Møt Marian MacAlpin (26). Hun er ansatt i et firma som driver med markedsundersøkelser der de tester ut nye produkter, oftest overflødige, på villige forbrukere. Morsom er jobben ikke, men grei nok: «Hva annet kan man bruke en bachelorgrad til nå for tiden?».
Marian deler leilighet med den jevnaldrende Ainsley, en ukonvensjonell type som underveis får for seg at hun skal ha et barn. Alene.
Uunngåelig forlovelse
Marian har imidlertid sin forutsigelige Peter. Han er like gammel, en jurist i opplæringsstilling som helt sikkert kommer til å lykkes i så vel jobben som livet. Peter er strengt tatt ingen kjæreste i starten. Han er innbitt ungkar, fortviler over at alle de gamle vennene gifter seg.
De to dater, som vi sier nå, men da den aller siste ungkarsvennen bukker under, glir fortellingen mot den uunngåelige forlovelsen.
Der begynner elendigheten for Marian. Og moroa for leseren.
Stor produksjon
Margaret Atwoods litterære produksjon er nærmest enorm. Hun debuterte som poet i 1961. Nå kan hun vise til en rekke novelle- og lyrikksamlinger, essays, TV-manus, tegneserier, barnebøker. Og 17 romaner.
Den første av dem, «Den spiselige kvinnen», kom i 1969, mens den ferskeste, «Gileads døtre», utkom 50 år seinere, da den i fjor avsluttet fortellingen om tjenerinnen Offreds prøvelser. Et historieunivers som fikk fornyet popularitet med TV-serien «The Handmaid's Tale».
DYSTOPI: Den prisvinnende TV-serien «The Handmaid's Tale», med Elisabeth Moss i hovedrollen, ble populær blant både publikum og kritikere. Fortellingen om tjenerinnen Offred i den kristne fundamentalistiske staten Gilead er hentet fra Margaret Atwoods roman med samme navn.
Foto: George Kraychyk / AP«Den spiselige kvinnen» ble skrevet i 1965. Da var Atwood selv 26, og jevnaldrende med sin hovedperson og heltinne Marian. Boka bærer preg av det, Atwoods ungdommelige blikk på de unge kvinnenes liv og utsikter er nådeløst kritisk, formidlet med satirisk morskap og en hel del varme.
Så er spørsmålet, har den «Den spiselige kvinnen» stått seg, tålt tidens ubønnhørlige gnaging?
«Mad Men»-univers
Atwoods beretning om Marians liv på jobb i et høyhus i en kanadisk storby, er som å lese en episode av TV-serien «Mad Men». Denne gangen i den kvinnelige delen av Don Drapers rike hos de stramt korsett-prydelige damene foran skrivemaskiner fra IBM, ved kaffe- og kopimaskiner.
Atwood tegner og formidler typer, atferd og replikkføringer med vittig eleganse, og det konsumpsjonsfrelste snakket er presist formidlet. Vi møter de gifte og satte, de ugift jomfruelige i venting på den rette, grønne av misunnelse stilt overfor Marian og Ainsleys erfaringsrikdom.
Maten minner om mennesker
Romanen er delt i tre deler. Den første og siste er jeg-fortellinger, den i midten fortelles i tredje person. Det er ikke tilfeldig.
Jeg har nevnt den uunngåelige forlovelsen, det er jo dit man skal, til ekteskapet, helst før man har passert 30 i begynnende desperasjon. Men samtidig som de to, Marian og Peter, en bedugget kveld i hans folkevognboble har blitt enige, skjer det ting. Mest med Peter. Enkelt sagt, han begynner å te seg som en vordende ektemann, eter seg stadig nærmere Marians personlige sirkler.
Mens Marian sakte opplever at egoet hennes mister kontakten med resten av henne, kroppen. Og som en følge blir hun mer og mer klar over maten hun spiser, at den kan ha likheter med mennesker, levende vesener – at kjøtt er muskler fra et dyr som nettopp har levd, at eggeplommen er mat for en kylling, ikke henne. Hun klarer ikke å spise det, og det blir bare verre, snart kan hun knapt putte noe som helst i munnen som skal tygges.
Og så dukker den svært alternative studenttypen Duncan opp, i myntvaskeriet. Marian begynner å te seg irrasjonelt.
Høyst leseverdig
Om romanen på noen måter kan oppleves som gammelmodig, må det være i leserens egne forestillinger om at verden tross alt har gått framover. Det er vel vanskelig å tenke seg en ung far og akademiker av i dag som gir uttrykk for bekymring for sin stadig fødende kones ve og vel, og sier han tror det er verre for kvinner som har gått på universitetet.
«Hun får for seg at hun har forstand, professorene (…) behandler henne som et tenkende menneske; men når hun gifter seg, blir den indre kjernen hennes okkupert ...»
Jo da, 50 år seinere er «Den spiselige kvinnen» fremdeles både vittig, morsom og skarp. Høyst leseverdig. Det gjelder ikke minst den tredje og siste delen, der Marian igjen forteller i jeg-form og vi får en kostelig forklaring på romanens tittel.
