Brutal gladvold med glimt i øyet

En radioaktiv ødemark der grusomme mutantmonstre kan angripe deg når som helst.

En nesten tre hundre år gammel dusørjeger med cowboyhatt og en kropp full av dop.

En retrofuturistisk 50-tallsverden der den amerikanske drømmen har blitt forvridd til det ubehagelige.

«Fallout» er rare greier. Og når Amazon Prime Video lager TV-serie av den berømte spillserien, er den akkurat så tilskrudd, rar og brutal som den skal være.

Dette er en serie som vil begeistre spillfansen, som vil underholde deg som har sansen for hardtslående satire à la den du får i den blodsprutende Amazon-serien «The Boys», og som vil fenge deg som synes science fiction er best når den stiller de store spørsmålene – som for eksempel hvorfor vi mennesker hele tiden insisterer på å drepe hverandre.

Selv hører jeg til alle de tre kategoriene ovenfor, og kan derfor melde at «Fallout» fikk meg til å flire høyt, gispe i sjokk og måpe av skadefryd.

Serieskaperne Jonathan Nolan og Lisa Joy har, sammen med hovedmanusforfattere Geneva Robertson-Dworet og Graham Wagner, laget en fantastisk underholdende serie.

Dommedag og bomberom

Serien tar oss med til en alternativ virkelighet, som skilte veier med vår egen da den første atombomben falt i 1945. I denne retrofuturistiske virkeligheten, som ser ut til å sitte fast i et evig 50-tall, har en opphetet ressurskrig mellom USA og Kina eskalert til en atomkrig.

Året er 2077, og en av seriens tre hovedpersoner, Cooper Howard (Walton Goggins), tar oss med inn i historien i et virkningsfullt anslag.

Western-skuespilleren underholder med hest og lasso i en barnebursdag sammen med datteren. Utsikten fra Hollywood Hills tar pusten fra deg når atombombene regner over Los Angeles. Stillheten er øredøvende.

Spol 219 år frem i tid, og møt Lucy (Ella Purnell), en kjernesunn innbygger i Hvelv 33. Borte er atomredselen og frykten for dommedag, her, under jorda blant Amerikas fineste, finner du kun smilende ansikter og naiv ståpåvilje. Denne gjengen skal jo en dag gjenbefolke overflaten og redde sivilisasjonen!

Men ting er ikke helt som det skal være i eventyrland, og etter en brutal hendelse på Lucys bryllupsdag må hun opp i den radioaktive ødemarka for å redde faren sin (Kyle MacLachlan).

Her får hun kjapt en strak høyre fra livets harde skole, og nå er spørsmålet om hun er villig til å bryte med egne verdier og prinsipper for å gjøre det som skal til for å overleve.

Blodig moro

Blodsprut, gørr og splatter – «Fallout» er laget for at du skal le av den rå volden som utspiller seg.

Jonathan Nolan har regi på de tre første episodene som setter tonen for serien, og selv om han aldri har laget denne typen komedie før, klarer han å balansere råskapen og humoren på en tilfredsstillende måte.

Dette kommer spesielt til sin rett i Walton Goggins skikkelse, som når vi møter ham igjen over 200 år senere, går under kallenavnet The Ghoul. Radioaktiviteten fra bombene har gitt ham langt liv – og en litt uheldig hudtilstand.

Dagene som smilende Hollywood-glis er for lengst lagt på hylla. Og Goggins er helt fantastisk i rollen som desillusjonert dusørjeger med skarp tunge, høy treffsikkerhet og mangel på hemninger.

Når det viser seg at både The Ghoul, Lucy og seriens tredje hovedperson Maximus (Aaron Moten), en væpner i den paramilitære kulten The Brotherhood of Steel, alle er på jakt etter den samme tingen i ødemarka, krysses deres veier på underholdende og hardtslående vis.

«Du er meg, kjære, bare gi det tid»

Enten det er i den retrofuturistisk fortiden eller i den postapokalyptisk westerninspirerte nåtiden – den fantasifulle tidskoloritten i «Fallout» er fryd å utforske.

Det er tydelig at Amazon har åpnet pengesekken, for serien ser virkelig påkostet ut. Og det er så mange artige detaljer å legge merke til, både for spillfansen og for et nytt publikum.

Gjennom stadige tilbakeblikk blir Walton Goggins sin rollefigur vår inngang til hva som egentlig har skjedd med verden, mens vi sammen med Ella Purnells Lucy lærer den barbariske ødemarken å kjenne.

Samspillet mellom Goggins og Purnell er også svært fornøyelig. Kontrasten mellom livene de to har levd er enorm, og det ligger mye interessant tankespinn rundt hva en så brutal virkelighet gjør med deg som menneske.

I sesongens første halvdel har jeg litt mer trøbbel med Aaron Motens rollefigur. Maximus fremstilles både som en enkel, Forrest Gump-aktig figur og en mer kynisk type. Jeg får ikke helt taket på hva serieskaperne vil at rollefiguren skal være, og dette gjenspeiles også i Motens spill.

Spenningsdrivet snubler også i Maximus sine tunge metallstøvler innledningsvis, men dette tar seg opp etter hvert.

Fortjener å bli en snakkis

Historien i «Fallout» tar utgangspunkt i spilluniverset, men er skrevet for TV-serien. Det betyr at det er mange tråder til spillene her, men at det som utspiller seg er nytt.

Det har gitt serieskaperne en frihet som de har utnyttet på en god måte, og som skaper rom for spekulering og fanteorier.

Derfor er det synd at Amazon Prime Video slipper hele den første sesongen i sin helhet samme dag. «Fallout» fortjener å bli den snakkisen det er enklest å bli med den ukentlige lanseringsmodellen.

Kanskje det blir tilfelle med den andre sesongen som siste episode legger opp til. Jeg er i hvert fall helt klar for en ny runde i ødemarka!