Forfatteren Stig Sæterbakken ble for alvor et kjent navn for flere da han inviterte den omstridte historikeren David Irving til Lillehammer Litteraturfestival i fjor. I sin nye essaysamling «Dirty Things» handler det mest av alt om litteratur, og om det å skrive.
Etisk rensning
Dirty things. Skitne ting. Ondskap. Det avskylige. Det motbydelige. Forfatterne som står høyest på Stig Sæterbakkens liste har det felles at de driver en form for etisk rensning.
Romanene til svenske Nikanor Teratologen er drevet fram av et brennende ønske om å gå inn for det uakseptable, det fullstendig ødeleggende som de forkynner. Det finnes ingen ironi og ingen formildende omstendigheter.
Noe av det samme finner Stig Sæterbakken hos rumenske Cartarescu, franske Celine, og hos norske Svein Jarvoll. Sæterbakkens favoritter stemmer ikke nødvendigvis overens med mine. Jeg er ikke enig med Sæterbakken i at det verste i folk er det sanneste. Jeg er også skeptisk til Sæterbakkens påstand om at bare den som skiter i det han sier har noe han skulle ha sagt.
Inntrengende om litteratur
Men betyr det noe? Nei. For det viktige med «Dirty Things» er at når Sæterbakken leser de forfatterne han setter høyest så oppstår den skjønnheten og sannheten han ønsker seg av litteraturen.
Ut av mørket krystalliserer det seg lysende passasjer om hvilke fantasier vi har om livet som barn, om hvor nyttig det kan være å erkjenne sannheten om våre foreldre, og om hvor urealistiske forventninger vi har til hverandre i parhold, for å nevne noen av de mange avsnittene som jeg har streket under med harde blyantstreker.
Jeg vet ikke om noen som skriver mer inntrengende om litteratur akkurat nå enn Stig Sæterbakken. Som et bonusspor får vi også tekster om Joy Division, mote, transvestitter og Gwen Stefani. Striden rundt David Irving kommer til uttrykk gjennom et tåkete essay og framstår, til alt hell, som en parantes i dette forfatterskapet.
