Å skrive debutromaner som skaffer heder og debutantpriser, er en ting – og ingen enkel affære. Å levere bok nummer to på en måte som slår fast at du er til å regne med også i det lange litteraturløpet, det er verre.
Satirisk og klok
Jeg kan imidlertid ikke skjønne annet enn at Eivind Hofstad Evjemo har gjort akkurat det – med en roman som vil skrive, ikke bare livet i en norsk kommune, den vil også plukke opp og studere det norske, kommunale tankegodset – inkludert dets iboende skepsis til folks egen evne til å løse problemer. Dermed er det slik at «Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet» er både satirisk morsom, riktig klok og i blant akkurat så foruroligende at den blir virkelig interessant.
Alt det kommunale
Menneskene i Hofstad Evjemos roman lever sine liv i noe jeg antar er en drøyt mellomstor landkommune – nokså tvetydig plassert rent geografisk, ettersom havet og fiskeriene er nokså fraværende i virkelighetens utgave av Østerdalen. De lever der, og på hver sine vis har de en tilknytning til kommunens mange servicefunksjoner; skole, eldreomsorg, helsevesen, tjenester til mennesker med særskilte behov, næringspolitikk, tettstedsutforming. You name it, som de sier nå til dags.
Litt djevelskap
De samme menneskene er høyst normale, de fleste av dem. Men fordi Hofstad Evjemo også slipper til deres dunklere sider – små tilløp til djevelskap og egoisme, for eksempel – blir de tydelige for leseren og så gjenkjennelige at de drar med seg det lille ubehaget jeg allerede har antydet finnes i denne boken.
At forfatteren får dette til – med eleganse – sier mye om de språklige ferdighetene hans og den gjennomførte tanken som ligger i bunnen av denne fortellingen.
Innlevelse også
Jeg har allerede sagt at dette, til dels, er riktig morsomt. «Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet» er imidlertid også en innlevd og ekte medfølt roman. På en måte som ikke får det nedslitte uttrykket «samfunnskritikk» til å melde seg automatisk. Like fullt; her er selveste «offentlig sektor» i sin kommunale versjon – som roman. Ikke avkledd, kanskje; heller dresset opp i sine gode ønsker og absurd velmente gjennomføringsvilje – om tiltakene er smarte, gjennomtenkte, vellykte eller ei. Mens livet forøvrig går sin jevne gang.
Jeg har riktignok lest én nokså kommunal roman før. Jeg påstår allikevel at «Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet» er originalvare.
