moren Maud i England.

Vinterkledd familie, kronprinsesse Märtha og kronprins Olav med to av sine barn.

VINTERKLEDD FAMILIE: Kronprinsparet med sine to eldste barn, Ragnhild (foran) og Astrid (på armen til mor Märtha).

Kronprins Olav, 1909

DYSLEKSI: Kronprinsen (6) poserer med en lesebok for fotografen. Men i virkeligheten forsøkte han å unngå lesing og skriving i skolehverdagen.

Dronning Maud og kronprins Olav. Fra signingsferden i Hjørundfjorden, 1906.

KRONINGSFERD: Vesle kronprins Olav på kroningsferden i Hjørundfjorden, 1906.

Foto: Margrete Svendsen, Det kongelige hoffs fotoarkiv
Kronprins Olav med roerlaget.

TIL VANNS: Kronprins Olav med roerlaget.

Foto: Hills and Saunders, Det kongelige hoffs fotoarkiv
Arveprins Harald.

ARVEPRINSEN: Kronprins Harald.

Foto: Arne Vincent Bommen, Det kongelige hoffs fotoarkiv
Kronprins Olav åpner Norges pavilijong i Brussel 1935.

HOLDER TALE: Kronprins Olav åpner Norges paviljong i Brussel 1935.

Foto: Det kongelige hoffs fotoarkiv

Dyslektisk

Et barn har naturlig nok ikke en veldig mangefasettert personlighet. Kronprins Olav var, i likhet med Jens Bjørneboes Jonas, attpåtil dyslektiker. Hva gjør man så som biograf når man skal skildre et menneske som ennå er et ubeskrevet blad?

Jo, man gir liv til menneskene rundt ham.

Rundt barnet flokker det seg et mildest talt originalt persongalleri. Olavs mor Maud, og hennes britiske familie. Faren Haakon med sitt danske tonefall. Hans kommende hustru Märtha, som hennes svenske far håpet skulle bli «liksom sin moder solstrålen i hemmet». For ikke å snakke om eventyreren Fridtjof Nansen og biskopen Berggrav. Leseren får ingen fornemmelse av hvordan disse menneskene var.

Lynskarp forfattervenninne

Den tydeligste blant de utydelige er kronprinsens ledsager på de stadige reisene mellom London og Oslo, Nikolai Ramm Østgaard. Den eneste personen som virkelig kommer til orde og sier noe substansielt er husvenninnen, den lynskarpe forfatteren Nini Roll Anker.

Uten hennes dagboknotater ville denne biografien vært nærmest uleselig.

Hun nærer åpenbart en dyp, medmenneskelig omtanke for både kronprins Olav og kronprinsesse Märtha, men unnlater ikke å være ærlig av den grunn. Det er hun som forteller oss det som er åpenbart på alle fotografiene i boken, nemlig hvor vakkert dette kronprinsparet var. Det er hun som gir oss smakebiter på hva som egentlig foregikk når kronprinsen var på sine mange turer til lands og til vanns.

Norsk roerprins.

PÅ VANNET: Olav var glad i båtlivet, enten det var roing eller seiling. (Bilde fra boken)

Foto: ukjent fotograf/Alamy, Det kongelige hoffs fotoarkiv

Antydes metoo i seilermiljøet?

«Seilstevner er alltid like», skriver Nini Roll Anker i dagboken sin. «Whisky og soda enten det er forbudstider eller ikke – seilprat – og væddemaal; skrik av tjenestepiker i gangene om natten».

Hva er her under oppseiling? Hva innebar disse skrikene om natten? Antyder Nini Roll Anker eskapader som grenser til metoo? Biograf Rem gir intet svar, men nøyer seg med å konstatere at «det er ikke sikkert kronprinsen ble sjarmert av alt han opplevde i dette miljøet».

Mangler bildespråk

En biografi er en anledning til å dra sceneteppet til side og vise oss de indre gemakker. Hvordan så det ut på slottet, da svenskekongen flyttet ut og Haakon og Maud overtok? Hvordan så det ut på den «norske» eiendommen Appleton på godset Sandringham, hvor kronprinsen tilbrakte så mye av sin barndom? Hvordan i all verden så det ut på arkitekt Arnstein Arnebergs Skaugum, bygget opp igjen fra grunnen da det gamle huset brant?

Nye Skaugum.

KRONPRINSBOLIGEN: Nye Skaugum, tegnet av Arnstein Arneberg etter at det gamle brant ned. Hvordan så det ut der? (Bilde fra boken)

Foto: Anders Beer Wilse, Det kongelige hoffs fotoarkiv

Tore Rem synes å ha glemt at det er språk han driver med. Da kreves det at man snakker i bilder.

Begivenhetene kommer til unnsetning

Aldri før har jeg lengtet så intenst etter utbruddet av andre verdenskrig som under lesningen av denne biografien. Og på sett og vis kan man kanskje si at begivenhetene, i alle fall, til en viss grad, kommer boken til unnsetning.

Vi får en grundig skildring av Olav og Märthas bryllup. Dronning Mauds begravelse i 1939 blir også synliggjort som den nasjonale begivenheten den var. Tore Rem siterer flittig både de rojale og de republikanske delene av norsk presse, og får dermed fint frem at vi nordmenn alltid har vært splittet i synet på å la oss symbolsk regjere av denne dansk-britisk-svenske familien.

Det nyforlovede kronprinsparet - Märtha og Olav - i Stockholm, 1929.

KJÆRLIGHET: Det nyforlovede kronprinsparet, Märtha og Olav, i Stockholm, 1929. (Bilde fra boken)

Foto: Atlier Jaeger, Det kongelige hoffs fotoarkiv

Gode fotografier

Alle som har sett TV-serien «The Crown» vet at en fortelling om kongehuset slett ikke trenger å være kjedelig. Det vil alltid være en smakssak hvor mye en biografi skal dramatisere. Tore Rem har valgt å la kildene tale. Og fotografiene, som er tallrike og gode. Men det er likevel begrenset hvor mye de kan fortelle.

«Bildene dokumenterer at det var både fest og festlig», skriver han i forbindelse med at kronprinsen hadde med seg venner på påsketur til prinsehytta i Sikkilsdalen. Resten overlater han til leseren: «Så får du gjøre jobben. Det meste».

Minced pie istedenfor plumpudding

Det er i meste laget. Kildene taler ikke for seg selv. Biografen er nødt til å ta styring i egen fortelling og si hva han ser.

Julen i 1935 er usedvanlig godt kildebelagt, ikke minst fordi en av de tilstedeværende, barnepleieren Bodil Timenes, førte dagbok. Her skulle alt ligge til rette for å gi oss en julefeiring som er minst like fargerik som den Bergmans Fanny og Alexander opplevde den i filmen med samme navn.

Men nei.

«Julen 1935 lignet den forrige», nøyer biografen seg med å konstatere. At det blir servert minced pies istedenfor plumpudding gir oss ikke tilstrekkelig med informasjon.

Hjemvendt Oxford-student kronprins Olav med far kong Haakon VII.

FAR OG SØNN: Hjemvendt Oxford-student kronprins Olav med far kong Haakon VII. (Bilde fra boken)

Foto: Dronning Mauds fotoalbum/Det kongelige hoffs fotoarkiv

Mulig å bli bedre

Nei, herfra og ut kan denne fortellingen bare bli bedre i de neste to planlagte bindene.

Mulighetene finnes fortsatt når kronprinsen nå skal trekke i uniform og flykte med far og regjering med den tyske okkupasjonsmakten i hælene.

Hvis vi skal bry oss om hvordan det utvikler seg må Tore Rem begynne å skildre Olav V og de rundt ham som mennesker av kjøtt og blod.

Videre anbefalt lesing: