Den grusomme historien kommer til overflaten når en ung kvinne blir påkjørt av en bil. Med i ambulansen blir datteren hennes, Hannah. Hun er en liten jente, 14 år, men ser yngre ut.
Hannah vet mange ting, som at navnet hennes er et palindrom. Det er likt enten du leser det forlengs eller baklengs.
Hannah vet høyden på Eiffeltårnet (324 meter), hvor mye av jordoverflaten som er dekket av vann (tre fjerdedeler), og hvordan det høres ut når et kranium blir knust.
Hannah er stolt av kunnskapen sin. Og den blir enda mer imponerende når det går opp for oss at Hannah aldri før har vært ute av bygningen der hun ble født.
Fanget i skogen
Til terapeuten på sykehuset kan Hannah fortelle at hun og broren hennes bor sammen med moren i en hytte i skogen. En hytte der ytterdøren alltid er låst, og vinduene er spikret igjen. En hytte de aldri har vært ute av.
Fangevokter i denne groteske parodien på et lykkelig hjem i skogen er faren deres. Han forventer kjærlighet og krever respekt, og ikke minst orden og disiplin av sine undersåtter, og straffer ethvert avvik fra sin innbilte familielykke med utsøkt psykologisk terror og grov vold.
Sympatiske og ustabile
Smått om senn avdekkes lag på lag av denne rystende forhistorien, med stor innlevelse og språklig eleganse. Til og med en viss humor går det an å finne i all elendigheten.
Fortellingen veksler sømløst mellom flere fortellere, hver med sin spesielle tone og personlighet, og små og store særegenheter. Det de har til felles er at de på hvert sitt vis er skadet, ødelagt av det de har vært igjennom, uten at det på noe vil har knekt kampviljen i dem. Og selv om vi liker dem og føler med dem, skjønner vi ikke alltid helt kan stole på dem.
En av disse stemmene er Mathias, en eldre mann. Han har aldri klart å komme over det ondsinnete pusset som livet spilte ham da Lena, hans eneste datter, forsvant for lenge siden. Nå får han høre at sykehuset har fått inn en ung, uidentifisert kvinne som kalles Lena, så stiger håpet på nytt – og med det raseriet. Mathias er nok en sympatisk mann som det er lett å føle med, men han er også ofte urimelig, og ikke helt stabil.
Forskrudd kjærlighet
Jeg vil fremheve den psykologiske innsikten Hausmann gir i offerets psyke. Menneskene vi møter er ikke lidende, sympatiske, uskyldige ofre, de er atskillig mer sammensatte enn som så. Både Hannah, Mathias og Lena har blitt skadet av de fysiske og mentale påkjenningene de har vært igjennom, sannsynligvis permanent. Samtidig har de bygget opp noe annet i stedet for det de som har blitt tatt ifra dem. Egenskaper som til en viss grad gjør dem uskikket i et moderne, sivilisert samfunn, men som var nødvendig for å klare de ekstreme påkjenningene de har vært igjennom.
Til tross for de mange, detaljerte scenene med mishandling og psykisk terror, er det livskraft som er det sterkeste inntrykket som sitter igjen etter endt lesning. Og noe annet, som det er vanskelig å finne et annet ord på enn kjærlighet. Forskrudd kjærlighet, riktignok, og rasende kjærlighet, men kjærlighet, tross alt.
Det er godt gjort å ende en slik grusom historie på et vis som kan minne om feelgood, men Hausmann klarer det. «Elskede barn» er en ypperlig, nervepirrende psykologisk thriller. I tillegg er det ting ved denne romanen som løfter den opp over nivået proff spenning.
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du her.
