Anmeldelse

Til å miste pusten av

De virkelig store følelsene settes i spill når svenske Amanda Svensson skriver om familiebånd, kjærlighet, hjerneforskning og verdens undergang.

Amanda Svensson og bokomslag til "Et system så storslått at man blendes"

HJERNESPINN PÅ HØYGIR: Amanda Svensson har skrevet en overveldende roman om familieforhold, kjærlighet og frykten for verdens undergang.

Foto: Alexandra E Ellis / Gyldendal

Romanen «Et system så storslått at man blendes» som nå er ute på norsk, ble belønnet med den ettertraktede P.O Enquist-prisen i nabolandet i fjor. Og ja, noen Enquist-temaer går igjen: Her er forbyttede barn, mentale utfordringer og jakten på hva et menneske egentlig er.

Boken ble også Amanda Svenssons internasjonale gjennombrudd.

En splittet familie

33-åringen fra Malmö har skrevet siden 2008, og blant annet vært nominert til August-prisen i Sverige for en av sine tidligere bøker. Nå bor hun i London, åstedet for en av de mange historiene som kobles sammen i denne mursteinen av en roman.

26-år gamle Sebastian Isaksson har fått jobb på London Institute of Cognitive Science, et senter der velutrustede forskere studerer den menneskelige hjerne. Sebastian er trilling. Den ene søsteren, Mathilda, bor for tiden i Berlin. Den andre, Clara, har mistet jobben som journalist og drar til Påskeøya for å intervjue en blogger som venter på verdens undergang på verdens mest ensomme sted. Kanskje er hun egentlig selv på jakt etter endetiden?

En tragedie har splittet kjernefamilien.

Boken starter frekt med beskrivelsen av trillingenes fødsel og en nybakt far som tenker mer på sitt siste sidesprang enn på barna som kommer til verden. Raskt blir både moren og faren bifigurer – denne boken handler om de tre søsknene, deres forhold til hverandre og den store verden.

Snarere enn å rote meg inn i nettverket av fortellinger som nøstes sammen (for dette er en bok som stiller det eviggyldige spørsmålet om det er en sammenheng i kaoset), vil jeg berømme Svensson for å skrive djervt om følelser. Hun er ikke redd verken melodrama, selvmord, konspirasjonsteorier eller galskap. Hun utfordrer det «normale» – og utfordrer dermed også leseren som må jafse i seg en realistisk forventning eller to.

Teksten strammer seg til midt i romanen, da et familiemysterium blir den samlende drivkraften jeg hittil har savnet i de litt sprikende enkelthistoriene.

Skriver om vår tid

Amanda Svensson skriver om vår tid. Hun skriver om lengselen etter mening i en verden der religionen er forsvunnet. Hun tematiserer kommersialisme og selvrealisering med lettbent vidd, men hun raljerer ikke. Hun borer i talent og destruktive krefter, og stiller den menneskelige sårbarheten til skue.

Det gjør hun med et intelligent språk – intelligent på den smarte måten, ikke den utilgjengelige, og med detaljerte, dvelende beskrivelser: Det kan være av en solnedgang på Påskeøya, en nakkegrop akkurat der hårfestet starter, beskrivelse av det flate, skånske landskapet der man ikke kan gjemme seg, eller Themsen der den grå og fet slynger seg gjennom den engelske hovedstaden.

Det handler om å se

Blikket er sentralt i romanen. Flere av hovedpersonene får problemer med nettopp det. En mister dybdesynet, og ser alle ting kun todimensjonalt, mens en annen utvikler en ømfintlighet overfor farger i en slik grad at det truer med å ødelegge livet hennes.

Svensson formidler, iblant temmelig tydelig, at det er umulig å se verden slik en annen ser den. Vi kan ikke tenke hverandres tanker. Jeg undrer om man kunne finne ut av det ved å snakke sammen, men må erkjenne at Svensson ubehagelig nok har rett når hun skriver at det enkle ikke alltid er det samme som det mulige.

Om både Enquist og Svensson er på jakt etter hva et menneske egentlig er, så er det andre forfattere enn P. O Enquist jeg vil assosiere med Amanda Svensson.

Jeg leser henne mer som en krysning mellom Paul Auster og Maja Lunde, med en dæsj Donna Tartt og Johan Harstad. Dette handler like mye om uforferdetheten hun skriver med, som det voldsomme omfanget av menneskeskjebner som flettes sammen. Og det handler om viljen til å underholde.

«Et system så storslått at man blendes» er en imponerende roman. Den er ujevn, og etter min oppfatning 100 sider for lang. På den andre siden: Den er full av små aha-opplevelser og morsomme betraktninger underveis. Det er vel dette som engelskmennene ville kalle «A good read».

Romanen er nydelig oversatt av Vibeke Saugestad.

Anbefalt videre lesing: