Litterær performance­kunst

Da faren døde, var Marte Michelet helt sikker på at hun aldri skulle skrive noen bok om ham.

Hun ville ikke forfølge en så åpenbar kommersiell idé, og kommersielt ville det jo nød­vendig­vis bli, ettersom Jon Michelet var A-kjendis i Norge på store deler av 1980-, 1990- og 2000-tallet.

Han opptrådte stadig vekk i mediene som stjerne­forfatter, kvinne­bedårer, Vi Menn-journalist, politiker og TV-program­leder.

Som hans gode venn Dag Solstad sier til datteren i boken: «Jeg tror ikke du forstår hvor kjendis han var».

Marte Michelet mente dessuten at hun hadde et avklart forhold til faren.

Gnagingen har omsider ledet til en bok.

Resultatet har blitt en leken tekst som veksler mellom å være ut­prøvende egen­terapi, stramt skrevet norges­historie, selv­biografi og fars­biografi i ett, og et konfronterende og kjærlig fars­portrett.

Å kjøpe weed på åpen gate

Hoved­motoren i boken er datterens originale løsning på spørsmålet: Hvordan kan jeg noen gang forstå hvordan det var å være Jon Michelet? Hun forsøker å «laive» ham.

Sagt med andre ord – hun spiller at hun er Jon Michelet ute blant folk.

Hun forsøker å gå som ham på gaten, snakke som ham, hun kjøper seg Jon Michelet-klær (silkeskjorte og støvler), hun bestiller Jon Michelet-drikke på bar (whisky), men ender opp med å foretrekke weed, som faren visstnok flere ganger hadde kjøpt på åpen gate.

Ikke minst resulterer eksperimentet i en rekke erotiske treff inspirert av farens seksuelle utskeielser.

Parallelt med det performance­aktige sporet nøster Michelet opp farens livs­historie og fletter det sammen med egen biografi. Det er ofte spennende lesning.

Dette er på ingen måte noen A4-fortelling.

Forsvars­mekanismer som interessant litteratur

Michelet skriver svært interessant om hvordan det var å vokse opp i en familie der begge foreldrene var tungt involvert i den politiske vekkelsen som hjemsøkte Norge på 70-tallet, den beryktede AKP-ml-bevegelsen.

Både faren og moren var begge marxist-leninistiske «kadre» i partiet og kjempet for revolusjon. Michelets gjennom­gang av partiets lokale historie på Bøler er vel verdt lesingen av boken i seg selv.

Senere flytter familien til Zambia der moren setter opp et trykkeri som støttet motstands­kampen mot apartheid i Sør-Afrika. Også disse partiene er både informasjons­tette og lære­rike.

Fokuset på historiske hendelser og ytre årsaks­sammenhenger kan fremstå nærmest som en forsvars­mekanisme i det terapeutiske prosjektet, en måte å unngå de vanskelige og såre temaene.

Samtidig utgjør det fine kontraster til «laivingen» der forfatteren er mer selv­utleverende og ut­prøvende.

I andre kapitler forteller forfatteren om egne opplevelser og anekdoter både i oppvekst og som voksen. Blant annet et rystende kapittel om hvordan hun og eks­mannen opplevde terror­angrepet i 2011.

Klin kokos

Jeg er lenge usikker på hvorvidt eksperimentet «å være Jon Michelet» egentlig produserer interessante og viktige erkjennelser.

Samtidig er det i disse partiene forfatteren tillater seg å fremstå både desperat og ustabil, andre ganger suveren og verdens­vant, noen ganger delirisk, ja nesten litt «ko-ko», men også sårbar og hudløs.

For ikke å si både patetisk, smart og morsom.

Og treffer ikke denne miksen ganske klokkerent innenfor Jon Michelets ånd?

Totalt sett klarer forfatteren både direkte og indirekte, og – har jeg inntrykk av – både frivillig og ufrivillig å få sagt en hel del om det komplekse forholdet mellom foreldre og barn, og balansen mellom å realisere seg selv og ivareta andres behov.

Boken inneholder blant annet et treffende lite parti med refleksjoner om hvor­vidt foreldre og barn egentlig noen gang kan kjenne hverandre.

Totalt sett er dette en raus og mange­fasettert bok som har mye å by på.

Jeg blir nysgjerrig på hva Michelets neste bok vil dreie seg om, da jeg får et tydelig inntrykk av at dette prosjektet kan ha frigjort mye kreativ energi.