Sounden av Groruddalen

Forestillingen «Linje 5» ved Det Norske Teatret tar utgangspunkt i T-banelinja som går gjennom Groruddalen i Oslo. Linjen som knyter sammen øst og vest, som tar seg en svingom innom sentrum og ender opp ved Sognsvann før den snur og drar østover igjen.

Premisset i forestillingen er slik: «Hvis linje 5 kunne snakke, hva ville den fortalt?»

Tverrsnitt av dalen

En tur med T-banen i Oslo er ikke bare en mulighet for utveksling av virus, det er også en reise der ulike historier og skjebner møtes. «Linje 5» er, som enhver tur med kollektivtrafikken, et sammensurium av skjebner, et tverrsnitt av befolkningen, eller som her: Sounden av Groruddalen.

Forestillinger bygget på slike skjebnemøter har en overhengende fare for å preges av åpenbare klisjeer, som forutsigbare historier og et standardisert persongalleri. Som paret som slår opp, en person som snart skal dø, en sliten alenemor, en firkanta byråkrat og så videre. Heldigvis unngår «Linje 5» å havne i noen av disse fellene.

Få dødpunkter

Forfatter Zeshan Shakar («Tante Ulrikkes vei» og «Gul bok») og rapper Don Martin har skrevet et manus som veksler mellom scener fra T-banen og numre fremført av Don Martin.

Regien til Cici Henriksen og Hedda Sandvig er smart og stram. De har skapt en energisk forestilling med få dødpunkter, og de har gitt plass til absurde, små øyeblikk som aldri forklares, avkuttede historier nærmest perfekt snittet – og de har valgt seg noen karakterer som vi møter flere ganger på banens slyngende reise gjennom Groruddalen.

Det er balansert og fint porsjonert.

Temperament

Men først og fremst er det skuespillerne som løfter manuset, gjør det levende og gir det temperament. Skuespillerne har farget språket i manuset med oppdaterte uttrykk fra Groruddalens sosiolekt, og måten de har gjort det på, får meg til å tro at dette er et stykke som kan holde seg levende og oppdateres kontinuerlig.

Skjønt: Det er jo slik at med en gang en voksen – eller kulturen – setter slang på trykk, er allerede uttrykket forandret hos dem som eier det. Det fordrer pågående språklig bevissthet fra skuespillernes side.

Respekt til poeten

Språklig bevissthet preger stykket generelt, og spesielt en av karakterene, Rakel, spilt av Jenny Mueni Ndunda. Når venninnen kritiserer sporveispoesien som henger på T-baneveggene, sier hun: «Du må putte litt respekt på poeten». Sammen kritiserer de kebabnorsk (hvem bestemmer hva vårt språk skal hete? Som om alle jobber i kebabsjappe), og serien «Førstegangstjenesten» får også passet påskrevet: «De blackfacer med språk». Jentene fastholder knallhardt at språk ikke har med farge å gjøre, men med hvor man bor. Slang er ikke noe bare innvandrere snakker.

Slik melder «Linje 5» seg mer enn en gang på i samfunnsdebatten. Og er det ett stykke som kan ta opp i seg og behandle Black Lives Matter-problematikk, så er det et stykke som «Linje 5». For selvsagt skjer det: N-ordet blir poppet, ikke vondt ment, men likevel, underveis i turen. Da eksploderer det. Men flere stemmer får komme til orde. Og det at forestillingen rekker å bli såpass nyanserik i betente spørsmål, er en styrke.

Mangslungen dybde

Det er også interessant at det er de to venninnene som lett tyr til mobilfilming av hendelser på T-banen. Ikke bare situasjoner som innebærer overtramp, men også ganske private hendelser. I det hele tatt har «Linje 5» mange karakterer med mangslungen dybde.

I den lille T-banevogna på scenen går folk av og på. Noen rekker aldri banen, noen blir tatt i billettkontroll. Flere situasjoner, som der en brud står forsinket, fortvilt og rasende igjen på perrongen, får ingen ytterligere forklaring, men representerer en av de mange historiene som bare hintes til underveis. Og det er et fint bilde.

En billettkontroll underveis er nok den mest absurde scenen. Den blir til en slags utvidet virkelighet når et kobbel av kontrollører inntar scenen og står for røff behandling av en sniker.

Mer enn å representere en realistisk billettkontroll, er dette en scene som peker ut over seg selv.

Den gir både følelsen av billettkontroll, den angsten en kontroll i seg selv representerer, samtidig peker den mot maktovergrep av ulike slag. Jeg lurer lenge på om scenen får til å lande. Det gjør den til slutt. Ikke med perfekt nedslag, men den kommer seg på beina på sin egen måte.

Lett å elske

«Linje 5» låner rikt fra hip hop-teatertradisjonen og har også innslag av slampoesi. Den nøytrale T-banevogna på scenen er fint opplyst av lysrør bakfra. Fargeskiftene gir ulike scener preg av alt fra alvor til glamour. Mørke scener der passasjeransiktene er opplyst av mobilskjermenes lys er også et fint virkemiddel.

Med smart regi, energisk spill, morsomme replikker, kvikke vendinger og saftig språk er «Linje 5» en vitaminboost på en mørk høstkveld.

Stykket viser med tyngde at hvis linje 5 kunne snakke, ville den fortalt om et Oslo som er lett å elske.

Se anmeldelsen i Nyhetsmorgen:

Anbefalt videre lesing: