Ruvende ute, storslagent inne

I et gammelt, fint trehus midt i Lillestrøm har Akershus Kunstsenter holdt til siden 1998. Tross de lite egnede lokalene, har institusjonen det siste drøye tiåret under Rikke Komissars ledelse etablert seg som et av de mest markante visningssteder for samtidskunst på Østlandet.

Det er virkelig på tide at dette kunstsenteret får mer armslag. 21. mai slo de omsider opp dørene til det flunkende nye signalbygget tegnet av Haugen/Zohar Arkitekter.

Ruver i landskapet

Allerede idet jeg går av toget ser jeg byens nye kunstsenter, der det ruver i landskapet.

Selve det arkitektoniske uttrykket er ekspressivt. Hele bygget er formet som en skinnende hvit kloss med gylne skulpturelle innsnitt. Bygget er liksom skjødesløst kastet ned blant bolighus og butikker.

Som uteskulptur på avstand er bygningen vakker, men det oppstår nesten komiske kontraster mellom den mektige modernistiske arkitekturen og den beskjedne trehusbebyggelsen omkring.

Dels er det selvsagt noe positivt i at en kunstinstitusjon skiller seg ut og formidler at her foregår det noe spektakulært og spennende. Men enda viktigere er det at en bygning klarer å formulere en holdning til stedet, opprette en slags arkitektonisk dialog med omgivelsene.

Det betyr selvsagt ikke at man skal skape stilkopier, men vise en lydhørhet ovenfor arkitekturen som allerede finnes. Jeg opplever ikke at Haugen/Zohar har lyktes så veldig godt med akkurat dette. De små trehusene kryper liksom sammen i skyggen av den store mastodonten.

Men det er bare på avstand bygningen fremstår som en mastodont: Når jeg kommer nærmere ser jeg at den slett ikke er så stor.

Også her er det et underlig misforhold, mellom det mektige, monumentale formspråket og byggets i virkeligheten ganske beskjedne dimensjoner.

Slik kombinerer eksteriøret noe industrielt og kunstnerisk. Tross dette kunstneriske tilsnittet, gir den bølgeblikkaktige kledningen bygningen et litt «billig» materialpreg.

Her var planen opprinnelig å ha kobber, men på grunn av budsjettnedskjæringer erstattet man kobberet med gullalokserte plater.

Det er en ærlig sak at budsjettet sprekker, og at man må finne billigere løsninger, men som Arts and Crafts-høvdingen William Morris presiserte: Det er aldri lurt å skape en billig imitasjon av det dyreste materialet. Da er det klokere å velge det aller beste på kostnadsnivået under.

Fantastisk innerom

Når jeg kommer inn i kunstsenteret må jeg imidlertid legge alle mine reservasjoner til side – jeg gir meg fullstendig over i begeistring over rommet.

Det samme rare misforholdet mellom formspråk og dimensjoner som gjør eksteriøret litt uforløst, gir innerommet en herlig blanding av noe storslagent og intimt.

Det er virkelig utrolig hva arkitektene har fått ut av den begrensede plassen. Her er det toaletter og et fint lite verksted for barn. I den mektige foajeen og trappehallen som opptar en god tredjedel av hele husets grunnflate, er det resepsjon, kafé, en knøttliten museumsbutikk som går over i et slags bibliotek, som også er et temporært visningssted for kunsthåndverk.

Her kan man sitte å lese, tenke eller ta en lunsj med noen venner.

En veldig trapp i betong og metall leder opp til annen etasjer der kontorer, auditorium og møterom omkranser byggets hjerte, nemlig den store utstillingssalen på 10 x 20 meter.

Dette romslige utstillingsrommet er en klassisk white cube med stor takhøyde. Her har man mulighet til både å vise store materialinstallasjoner som fyller hele rommet, eller enkelt sette opp skillevegger hvis man ønsker å dele en utstilling opp i flere avdelinger.

Her har arkitektene Haugen/Zohar skapt en meget vakkert og velegnet arena for visning av alle typer kunst.

Ikke optimalt navn og logo

Siden Akershus-navnet er strøket fra fylkeskartet, har senteret også byttet navn.

De har kalt seg Nitja senter for samtidskunst. Nitja referer til Nitelva som renner gjennom byen og er et navn med lokalhistoriske referanser.

Jeg liker tanken på et navnet på denne måten bærer i seg gammel byhistorie, men dessverre er det nok svært få som sitter inne med disse referansene.

For de aller fleste blir navnet bare et rart ord.

Den nye logoen gjør ikke saken så mye bedre. Den er formmessig svak.

Det er ikke noe i veien med selve fonten. Den er kanskje ikke så veldig spennende: De har valgt en vanlig grotesk uten seriff; (Seriffen er altså den lille foten, eller skyggeluen kan man kanskje si, som avslutter bokstaven opp og nede.) Dette er en moderne businessfont som er saklig og grei, og har god lesbarhet. Problemet her er såkalt spacing. Det en ganske elementær sannhet innenfor grafisk design at avstanden mellom bokstavene er minst like viktig som selve fonten. T-en er som kjent en bokstav som stikker godt ut, og hvis du ikke sørger for å tilpasse avstanden, vil hele ordet falle fra hverandre. Det er det som skjer her – det blir det Nit-Ja, eller enda verre: Ni-tja.

Men navnet skjemmer tross alt ingen, som det heter.

Det er ikke tvil om at det nye kunstsenteret beriker byen både arkitektonisk, men fremfor alt som en spennende og ny arena for kunstopplevelser.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: