Allerede på første side skjønner vi at Margaret er en som motsetter seg en alminnelig oppfatning av sorg:
Påstanden pirrer meg i sin påståelighet, og gir akutt lyst til å bla videre.
På neste side finnes dunsten av formalin, nitrilhansker og medstudenters hvite ansikter – ja, hovedpersonen i «Margaret, er du i sorg» er en ung medisinstudent som nå skal til å skjære i en død kropp.
Margaret er en rolig og rasjonell lege in spe.
Nå ja.
Dette synet vekker straks minner fra sommerkvelden da hun var seks år: morens kropp på sengen, ansiktet under Rema 1000-posen, de blå leppene ...
Med romaner om overgrep og tung rusbruk er Maria Kjos Fonn vitterlig en kjenning av mørket. Forrige bok, barneboken «Memoria», handlet om dødsriket.
Kjos Fonn har høstet god kritikk for hvordan hun skildrer skyggene i menneskelivet på en særlig virkelighetsnær og samtidig poetisk måte.
SKRIVER OM DET MØRKE: Maria Kjos Fonn (født i Oslo i 1990) debuterte i 2014 med novellesamlingen «Dette har jeg aldri fortalt til noen». Hun slo gjennom med romanen «Kinderwhore» i 2018, som ble nominert til Brageprisen.
Foto: Agnete BrunDen samme kjennskapen får vi gleden av i denne romanen: Døden er ikke spektakulær, prestasjonsfremmende piller er faktisk ganske vanlig på et så krevende studium som Margarets.
Hakk for hakk flyttes grensen mellom det forsvarlige og det sykelige, til Margaret er så uvel av de følelsene hun har undertrykt, at de tar helt knekken på henne.
Livaktige karakterer
De gangene lesingen fryder meg mest er når romanpersonene trer frem ved dialog og samspill – her er Kjos Fonn god.
Kjæresten Ola, faren som også er lege og spesielt moren, Rosemari, er livaktige. I tilbakeblikkene på barndommen ser jeg det så godt for meg: det flammende håret til moren, arbeidsrommet hvor hun syr og tegner, alle eventyrene hun forteller datteren – alt som gnistrer og har farger.
Men moren kunne også bli en kråkedame, «med smale fugleskuldre og innsunkne fuglekinn».
Selv har Margaret flere «Black Swan»-øyeblikk hvor klør og fjær skyter ut av kroppen – et bilde på den frykten hun har for å ende opp som moren. Hun har jo «dødsblodet».
Gjennom natten
Romanens fem kapitler følger en ganske standard utviklingskurve. Margaret får flashbacks og tar ikke tak i det som river i henne, hun tar Ritalin i stedet – ADHD-medisin som fungerer som amfetamin for nevronormale og som en katalysator for Margaret, som stiger ned i skyggenes dal.
Herfra ligner romanen en klassisk psykiatri-skildring: hvite omgivelser, piller til avtalt tid og en forferdelig uvirkelighetsfølelse.
Margaret er den typiske motvillige pasienten, og det er frustrerende at hun motsetter seg den hjelpen hun så åpenbart trenger.
Hør «Leseklubben» diskutere Kjos Fonns roman «Heroin chic»:
Jeg liker spesielt hvor avslappet Kjos Fonn er i beskrivelsene av det litt dysfunksjonelle.
For de av oss som tenker på døden litt hver dag, og vet at hvem som helst kan gå på en smell, er det godt med denne stemmen som er så fortrolig med sideveiene. Her er det mye visdom.
Romanens siste del handler om hennes vei tilbake til livet før sorgens omkalfatringer. Etter endt lesing føler jeg at fortellingen er litt vel effektiv.
Den sjablongmessige utviklingen trekker ned.
Litt kunstig
Språket til Maria Kjos Fonn er godt og billedlig. Utenom de levende scenene fra barndommen – som er så treffende om barnets perspektiv at det er helt hjerteskjærende – er romanens styrke den ofte vektige refleksjonen rundt stoffet:
Noen ganger kjennes teksten tilgjort i sine forskjønnende beskrivelser av smerten og det ekstreme i situasjonen, noe som slår meg som forfatterens stemme mer enn Margarets.
Vi kan regne oss frem til at Margaret er født i 2002 og derfor tilhører gen Z-generasjonen, som aldri ville brukt ordet «rouge», men blush. De vet heller ikke hva Lycra-tights er, eller hvem Nick Cave er.
Alt dette blir for «millennial», og jeg tenker det er forfatteren som skinner gjennom.
Heldigvis er forfatteren også morsom, og denne galgenhumoren gir balanse til det dramatiske:
Enkelte ganger er humoren litt for punchy. Samtidig sparer dette knappe oss for anmassende sentimentalitet.
Tross det dystre innholdet, kom jeg frem til at sorgen – uansett hvor livløs den fremstår – er livet i oss som snakker. Vi sørger over at det gnistrende og fargesterke i det lange løp ikke er til å berge.
«Margaret, er du i sorg» er en tankevekkende fortelling om døden som hvisker fra skyggene.
Hei!
Jeg er frilanser og skriver litteraturanmeldelser for NRK. Les gjerne det jeg har skrevet om «Vekten av vindblåste trær» av Thomas Marco Blatt, «Margaret, er du i sorg» av Maria Kjos Fonn, og «Ordene» av Mari Nilsen. Her tipser jeg deg også om mine favorittnoveller.
Hør Maria Kjos Fonn som gjest i «Sommer i P2»: