Twitter, fyllepenn og kontrollert desperasjon

For den oppvoksende generasjon kan det være vanskelig å begripe: Det var en gang slik at hele bøker ble skrevet ned for hånd, med penn og blekk.

Nå foregår det meste av tekstarbeidet på skjermer, med en blinkende, vertikal strek som sultent roper om mer. Den skrivende behøver ikke lenger å tenke på bokstavenes utforming, de ligger fast, programmert inn i forhåndsdefinerte fonter.

På tross av dette; all verdens veldesignede datamaskiner og lesebrett kan ikke danke ut en enkel, blekkholdig penn. I hvert fall ikke ennå.

For Kjærstad kan pennen til og med fungere som en forløsende faktor.

– Jeg har noen knep. Hvis jeg står fast, skriver jeg med en fin fyllepenn, flytter meg fra skjerm til ark. Det er noe med gullsplitten og det blå blekket som trekker seg inn i det hvite papirets fibrer. Ikke sjelden kan det få en knute til å løse seg opp. Det er selvfølgelig bare et ritual, jeg kunne valgt en drøss andre metoder, men det fungerer.

– Jeg liker også å skrive med myke blyanter, gjerne tykke tømmerblyanter som jeg må kvesse med tollekniv; den avlange spissen på en tømmerblyant skaper dessuten en slags tredimensjonal skrift. Jeg tror håndskrift ofte setter meg i kontakt med barndommen, og i mitt tilfelle kan det ha en positiv virkning, mener forfatteren.

• Se Nett-TV: Hjemme hos Jan Kjærstad

IBMs kulehodemaskin

Kjærstad verdsetter vekslingen mellom skjerm og papir.

– Det gir meg glede å se teksten vokse frem på skjermen, særlig de første ukene etter at man har byttet datamaskin; det har ikke bare med det visuelt lekre ved skjermens nye skrivebord å gjøre, det gir også en ny, taktil fornemmelse idet man berører tastene.

– Det minner meg om de gangene jeg byttet skrivemaskiner i gamle dager, for eksempel den gangen jeg fikk min første elektriske skrivemaskin. Kan noe skriveredskap egentlig danke ut IBMs kulehode-maskin? Når dette er sagt: Det er aldri her slaget står. Aldri. Det avgjørende er om ideene, språket, ordene kommer. Meisel eller Mac er hipp som happ, mener Kjærstad.

• Les også: NRKs anmeldelse av Normans område

Først ute med datamaskin

I 2009 overleverte forfatteren forarbeidene til romantrilogien om Jonas Wergeland, «Forføreren», «Oppdageren» og «Erobreren», samt «Tegn til kjærlighet», til Nasjonalbiblioteket: tusenvis av sider med oversikt over referanser og inspirasjonskilder.

Jan Kjærstad var blant de første norske forfatterne, sammen med Jon Bing, som gikk til anskaffelse av datamaskin og begynte med digital tekstbehandling. Dette var i 1982.

– Jeg ble mobbet mye for det. Hva skulle en forfatter med datamaskin?

Selv om noen ganske få fortsatt fortsatt sverger til den fysiske fornemmelsen en skrivemaskin gir, som for eksempel Tomas Espedal, er det liten tvil om at tastaturet og skjermen nå har blitt de fleste norske forfatteres foretrukne arbeidsredskap.

– Jeg har lært meg enkel programmering, bare for å komme det språket litt mer inn på livet. Det jo et språk som trenger seg inn i tenkemåten vår, enten vi er det bevisst eller ikke. Det er også dette aspektet som interesserer meg mest med Facebook og Twitter. Hva gjør det med språket vårt, med våre logiske strukturer? Ja, med hele måten vi forteller på? spør Kjærstad.

Ikke imponert over Twitter

Selv har forfatteren verken Facebook- eller Twitterkonto, men har likevel gjort seg kjent med sistnevnte.

– Jeg har ingenting imot sosiale medier, men jeg er i tvil om jeg, med mine legninger og behov, ikke minst behovet for å være en outsider, vil ha et stort nok utbytte av dem i forhold til all den tid de stjeler. Så langt har jeg stilt meg avventende til dem. Jeg følger med på en del folk på Twitter, men kan ikke si at jeg er overbevist om verdien. Det er helst de utlagte lenkene som kan være interessante, selv om jeg ofte ville ha funnet disse på egen hånd, en dag senere.

– At jeg ennå ikke har konto på sosiale medier henger også sammen med at en forfatters selvforakt kan være større enn forfengeligheten. Tidvis kan jeg la epost og nettleser være åpne mens jeg skriver, men det er opplagt en distraksjon å være online, mener Kjærstad.

Hvor mye er en idé verdt?

I intense skriveperioder forsøker Jan Kjærstad å legge all nettaktivitet til kvelden, for å dempe distraksjonseffekten.

– Innimellom kan jeg være avlogget en uke, forteller han.

På 80-tallet gikk forfatteren rundt med en analog diktafon i lommen. I dag har mobiltelefonen overtatt som lagringsmedium for spontane ideer. Men notatbøkene i papir blir han likevel aldri kvitt.

– Jeg har fremdeles små notatbøker i lommer på de fleste klær jeg bruker jevnlig. I Moleskine-notatbøkene kan du fylle inn noe interessant i feltene på første side, «In case of loss, please return to: ...», og under: «As a reward: $ ... » Jeg pleier alltid å spørre folk hvilket beløp de har lovet finneren. De sier jo noe om hvor høyt de verdsetter sine ideer, hehe.

– Selv lover jeg bare «A hug and a book». Ofte er jeg ganske rask til å skrive over notater til manus eller i bak-filene til kapitler, så en notatbok er sjelden umistelig. Men det kan jo være noen tegninger der, for eksempel skisser fra en location, og de har i alle fall en viss affeksjonsverdi hvis man ser på dem ti år senere.

Klokere tekst

Fjærpennen, oftest laget av vingefjær fra gjess, var vanlig fra tidlig middelalder til midten av 1800-tallet. For at fjæren skulle kunne brukes som skriveredskap måtte det naturlige fettlaget fjernes gjennom oppvarming, og spissen skjæres til.

Mens Jan Kjærstad foretrekker en eksklusiv fyllepenn, hvor tynne kapillar-rør fører en passe mengde blekk fra beholderen og ut i gullpennesplitten, er ikke Gaute Heivoll så nøye på det. Han kan godt bruke en vanlig kulepenn i tekstarbeidet.

Han har bare ett kriterium: Blekket må være svart.

– Jeg skriver som regel en tekst flere ganger, gjerne på pc første gang, printer ut, går igjennom teksten for hånd, stryker, føyer til, skriver ut igjen. Dermed bygges teksten opp lag for lag, slik at det blir vanskelig å si nøyaktig når, hvor og hvordan den egentlig er skrevet.

– Teksten blir vanskeligere og vanskeligere å rekonstruere, og også fyldigere, rikere og muligens klokere enn ved første nedskriving. Jeg holder på med slike omskrivninger, strykninger og tilføyelser helt til jeg kan lese uten at det lugger. Først da er teksten ferdig, forteller han til NRK.no.

• Les også: - En bok om kjærlighet

Tilbakemeldinger på Facebook

Pennen tilfører skriveprosessen en form for ettertenksom spontanitet, mener Heivoll. For ham er den like mye et leseredskap som et skriveredskap.

– Pennen er mindre forpliktende, mindre høytidelig, den åpner for spontane innfall, kommentarer og rettelser i et manuskript. Den er et verktøy jeg hele tida må ha tilgjengelig, jeg leser på en måte med pennen, og da fortrinnsvis en med svart blekk.

Den sørlandsbaserte forfatteren har et relativt avslappet forhold til sosiale medier.

– Jeg har kommet i kontakt med mange lesere og fått tilbakemeldinger gjennom Facebook, og det er selvsagt hyggelig.

Men når han skriver skjønnlitteratur, er han aldri logget inn.

– Skrivingen handler om en slags selvhypnose; man må mane fram en usynlig verden og mennesker som ikke finnes. Man skal kort sagt gi liv til noe som ikke er der, og til det trengs tid, vilje og konsentrasjon. Disiplin, tro og kontrollert desperasjon.

• Les også: NRKs anmeldelse av Kongens hjerte

Tekstarbeid på Twitter

Poeten Helge Torvund er blant forfatterne i Norge som er mest aktive på Twitter. Derfra har han hentet mye inspirasjon til sin siste diktsamling, samt at han har brukt mediet til å teste ut fragmenter av nytt materiale.

– Eg legg mykje ut små diktfragment eller gjendikta haiku. Det er eit slags språkarbeid, det eg gjer på Twitter òg, bare meir tilbakelent og avslappa. Men eg ser òg på meg sjølv som ein formidlar, ein som vil dela og gjera merksam på gleda ved poesi. Nett der har eg hatt stort utbytte av Twitter og møtt mange som har fått ei aha-oppleving.

Torvund, som også er psykolog, bidrar i fire bokutgivelser i år: diktsamlingen «Alabama?», barneboken «Vivaldi», sakprosabøkene «Framtidsfrø» og «Våga seg ut i ord». Det meste som står i disse bøkene kom til før poeten opprettet twitterkonto.

Går det an å tenke i lange linjer, samtidig som man hamrer ut kortmeldinger på 140 tegn?

– Det er sikkert ikkje mogleg å skrive romanar og tenkje i lange linjer samtidig som ein skriv twittermeldingar. Men eg har skrive nye dikt og songar, skrive artiklar og arbeidd med korrektur og gjennomarbeiding av tekstar. Menneska er så ulike og måten ein disiplinerer seg på er ekstremt forskjellig.

• Se Nett-TV: Helge Torvund om å dikte på Twitter

Redskapet er uviktig

Om diktene hans kommer til ved hjelp av stikkord krotet ned på små lapper, eller nedskrevet i lengre strekk på pc, er irrelevant.

– Når eg arbeider med dikt er eg totalt oppslukt og kan ikkje gjera noko anna. Då er eg i rytmen og klangen og det skapande, eg tek imot og skriv ned og det nedskrivne generer nye ting. Det er ein vidunderleg tilstand. Eg kan gjerne skrive ned første utkastet direkte på PC’en. Sjølve skrivinga er så intens og medrivande at spørsmåla om kva ein nyttar når ein skriv, nærast verkar irrelevant. Det er jo ikkje det det dreier seg om.

– Dikta mine har kome ut hogd i stein, måla på vegg, prenta på skulpturar, sett opp i stirt format på vegg av folk som arbeider med reklameskrift på overførbar plast, prenta med 100 år gammal handpresse, i vanleg bokform, som lydfil og som korsong. Eg tenkjer aldri på «korleis var det eigentleg eg skreiv det og det».

Hvilket forhold har twitterpoeten til håndskrift?

– Eit litt anstrengt forhold, i og med at det stadig hender at eg ikkje forstå kva eg har skrive. Men når noko skal skrivast ned grabbar ein det ein har for handa, og då går det som regel fort. Kona mi sa ein gong at det luktar annleis av meg når eg diktar enn elles. Å dikta, å skapa, er for meg så lite knytt til teknologi og så mykje meir til språk, kjensler, opplevingar, kjærleik og ånd.

• Les også: Torvund: - Dikt er terapi