Anmeldelse

Sounden av Groruddalen

Det kunne blitt en klam «sliding doors»-variant. Men Don Martin og Zeshan Shakars teaterstykke «Linje 5» er i stedet høstens varmeste forestilling.

Fra Det Norske Teatret-forestillingen «Linje 5» på Rommen Scene.
Foto: Det Norske Teatret/Magnus Skrede
Teater

«Linje 5»

Av Don Martin og Zeshan Shakar

Det Norske Teateret/Rommen Scene

13. oktober - 18. desember 2020

Forestillingen «Linje 5» ved Det Norske Teatret tar utgangspunkt i T-banelinja som går gjennom Groruddalen i Oslo. Linjen som knyter sammen øst og vest, som tar seg en svingom innom sentrum og ender opp ved Sognsvann før den snur og drar østover igjen.

Premisset i forestillingen er slik: «Hvis linje 5 kunne snakke, hva ville den fortalt?»

Fra forestillingen "Linje 5" på Det Norske Teatret.

TVERRSNITT: Forestillingen «Linje 5» er et tverrsnitt av historier der passasjerer går av og på T-banevognen. Noen historier fullføres, andre ikke.

Foto: Magnus Skrede/Det Norske Teatret

Tverrsnitt av dalen

En tur med T-banen i Oslo er ikke bare en mulighet for utveksling av virus, det er også en reise der ulike historier og skjebner møtes. «Linje 5» er, som enhver tur med kollektivtrafikken, et sammensurium av skjebner, et tverrsnitt av befolkningen, eller som her: Sounden av Groruddalen.

Forestillinger bygget på slike skjebnemøter har en overhengende fare for å preges av åpenbare klisjeer, som forutsigbare historier og et standardisert persongalleri. Som paret som slår opp, en person som snart skal dø, en sliten alenemor, en firkanta byråkrat og så videre. Heldigvis unngår «Linje 5» å havne i noen av disse fellene.

Don Marting og Zeshan Shakar.

SAMARBEID: Don Martin og Zeshan Shakar har sammen skrevet manus til «Linje 5».

Foto: Siren Høyland Sæter/Det Norske Teatret/Julie Pike/Gyldendal).

Få dødpunkter

Forfatter Zeshan Shakar («Tante Ulrikkes vei» og «Gul bok») og rapper Don Martin har skrevet et manus som veksler mellom scener fra T-banen og numre fremført av Don Martin.

Fra Det Norske Teatret-forestillingen «Linje 5» på Rommen Scene.

RAPPER: Don Martin er på scenen gjennom hele reisen med linje 5.

Foto: Det Norske Teateret/Magnus Skrede

Regien til Cici Henriksen og Hedda Sandvig er smart og stram. De har skapt en energisk forestilling med få dødpunkter, og de har gitt plass til absurde, små øyeblikk som aldri forklares, avkuttede historier nærmest perfekt snittet – og de har valgt seg noen karakterer som vi møter flere ganger på banens slyngende reise gjennom Groruddalen.

Det er balansert og fint porsjonert.

Temperament

Men først og fremst er det skuespillerne som løfter manuset, gjør det levende og gir det temperament. Skuespillerne har farget språket i manuset med oppdaterte uttrykk fra Groruddalens sosiolekt, og måten de har gjort det på, får meg til å tro at dette er et stykke som kan holde seg levende og oppdateres kontinuerlig.

Skjønt: Det er jo slik at med en gang en voksen – eller kulturen – setter slang på trykk, er allerede uttrykket forandret hos dem som eier det. Det fordrer pågående språklig bevissthet fra skuespillernes side.

Fra forestillingen

PÅ VEI TIL FEST: Venninner på femmern er klare for fest. På veien dit diskuterer de språk, blant annet. Fra venstre: Rakel (Jenny Mueni Ndunda) og Camilla (Judy Nyambura Karanja). Bak skimtes medpassasjer Don Martin.

Fra forestillingen

FRA ØST TIL VEST OG TILBAKE: Forestillingen «Linje 5» ved Det Norske Teatret tar utgangspunkt i T-banelinja som går gjennom Groruddalen i Oslo.

Fra Det Norske Teatret-forestillingen «Linje 5» på Rommen Scene.

SPRÅK: Språklig bevissthet preger stykket generelt, og spesielt en av karakterene, Rakel, spilt av Jenny Mueni Ndunda.

Fra forestillingen

BARNEHAGELÆRER: Marianne Krogh spiller Rakels barnehagelærer Rita. Hun blir viktig i historien, både Rakels og den om linje 5.

Fra Det Norske Teatret-forestillingen «Linje 5» på Rommen Scene.

I EN VOGN: Den nøytrale T-banevogna på scenen er fint opplyst av lysrør bakfra. Fargeskiftene gir ulike scener preg av alt fra alvor til glamour.

Respekt til poeten

Språklig bevissthet preger stykket generelt, og spesielt en av karakterene, Rakel, spilt av Jenny Mueni Ndunda. Når venninnen kritiserer sporveispoesien som henger på T-baneveggene, sier hun: «Du må putte litt respekt på poeten». Sammen kritiserer de kebabnorsk (hvem bestemmer hva vårt språk skal hete? Som om alle jobber i kebabsjappe), og serien «Førstegangstjenesten» får også passet påskrevet: «De blackfacer med språk». Jentene fastholder knallhardt at språk ikke har med farge å gjøre, men med hvor man bor. Slang er ikke noe bare innvandrere snakker.

Slik melder «Linje 5» seg mer enn en gang på i samfunnsdebatten. Og er det ett stykke som kan ta opp i seg og behandle Black Lives Matter-problematikk, så er det et stykke som «Linje 5». For selvsagt skjer det: N-ordet blir poppet, ikke vondt ment, men likevel, underveis i turen. Da eksploderer det. Men flere stemmer får komme til orde. Og det at forestillingen rekker å bli såpass nyanserik i betente spørsmål, er en styrke.

Mangslungen dybde

Det er også interessant at det er de to venninnene som lett tyr til mobilfilming av hendelser på T-banen. Ikke bare situasjoner som innebærer overtramp, men også ganske private hendelser. I det hele tatt har «Linje 5» mange karakterer med mangslungen dybde.

I den lille T-banevogna på scenen går folk av og på. Noen rekker aldri banen, noen blir tatt i billettkontroll. Flere situasjoner, som der en brud står forsinket, fortvilt og rasende igjen på perrongen, får ingen ytterligere forklaring, men representerer en av de mange historiene som bare hintes til underveis. Og det er et fint bilde.

Fra Det Norske Teatret-forestillingen «Linje 5» på Rommen Scene.

MISTA BANEN: Ett av de mer absurde innslagene I «Linje 5» på Rommen scene. Samtidig et fint bilde på livet. På scenen: Tiril Wishman Eeg-Henriksen.

Foto: Det Norske Teatret/Magnus Skrede

En billettkontroll underveis er nok den mest absurde scenen. Den blir til en slags utvidet virkelighet når et kobbel av kontrollører inntar scenen og står for røff behandling av en sniker.

Mer enn å representere en realistisk billettkontroll, er dette en scene som peker ut over seg selv.

Den gir både følelsen av billettkontroll, den angsten en kontroll i seg selv representerer, samtidig peker den mot maktovergrep av ulike slag. Jeg lurer lenge på om scenen får til å lande. Det gjør den til slutt. Ikke med perfekt nedslag, men den kommer seg på beina på sin egen måte.

Fra forestillingen "Linje 5" på Det Norske Teatret.

GRORUDDØLER: Per Schaanning og Gaute Adela Aastorp Cudjoe på vei til hvert sitt sted. Snart kommer de i snakk, blant annet om Diana Ross

Foto: Magnus Skrede/Det Norske Teatret

Lett å elske

«Linje 5» låner rikt fra hip hop-teatertradisjonen og har også innslag av slampoesi. Den nøytrale T-banevogna på scenen er fint opplyst av lysrør bakfra. Fargeskiftene gir ulike scener preg av alt fra alvor til glamour. Mørke scener der passasjeransiktene er opplyst av mobilskjermenes lys er også et fint virkemiddel.

Med smart regi, energisk spill, morsomme replikker, kvikke vendinger og saftig språk er «Linje 5» en vitaminboost på en mørk høstkveld.

Stykket viser med tyngde at hvis linje 5 kunne snakke, ville den fortalt om et Oslo som er lett å elske.

Se anmeldelsen i Nyhetsmorgen:

Teaterkritiker Karen Frøsland Nystøyl i Nyhetsmorgen onsdag 14. oktober.

Teaterkritiker Karen Frøsland Nystøyl fortalte om «Linje 5» i Nyhetsmorgen, 14. oktober 2020.

Anbefalt videre lesing: