Barn av en selvmorder

Allerede på første side skjønner vi at Margaret er en som motsetter seg en alminnelig oppfatning av sorg:

Påstanden pirrer meg i sin påståelighet, og gir akutt lyst til å bla videre.

På neste side finnes dunsten av formalin, nitril­hansker og medstudenters hvite ansikter – ja, hovedpersonen i «Margaret, er du i sorg» er en ung medisin­student som nå skal til å skjære i en død kropp.

Margaret er en rolig og rasjonell lege in spe.

Nå ja.

Dette synet vekker straks minner fra sommer­kvelden da hun var seks år: morens kropp på sengen, ansiktet under Rema 1000-posen, de blå leppene ...

Med romaner om overgrep og tung rusbruk er Maria Kjos Fonn vitterlig en kjenning av mørket. Forrige bok, barne­boken «Memoria», handlet om dødsriket.

Kjos Fonn har høstet god kritikk for hvordan hun skildrer skyggene i menneske­livet på en særlig virkelighetsnær og samtidig poetisk måte.

Den samme kjennskapen får vi gleden av i denne romanen: Døden er ikke spektakulær, prestasjons­fremmende piller er faktisk ganske vanlig på et så krevende studium som Margarets.

Hakk for hakk flyttes grensen mellom det forsvarlige og det sykelige, til Margaret er så uvel av de følelsene hun har undertrykt, at de tar helt knekken på henne.

Livaktige karakterer

De gangene lesingen fryder meg mest er når roman­personene trer frem ved dialog og samspill – her er Kjos Fonn god.

Kjæresten Ola, faren som også er lege og spesielt moren, Rosemari, er livaktige. I tilbake­blikkene på barndommen ser jeg det så godt for meg: det flammende håret til moren, arbeids­rommet hvor hun syr og tegner, alle eventyrene hun forteller datteren – alt som gnistrer og har farger.

Men moren kunne også bli en kråke­dame, «med smale fugleskuldre og innsunkne fuglekinn».

Selv har Margaret flere «Black Swan»-øyeblikk hvor klør og fjær skyter ut av kroppen – et bilde på den frykten hun har for å ende opp som moren. Hun har jo «dødsblodet».

Gjennom natten

Romanens fem kapitler følger en ganske standard utviklings­kurve. Margaret får flashbacks og tar ikke tak i det som river i henne, hun tar Ritalin i stedet – ADHD-medisin som fungerer som amfetamin for nevronormale og som en katalysator for Margaret, som stiger ned i skyggenes dal.

Herfra ligner romanen en klassisk psykiatri-skildring: hvite omgivelser, piller til avtalt tid og en forferdelig uvirkelighets­følelse.

Margaret er den typiske motvillige pasienten, og det er frustrerende at hun motsetter seg den hjelpen hun så åpenbart trenger.

Hør «Leseklubben» diskutere Kjos Fonns roman «Heroin chic»:

Jeg liker spesielt hvor avslappet Kjos Fonn er i beskrivelsene av det litt dysfunksjonelle.

For de av oss som tenker på døden litt hver dag, og vet at hvem som helst kan gå på en smell, er det godt med denne stemmen som er så fortrolig med sideveiene. Her er det mye visdom.

Romanens siste del handler om hennes vei tilbake til livet før sorgens omkalfatringer. Etter endt lesing føler jeg at fortellingen er litt vel effektiv.

Den sjablong­messige utviklingen trekker ned.

Litt kunstig

Språket til Maria Kjos Fonn er godt og billedlig. Utenom de levende scenene fra barndommen – som er så treffende om barnets perspektiv at det er helt hjerte­skjærende – er romanens styrke den ofte vektige refleksjonen rundt stoffet:

Noen ganger kjennes teksten tilgjort i sine forskjønnende beskrivelser av smerten og det ekstreme i situasjonen, noe som slår meg som forfatterens stemme mer enn Margarets.

Vi kan regne oss frem til at Margaret er født i 2002 og derfor tilhører gen Z-generasjonen, som aldri ville brukt ordet «rouge», men blush. De vet heller ikke hva Lycra-tights er, eller hvem Nick Cave er.

Alt dette blir for «millennial», og jeg tenker det er forfatteren som skinner gjennom.

Heldigvis er forfatteren også morsom, og denne galgen­humoren gir balanse til det dramatiske:

Enkelte ganger er humoren litt for punchy. Samtidig sparer dette knappe oss for anmassende sentimentalitet.

Tross det dystre innholdet, kom jeg frem til at sorgen – uansett hvor livløs den fremstår – er livet i oss som snakker. Vi sørger over at det gnistrende og fargesterke i det lange løp ikke er til å berge.

«Margaret, er du i sorg» er en tanke­vekkende fortelling om døden som hvisker fra skyggene.

Hør Maria Kjos Fonn som gjest i «Sommer i P2»: