Det er så smart gjort.
Virginie Despentes har full kontroll på sitt virvar av personer. De er forsofne, fortvilte eller for høye på seg selv. De er frafalne muslimer, høyreekstreme, besteborgerlige eller uteliggere. Alle finner en lindrende rus i Vernon Subutex' nærhet.
Når siste side av trilogien om den geniale DJ-en fra Paris er lest, har jeg for lengst gitt meg over. Dette er en av de beste samtidsskildringene du kan lese akkurat nå.
Frisk start, langtekkelig oppfølger
I om Vernon Subutex åpnet forfatteren opp for de særeste eksistenser. Alle var på jakt etter den tidligere platebutikk-innehaveren, som var sporløst forsvunnet. Han gikk konkurs og havnet på gata. Hvorfor var alle interessert i ham? Fordi han muligens satt på et lydmateriale med avslørende kraft.
Fortellingen ble både en spenningshistorie og en beskrivelse av et Paris der drømmer og fremtidstro var erstattet med depresjoner, tomhet, dop.
I vokste det frem en sekt rundt Vernon. Hans evne til å spille suggererende musikk fikk politiske, religiøse og moralske motstandere til å møtes i et nærmest overjordisk fellesskap. Denne magien er enda sterkere til stede i den tredje boken, der Despentes løfter skildringene sine opp på et overordnet plan. Fremtidsutsiktene er dystre. Hele den menneskelige eksistensen settes i spill.
Samtidsaktuell, sa du?
Bind nummer to holdt ikke det samme høye nivået som det første. De mange stemmene gjentok seg, historien stoppet opp.
Kan man skrive samtidsnært om Frankrike uten å innlemme terroren? spurte jeg etter å ha lest bok to. I dette tredje bindet får jeg svar så det holder. Akkurat hvordan Despentes svarer skal jeg ikke røpe, men bare erkjenne at bok nummer tre er mørkere og farligere enn de foregående. Samtidig gir den håp.
Å kombinere nattsvart hat med den forsiktige optimismen fra et nytt morgengry, det er subtilt og vakkert gjort.
Forsvar for mangfoldet
Virginie Despentes er en skarp iakttager av det menneskelige. Hennes skikkelser er alle litt aparte, annerledes. Ingen er A4. Men A4-mennesker finnes selvfølgelig ikke, selv om ekstremister både til høyre og venstre har en hang til å definere folk og putte oss i bås.
Nettopp dette er det viktigste ved trilogien: Virginie Despentes viser, gjennom sin omsorgsfulle skildring av folk i alle varianter, at mangfold og motsetninger ikke trenger å føre til vold, men tvert om: Ulikhetene kan være en styrke. Det er mulig å finne fellesskap på tvers av ideologier, økonomi, tro.
At akkurat Vernon og hans musikk ble fellesnevneren, er mer eller mindre tilfeldig. Men at kunsten har forløsende kraft, det understreker Despentes tydelig.
Oversetterbragd
Gøril Eldøen fikk Kritikerprisen i fjor for oversettelsen av «Vernon Subutex 2». Hun holder høyden her også og viser seg som en kreativ, intelligent og modig oversetter. Hun finner norske uttrykk og referanser, og oversetter for eksempel det franske uttrykket l'ãge ingrat, som betyr noe sånn som en utakknemlig alder, med det assosiasjonsrike
Morsom
Det er fort gjort å bli hektet på historien om Subutex og vennene hans, akkurat som man kan bli hektet på en TV-serie. TV-serienes forførelse er selvfølgelig en referanse Virginie Despentes ironiserer over. Hun er på ballen uansett hva som rører seg i tiden.
Det er frekt. Det er ubehagelig. Og det er skikkelig smart underholdning.
