Nedslående skildringer av norsk rasisme

I 2017 ble samfunns­debattanten Sumaya Jirde Ali rådet av en venninne til å skrive ned alle de rasistiske ytringene og hendelsene hun jevnlig blir utsatt for, først og fremst for egen del.

Tanken var at Ali skulle prosessere uretten hun jevnlig opplever som synlig muslimsk kvinne, som norsk­somalier – som ung og aktiv i samfunns­debatten, og som en svart kropp i et rom, på en buss, i en barneskole­time.

Det rådet tok Ali på alvor i desember 2022. Resultatet er denne boken.

Hun skriver at den ble til under alvorlig psykisk uhelse, som kom som følger av medie­kjør og hets over lang tid.

Ali går kronologisk og klarttenkende gjennom formative enkelt­episoder hvor hun har vært mottakeren av et umenneskeliggjørende syn. Det er barn, det er lærere – fremmede på gata og bekjente i lukkede rom – som setter Alis kropp i alarm­beredskap.

Innholdet er sterkt, men fremføringen vakler.

Disse scenene er rystende nok i seg selv, men når Ali deretter går forklarende til verks, blir resultatet overtydelig og ulitterært.

Selvterapi

Boken er kategorisert som «dagboks­opptegnelser», men dette er ingen dagbok. Dette er en mimre­stund spisset inn på konkrete opplevelser av å bli sett på og sett som en svart kropp.

Dette er fortellingen om hvilken dypt skadelig effekt rasisme har på et enkelt­menneske, hvilket traume det er å bli umenneskeliggjort fra barnsben av, og den sakte forståelsen av hva det ordløse ubehaget egentlig lå i.

Prosjektet til Ali har en tydelig selv­terapeutisk hensikt. Det er ikke så rart.

Som nitten­åring gikk hun med volds­alarm etter konkrete trusler om grov vold, og i boken observerer vi et post­traumatisk symptom­bilde: dissosiasjon, hukommelses­tap, dysregulert nerve­system.

Selvterapien gir seg til uttrykk ved at nåtidens Sumaya snakker til sitt (eller sine) yngre jeg ved å omtale henne som «du», og snakke til henne som «jeg».

Å snakke til barnet i seg er en terapi-klassiker, en effektiv øvelse for å oppløse skam fryst fast i selvet og slik skape indre sammenheng og trygghets­følelse.

Innimellom er det innsiktsfullt, særlig der Ali klokt reflekterer over det å være en ung og utsatt samfunns­debattant.

Andre ganger er det mindre engasjerende lesning, slik det gjerne kan bli når man leser en indre monolog.

Er det god litteratur?

Hendelsene vi leser om er gufne, heslige og deprimerende. Mennesker kan være så ondskapsfulle, og rasisme kan være så komplekst og forvirrende å navigere.

Episodene fra barndommen drar leseren inn i en scene. I motsetning til den andre halvdelen av boken, som er mer anekdotisk. Her mister teksten noe den hadde i begynnelsen.

Jeg mistenker at Ali bærer på større forteller­ferdigheter – det synes glimtvis i denne boken.

Hør anmeldelsen i «Åpen bok: Kritikerne»:

Ali skriver fra erfarings­punktet. Der hun tåler å gå helt inn i ubehagets arnested, skinner det. Likevel så lugger det andre steder. Tilfeller av overtydelighet, manglende eleganse og forklarende språk svekker teksten.

Det er ikke lenge siden desember 2022. Hadde det virkelig vært så ille å gi prosjektet ett år til? Jeg spør forlaget, ikke Ali.

Innholdet er viktig, men det gjør ikke boken automatisk til en gjennomtenkt, gjennomført utgivelse, noe den rett og slett ikke er.

«Veldig kjent komiker»

Hendelsen som gjorde at Ali trakk seg fra offentligheten og tok vare på sin egen helse, blir ikke nevnt innledningsvis. Det gjør at man kan tro hun ikke vil komme til å nevne den overhodet.

Men, til slutt, så skjer det.

Leseren har hittil lest tilfeller på tilfeller av umenneskeliggjøring, av Alis ønsker om å bare få være i fred, ikke ha en hudfarge som hun og andre skal ta stilling til – men ha «en dag som bare er».

Så kommer denne mannen, den veldig kjente komikeren, og sier det han sier og hindrer henne fra å gå ut av lokalet. Griper henne i armen og roper «hold kjeft». Hun blir redd, ordentlig redd. Det er deprimerende lesning.

Atle Antonsen har beklaget, og saken mot ham ble henlagt.

Mer redd enn sint

Avslutningsvis erkjenner Ali at hun aldri har vært uredd, som så mange omtaler henne som.

Hun har vært mer redd enn sint, ser hun i ettertid.

«Et liv i redningsvest» er ikke en plettfri bok.

Den har likevel noen sterke øyeblikk, både innholds­messig og språklig, og ikke minst tilbyr den innsikter – også for leseren som ikke kan relatere personlig, kun medmenneskelig, til Alis opplevelser.

Budskapet er tydelig både mellom linjene og i klartekst: «rasisme er ran». Det er ikke vanskelig å si seg enig.