Kølsvart fantasi

Det er kanskje lett å se på den tradisjonsrike «Final Fantasy»-serien som fargesprakende, koselige opplevelser preget av ville hårfrisyrer, fullstendig åpenbare motsetninger mellom det onde og det gode og overdådige, spektakulære hendelser.

Det er i så fall litt urettferdig, for serien har sneiet innom mørke, voksne og alvorlige temaer titt og ofte.

Men «Final Fantasy XVI» åpner ikke bare døra til kjelleren. Det tramper ned den bratte trappen og lukker døra bak seg.

Det er snakk om det klart mørkeste og mest alvorstyngede spillet i «Final Fantasy»-serien til nå.

Doser av elendighet

Noe av dette alvoret føles litt påtatt. Det bannes over en lav sko, rollefigurer du er glad i møter ekstreme skjebner og det hviler en tone over opplevelsen som kan beskrives som hard, kald og mørk.

På toppen av dette får du politiske intriger, kompliserte familieforhold, tyrannisk undertrykkelse og jevne doser av elendighet. Alt satt til en verden inspirert av sjangerparaplyen middelalder-fantasy.

Det er opplagt at Square Enix tar noen bastante skritt unna seriens opphav og nærmer seg vestlig fantasy som «Game of Thrones», «The Witcher»-serien og «The Elder Scrolls: Skyrim».

Særlig «Game of Thrones» fremstår som en sentral inspirasjonskilde.

Noen ganger direkte, som fellestrekkene mellom Ned Stark og hertugen av Rosaria, Elwin Rosfield.

Andre ganger mer indirekte – en av rollefigurene har klare likheter med Cercei, for eksempel.

Plutselig brutalt

Du får også det samme tempoet – lange sekvenser preget av intriger og mellommenneskelige relasjoner som helt plutselig blir avbrutt av vonde og ekstremt brutale hendelser.

Her balanserer Square Enix på en skjelvende knivsegg.

I enkelte sekvenser føler jeg at de prøver for hardt. At tonen de går for fremstår som kalkulert og kynisk.

Det skaper av og til en distanse til inderligheten Square Enix jobber så hardt for å skape – både til rollefigurene i spillet, til historien som fortelles og til verdenen alt dette foregår i.

På den annen side eksploderer spillet jevnlig i opplevelser som er så spektakulære og fengende at nesten alt kan tilgis.

Andpusten

Jeg ble andpusten av bosskampene, de dramatiske vendingene i historien treffer ofte klokkerent og det er gøy å slåss mot store og små fiender.

Kampsystemet er umiddelbart tilfredsstillende og gleden vokser med hver oppgradering.

Man blir dessuten belønnet for utforsking, den jevne strømmen av oppgraderinger er kos, det er mange utrolig vakre steder å besøke og musikken får nakkehårene til å reise seg.

Men, jeg har noen innvendinger.

Jeg forstår det hvis noen ikke klarer å riste av seg den litt vel kalkulerte barskheten spillet er preget av. Sideoppdragene holder heller ikke akkurat skyhøy kvalitet.

Men helhetsinntrykket mitt er tross alt svært godt.

«Final Fantasy XVI» er et løpsk fantasy-godstog som strutter av magi, action, drama, eventyr og spenning.