Da jeg begynte å skrive kunstkritikk på begynnelsen av 2000-tallet var Børre Sæthre på absolutt alles lepper. Han var millenniumsscenens unge stjerneskudd, og skapte begeistret debatt med sine fascinerende filminspirerte installasjoner, der han vevde sammen kunsthistorie, mytologi, populærkultur, fantasi og virkelighet.
I sine lounge-aktige interiører brukte han belysning og gjerne utstoppede dyr for å fremkalle en fremmedgjort følelse. Inspirert av filmregissører som Alfred Hitchcock og David Lynch var han også opptatt av å lade uttrykkene sine med en underliggende uro.
I norsk kunstliv representerte han noe helt nytt, og han etablerte seg raskt som en meget sentral kunstner: Bare to år etter at han gikk ut fra Statens Kunstakademi fikk han sitt gjennombrudd med det spektakulære verket «Masturbating with the Gods» på Kunstnernes Hus i 1998. Fra millenniumsskiftet og frem til han ble valgt til festspillutstiller i Bergen i 2007 gikk det slag i slag med store verk og utstillinger.
En etterlengtet begivenhet
Det er derfor en stor og etterlengtet begivenhet når Nitja senter for samtidskunst nå presenterer den første separatutstillingen med Børre Sæthre i Norge på 10 år.
Jeg var faktisk litt engstelig da jeg gikk inn i det nye signalbygget på Lillestrøm, for at forventningene mine var skrudd altfor høyt. Det er så vondt når de store heltene faller.
Men heldigvis er Børre Sæthre still going strong. Uten utstoppede dyr, men fremdeles med den mektige evnen intakt, til å fremkalle opplevelsen av et underliggende ulmende mørke bak en glamorøs fasade. Installasjonen «The Sound of the Atom Splitting» fyller hele kunstsenterets store utstillingssal i annen etasje.
Som et tomt diskotek
Her trer vi inn i et glitrende rom der veggene er besatt med blågrønne paljetter som funkler og reflekterer lyset fra et større antall blinkende lyspærer som omgir et stort podium som likner en scene eller et dansegulv.
En formløs bivoksskulptur henger i et rep fra taket. Skulpturen har noe kroppslig ved seg, og får meg til å tenke på en svulst, eller kanskje en enorm ansamling stivnet sæd.
På podiet er det plassert en perfekt replika av urinalet i Stensparken i Oslo, som er blitt stående som symbol på forbudt kjærlighet, da det i mange år fungerte som møtested for homofile.
Urinalet er kledd med speil som fanger opp det skimrende lyset fra installasjonen. De blinkende lyspærene rundt det store podiet får de grønnblå paljettene som dekker veggene til å skinne og blinke.
Rent estetisk er referansene til den amerikanske-kubanske kunstneren Felix Gonzales-Torres mange. Børre Sæthres taukveil fra taket, kombinert med lyspærene, kan få oss til å tenke på Gonzales-Torres' ikoniske lysklynger, og de blågrønne paljettene på veggene minner om hans berømte installasjoner med skimrende turkise drops, pakket i cellofan. Gjennom sine dropsverk tematiserte Torres nemlig nettopp smittespredning, men også vekttap og død. Han mistet først kjæresten sin i det som den gang ble kalt homsepesten – aids – før også han selv måtte gi tapt for den fatale sykdommen 1996.
Disse åpenbare referansene i Sæthres kunstverk styrker opplevelsen av at aids er en underliggende tematikk i installasjonen.
Gåsehud og hjertebank
Jeg har gåsehud og hjertebank der jeg står midt i Børre Sæthres mektige installasjon som skildrer skjønnhetslengsel og dødsangst. Som et uhyggesvangert repetitivt refreng klinger igjen og igjen lyden av en mektig gongong, som en lydmalende påminnelse om alle forestillingene om aids som en Guds nådeløse straffedom over et syndig liv.
Det er lenge siden jeg har vært så grepet og løftet av en kunstopplevelse. For et herlig gjensyn med en kunstner som jeg håper vi skal se mye til i årene som kommer.
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.