Denne boka burde være obligatorisk

Beskjeden fra debutant Williamson er klar: Det er ikke nok å ikke være rasist. Vi må være antirasister.

Forskjellen mellom den passive og den aktive rollen kan være stor, og håpet til forfatteren er at den nye generasjonen tar grep og snur skuta i kurs mot drømmescenarioet: Et raust og rettferdig samfunn fylt med bevisste, engasjerte individer.

Dette er kanskje et hårete mål, men en ting er sikkert: Denne boka er et stort og selvsikkert steg i riktig retning, for i kampen mot rasisme er det de unge som vil lede an.

«Tenk hvis dere planter bare et lite frø i onkelen, farmoren, tanten deres, og får dem til å tenke på hva de sier og hvilke holdninger som har ført til at de ordlegger seg som de gjør. Hvis vi gjør det alle sammen, kan det utgjøre en skikkelig forskjell!»

Krever integritet og ettertanke

En litt tørr start med fakta og historie går fort over i en levende litterær samtale mellom forfatteren og en mangfoldig gjeng med fiktive karakterer på 12–13 år, som forteller fra eget liv og diskuterer viktige temaer. Smart gjort, for her kan nok de fleste lesere finne noen å identifisere seg med (meg selv inkludert), og det subjektive og muntlige gjør at poengene stikker dypere enn de ville gjort med generell ideologi og moralistiske appeller.

«Linda: Oi! Men ... Er det ikke greit å spørre folk hvor de kommer fra opprinnelig? For jeg er veldig opptatt av geografi og land og sånn.

Thandie: (...) Hvor har du røtter fra? får meg til å føle meg norsk og spesiell, på en kul måte»

Samtalen er bokas ryggrad – ispedd faktalister, begrepsforklaringer og sitater fra blant andre Gandhi og Martin Luther King. Men de viktigste verktøyene ligger likevel i alle oppfordringene, oppgavene og tankeeksperimentene som hører til hvert tema.

For hva forventes egentlig av en håndbok? Jo, den skal gi brukbar kunnskap og nyttige verktøy, og den skal kunne brukes aktivt fremfor å bare leses. Og det kan denne i aller høyeste grad. «Håndbok for unge antirasister» tvinger leseren til å reflektere, til å undersøke, til å starte samtaler. Dermed blir ikke dette enda en formaning om riktig og galt som tres over hodet på barna, men en leseprosess som krever oppvakthet, integritet og ettertanke.

Viktig bevisstgjøring

Ett av de viktigste poengene i boka, etter min mening, er om strukturell rasisme/white privilege. Dette er viktig å huske når en måler vellykkethet: Alle de usynlige strukturene i skole- og arbeidslivet som er rigget til for at majoriteten (les: lyshudede) skal lykkes – at det kan være et vesentlig høyere og brattere fjell å bestige for noen med ikke-norske røtter, at forutsetningene kan sprike noe voldsomt.

Boka legger også vekt på representasjon, fordommer og det å være en alliert – alle essensielle momenter i den antirasistiske oppskriften.

Seriøst og politisk korrekt

Jeg savner en liten dæsj av humor og lekenhet i språket, som en motvekt til alt alvoret. Dette er et sensitivt og komplekst tema, og jeg merker at forfatteren trår varsomt. Dette er nok for å være på den politiske korrekte siden, men også for å ivareta sensitive eller traumatiserte lesere.

Dette har jeg full forståelse for, men personlig trenger jeg litt tid for å naturliggjøre ord som melaninrik. Dessuten skjønner jeg ikke hvorfor det er innafor å si asiater og ikke afrikaner.

«Typiske stereotypier er at asiater er flinke i matte, at melaninrike mennesker er gode til å danse»

Likevel innser jeg at forfatteren er i sin fulle rett til å velge et vokabular hun er komfortabel med, så lenge det ikke dikteres at det er det eneste riktige – og det gjør det ikke.

En kur for ignoransen

Jeg husker en gang en venninne sa til meg: «Du er som en banan du, Shana. Selv om du er brun utenpå, så er du god inni». Jeg klarte ikke å arrestere henne der og da, men kjente på ubehaget ved grunnpremisset i dette «komplimentet». Jeg kunne ønske jeg hadde hatt denne boka under pannelappen den gangen.

Sannheten er at mye hverdagsrasisme i dag er mer subtil enn før, og springer ofte ut fra ignoranse fremfor fremmedhat. Bøker som dette er den perfekte medisin for å kurere ignoranse. For å fortsette Williamsons metafor: Jeg har virkelig trua på at den vil kunne så frø, som vokser og blomstrer og sprer enda flere frø, og hvem vet hvor det ender?

Hvis Livets Skole hadde hatt et pensum, hadde denne boka definitivt vært på kjøpslista. Den burde vært obligatorisk med stor O.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre: