Anmeldelse

Inn i fotnotene – for spenningens skyld

Stein Sørensens andre bok, «Brønnøya», er minst like ambisiøs og enda litt mer kunnskapssprengt enn debuten.

Bokomslag "Brønnøya" og Stein Sørensen
Foto: Elen Sonja Klouman / Kolon forlag
Bok

«Brønnøya»

Stein Sørensen

Krim

2020

Kolon

Det er fem år siden jeg leste Stein Sørensens debutroman «4». Jeg gikk tilbake til min anmeldelse av den nå for å friske minnet opp om den bemerkelsesverdige debuten. Det er likhetstrekk å legge merke til: også den nye boka er stinn av lærdom på de mest ulike områder.

Nok en gang har vi en hovedperson som ikke har egen vilje og sterkt ego som sterkeste side. Og selv om den er mer enn lang nok, er «Brønnøya» også riktig velskrevet.

Jeg har tenkt at «Brønnøya» kan leses på to måter. Begge funker – den ene vesentlig bedre enn den andre. Jeg har prøvd.

Vi har den forholdsvis raske og enklere tilnærmingen på én side og den omstendelig tidkrevende på den andre.

Jeg tar den enkle, raske veien til teksten først.

Interessant og symboltungt

Som romaner flest har denne en løpende tekst med noen hovedkarakterer og en handling. Der finnes jeg-forteller og første hovedperson, Jon Holm Matsen, deltidsøyelege og styrtrik arving av farens ukjente formue. Sammen med Jon har vi fetteren August og venninnen Beate, begge er Jons beste venner helt fra barndommen på Tårnåsen utenfor Oslo. August nådde målet om å bli rettspatolog. Beate er økonomijournalist, men også medforvalter av et veldedig fond Jon står bak.

En vårkveld i 2020, i koronaens år, befinner Jon seg på sin kjærestes hytte på Brønnøya i Asker, der han skal gjøre noe hagearbeid. En natt blir en kjent kvinnelig influenser drept ved nabohytta. Jon mer hører enn ser hva som skjer, men han gjør ingen ting. Jon er ikke sterk på området initiativ, det ligger ikke for ham å gripe inn i noe som helst – selv ikke når det er hans eget liv det handler om.

Situasjonen blir svært nervepirrende for Jon og Beate, tenk om politiet begynner å interessere seg for hvor Jons og stiftelsens penger kommer fra, med koblingen til onkelskurken og det hele.

Dette er starten på den løpende teksten og historien om mordet på Brønnøya. Denne teksten kan med greit utbytte leses fra ende til annen, og leseren har fått en historie. Vi kan si det er den brede veien. Underveis er det både interessant og symboltungt med de mest fargerike opplevelser og underlige saker fra Jon, Beate og Augusts yngre dager, inkludert funnet av et kryptert arkiv etter Jons far.

Så var det den andre måte å fordøye Stein Sørensens mer enn 500 sider på den langsomme og tidkrevende. Den smale veien, om vi vil.

Spionromanaktig lek

På side 80 oppdager leseren at denne romanen er utstyrt med 18 fotnoter. De er til dels ganske lange, plassert nederst på siden, med utfyllende forklaringer til handlingen. Det er referanser av alle slag, som litteratur og ymse vitenskap.

Leser man for kvikt, oppdager man kanskje ikke de notene som er markert med ørsmå romertall, og som viser til drøyt 25 sider bakerst i boka. Dette er nærmest et kapittel for seg selv, med tittelen «Noter om hvordan jeg til slutt avkoda pappas bokkode».

Det forholder seg nemlig slik at farens arkiv over alle de lugubre transaksjonene han hadde gjennomført for Jons onkel og andre kjeltringer bare delvis var tilgjengelig da Jon og Beate fant det, resten var kryptert. Mens løsningen til koden var å finne i mange og svært ulike bøker. Utgangspunktet var en spionromanaktig lek far og sønn lekte da Jon var barn.

Noen lesere av kriminal- og spenningslitteratur kan ha begrenset tålmodighet med nettopp noter og henvisninger, eller sidespor man må bla bak i boka for å finne ut av. Det tar tid, og man kan bli engstelig for å miste den såkalte tråden. Jeg har det litt på den måten selv.

I noen bøker framstår en slik metodikk som unødvendig og pretensiøs, men hos Stein Sørensen er det nærmest omvendt. Velger man den enkle og brede vei, skummer en fotnote her og der, får man som sagt en fortelling som er interessant nok, men ikke så mye mer enn det. Velger man den smale veien derimot, tar seg tid og lar seg rive med i forfatterens ustoppelige strøm av kunnskap, da kommer belønningen: en kompleks og mangslungen fortelling. Notene fyller og bygger, lar helheten få den plassen den trenger.

Fortjener egen bås

Dette poenget bidrar alene til å skille Stein Sørensen og «Brønnøya» fra den store hop av krim- eller thrillerromaner. Hvis vi altså slår oss til ro med at også Sørensens bok nummer to er en slags krim, slik jeg ble enig med meg selv om at «4» var det.

«Brønnøya» kan godt få en bås for seg selv. Kanskje fortjener den det også. Velg den smale vei og les.

Her finner du alle anmeldelser fra NRK.

Anbefalt videre lesing: