En reise i levende bilder

Vi har vent oss til at myndighetenes føringer brått kan endres, at planene skrives med gråblyant. Likevel må jeg innrømme at det var med en barnslig skuffelse jeg måtte skrinlegge helgens tur til Stavanger Kunstmuseum, og åpningen av utstillingen «Bill Viola: Into the Light».

Dette er første gang denne levende videolegenden vises i en større utstilling i Norge. Bill Viola er en amerikansk kamerapioner som gjennom mer enn 50 år har utforsket både de tekniske og estetiske mulighetene som ligger i videomediet.

Når han omtales som videokunstens Rembrandt er det for å tydeliggjøre hans suverene posisjon på videofeltet.

Lyset spiller hovedrollen

Film er en av de få kunstneriske uttrykksformer som egner seg for skjermformidling. Derfor er denne anmeldelsen basert på tilsendt filmmateriale. Jeg kan følgelig ikke si stort om opplevelsen av filmene i rommet, eller kurateringen i så måte, men kun om kunstneren og om filmverkene som nå vises i Stavanger.

«Into the light» er en usedvanlig velvalgt tittel, for lyset står alltid sentralt i Violas kunst. Han bruker det til å henspille på kunsthistoriske konvensjoner, men også som stemningsskapende element. Ofte er det lysbruken som lader filmene med noe transcendentalt eller spirituelt.

Det er en relativt omfattende utstilling Stavanger Kunstmuseum byr på. Den favner i alt 12 videoverk fra 1970-tallet og frem til dag, i tillegg til et nokså rikholdig filmprogram, for den som virkelig vil fordype seg.

Leker med klisjeer

Bill Violas senere arbeider er hyperprofesjonelle, og så teknisk perfekte at det er deilig å se den litt uklare filmen «The Reflecting Pool» som er skutt med håndholdt kamera i 1977. Den har noe prøvende og utforskende ved seg:
En mann kommer ut av skogen, tar sats og springer opp i været, krummer bena oppunder brystet slik at kroppen danner en veldig ball, og vi forventer at han skal falle mot vannflaten og skape et veldig plask. I stedet motsetter kroppen seg tyngdekraften og blir hengende i luften ganske vektløs, til lyset liksom løser skikkelsen opp og den går i ett med skogen.

I verket «Tristans Ascension» fra 2005 er igjen vann et sentralt element. Denne filmen ble skapt i forbindelse en nyoppsetning av Richard Wagners opera «Tristan og Isolde». Filmen henspiller altså på denne sterke fortellingen om to som elsket hverandre, men som måtte forlate sine jordiske legemer for å være sammen i etterlivet.

Verket «Fire Woman» er også skapt med utgangspunkt i den nevnte operaen.

I begge disse verken leker Viola med spillefilmens klisjeer, samtidig som han med et gravalvor forteller oss noe om menneskets grunnleggende forhold til elementene.

Som en drøm

I filmen «Ancestors» er det verken ild eller vann, men den dirrende varmedisen som preger opplevelsen.

Her ser vi en mann og en kvinne komme vandrende mot oss gjennom et skrint landskap. Vinden leker med skjørtet hennes, og det ser ut som om de går og går uten å komme nærmere oss, som det hele bare er en drøm eller et fjernt erindringsbilde.

Perfekt for digital formidling

Der jeg sitter og ser igjennom Violas filmer på skjermen min, tenker jeg på hvilket perfekt utgangspunkt dette materialet er for en omfattende digital utstilling. Det er synd at museet ikke ser sitt snitt til å vise dette fantastiske kunstnerskapet til flere enn rogalendingene. Det er jo ikke bare jeg som er forhindret fra å reise i disse dager.

Heldigvis tas ikke utstillingen av plakaten før i midten av august, så sjansene bør være rimelig gode både for meg og andre å få oppleve utstillingen fysisk.

Å gå inn i Violas mektige filmunivers er som å reise i drømmebilder, der små glimt av hverdagsliv blandes med mektige og symboltunge tablåer.

Anbefalt videre lesing: