Kommer til å berøre mange

En av de tristeste julesangene jeg hørte som liten, het «Far, hold deg edru juleaften» (selv om noen tolker den som ufrivillig komisk).

I min idylliske barndomsboble var en slik bekymring utenkelig, men for noen er den reell.

Kanskje er det litt av årsaken til at boka «Stargate – en julefortelling» (2021) har truffet så mange. Nå har Ingvild H. Rishøis historie blitt filmatisert, og den er definitivt god nok til å treffe enda flere.

Den blander gleden og forventningene foran julehøytiden med barns sorg og uro over en utfordrende livssituasjon med rus og forsømmelse.

Regissør Ida Sagmo Tvedte, som også har skrevet manuset sammen med Rishøi, har prestert en fin film som ikke er så mørk som den kunne ha blitt.

Den lener seg heldigvis heller ikke på kunstig vakker juleestetikk for å vekke publikums følelser, men holder det nært og nedpå.

Selv om «Stargate – en julefortelling» med fordel kunne ha melket det dystre og alvorlige i enda større grad, rykker det godt i filmens emosjonelle tråder.

Pappa er alkoholiker

Dette er altså historien om søstrene Ronja (Luiza Idrizi) og Melissa (Anna Drakopoulou Sverrisdóttir).

10- og 16-åringen bor på Tøyen i Oslo sammen med den morsomme og kjærlige faren (Bartek Kaminski), som dessverre også er alkoholiker.

Like før jul ramler han utpå igjen, og mister jobben som juletreselger hos sure og strenge Eriksen (Jan Gunnar Røise).

I hans sted tar storesøster Melissa plass som juletreselger for å sikre den fattige familien den sårt tiltrengte inntekten, og blir dermed kollega med Tommy (Tevje Espeland).

Uten søsteren må Ronja navigere seg gjennom ensomme førjulsdager med julegaveinnkjøp, Lucia-konsert og en pappa som enten drikker på nærpuben Stargate eller sover ut rusen på sofa, seng og gulv.

Og hun gjør sitt beste for å skjule realitetene, når noen voksne begynner å bli plagsomt nysgjerrige på hvordan hun egentlig har det. Blant andre den eldre naboen Aronsen (Staffan Göthe).

Mer barnevennlig enn boka

«Stargate – en julefortelling» har blitt en både varm, sår og fin kinofilm som kommer til å berøre mange.

Som i alle andre filmatiseringer, endres flere av detaljene fra boka. Ronja blir ikke syk, farens fyllekuler skildres snillere, han tar ikke med seg drikkevenner hjem og figurer som Sonja og vaktmesteren får mindre plass.

Avslutningen synes også å være mer konkret enn bokas, slik jeg oppfatter det. Det gjør referansene til H.C. Andersens «Piken med svovelstikkene» mindre tydelige, og filmen mer barnevennlig enn boka (med aldersgrense 9 år).

Men tematikken forblir den samme, og lesere vil dra kjensel på filmens figurer, stemninger og budskap.

Nydelige Luiza Idrizi er en vidunderlig Ronja, og har god kjemi med uttrykksfulle Anna Drakopoulou Sverrisdóttir som søsteren.

Dyktige Bartek Kaminski tydeliggjør farens kjærlighet til døtrene mellom den ulykksalige drikkingen.

Tøyen-området som historien foregår i, filmes i flott CinemaScope av Daniel McStay, mens Per Störby Jutbrings fine musikk understreker historiens undring og alvor.

Mer enn god nok

«Stargate – en julefortelling» fungerer kanskje best med boka i bakhodet, for man tar seg i å savne det usagte mellom linjene.

Ronjas tanker og beskrivelser fra boka, som åpenbart er skrevet fra et voksent perspektiv, kan jo ikke benyttes som stilgrep her.

I stedet bruker Ida Sagmo Tvedte («Snøfall», «Stjernestøv») bilder som effektiv formidlingsmetode, som for eksempel under Ronjas vanskelige opplevelse av Lucia-konserten.

Filmen kunne for min del ha gravd enda dypere i søstrenes utsatte livssituasjon, og gjort historien mindre «snill». Da kunne den gjort enda større inntrykk.

«Stargate – en julefortelling» er likevel god nok som alternativ julefilm med rus og fattigdom som et mørkt og viktig bakteppe.