Bøker for barn er skremmende kjønnsdelt, skrev Aftenposten tidligere i sommer. Det kan stemme, i et visst segment av litteraturen. Den lettvinte. Det blir som i bøker for voksne. Underholdningsforfatteren Cecilia Samartin skriver for eksempel om selvoppofrende kvinner som tålmodig higer etter kjærligheten til rike, vakre menn, som er harde utenpå, men myke inni. Hvordan kan man forvente at underholdningsforfattere skriver annerledes for barn?
Arven fra 70-tallet
Da jeg vokste opp, på 70-tallet, var det galt å være jentete. Håret skulle være kort, buksene blå, og det var indianer og hvit eller politi og røver som gjaldt. Hvem turte vel gå i rosa?
Nå kler gutter og voksne menn seg i rosa. Grensene for hva som er tillatt er utvidet, og kanskje er det til og med blitt mer stuerent å si at ja, det er en forskjell - i en viss alder velger guttene konsekvent faktabøker mens jentene velger hestebøker og romantikk. Skal litteraturen da tviholde på at alt skal være likt? Skal alle litterære gutteforbilder bli som 70-tallets Peter, som ble myk far som tenåring? Skal alle litterære jentefigurer utkonkurrere guttene i rå styrke?
Frem for mangfold
Maria Parrs Tonje Glimmerdal er en jente med sterke og svake sider som retter seg like mye mot gutter som mot jenter.
Jeg mener vi trenger et mangfold. Vi trenger bøker om biler og vi trenger bøker om hester.
Det vi ikke trenger er litterære forbilder som viderefører gammeldagse holdninger om at alle gutter tenker sånn og alle jenter skal te seg slik.
Akkurat nå preges vår voksne underholdningsverden av kvinner som rett nok skal være tøffe og selvstendige, men som uansett må se strømlinjeformet ut. Bare se på de flotte ungjentene som tropper opp i Idol. Etter to uker er identiteten polert vekk og alle ser likedan ut. Sånn sett er jeg mer bekymret for hva barna får med seg av kjønnsroller fra både norsk og amerikansk TV-underholdning enn fra norske barnebøker.
Pippi fins
Det er ikke sant at vår egen barnelitteratur mangler en Pippi! Hun finnes i beste velgående, hos Maria Parr eller Ingelin Røssland, hos Rønnaug Kleiva eller Stian Hole.
Problemet er at mange foreldre ikke kjenner til disse forfatterne eller bøkene deres, og derfor tyr til det enkleste, bøkene som glitrer med glatte forsider og som er masseprodusert kommers.
I høst skal jeg følge barne- og ungdomslitteratur med ekstra interesse. Min oppfatning er nemlig at norsk barnelitteratur er i svært godt slag for tiden, med åpne bildebøker som inviterer til et utall ulike tolkninger og ungdomsromaner der gutter og jenter får lov å være gutter og jenter, men først og fremst mennesker. De viktigste bøkene skal du få høre om på P2.
