Anmeldt av Astrid Hygen Meyer
Det er ikke mange poeter forunt å bli møtt med den respektfulle begeistringen og det interesserte alvoret som Steinar Opstads poesi gjerne møtes med av lesere og kritikere.
For sine fem diktsamlinger har han mottatt et stort antall priser, og allerede i en alder av 35 år utkom poetens dikt i utvalg, med høydepunktene fra hans tidligere diktsamlinger samlet for ettertida.
- Dette er stor poesi
Imidlertid, og til tross for all jubel, spør jeg meg: Hvor mange leser Steinar Opstads poesi egentlig? Ikke vet jeg svaret, men uansett hvor stor leserskaren måtte vise seg å være er jeg sikker på at den kunne rommet enda flere.
For om det nå er blitt sagt før, sier jeg det likevel gjerne igjen. Dette er stor poesi. Det er levende, kraftfulle og framkommelige små dikt som i all sin konkrete enkelhet treffer og som virker, som igangsetter, lever. Jeg må flere ganger henvende meg til sidemannen under lesningen og slippe fra meg et begeistret utrop; fanken, så bra!
Enkelt og høystemt
"Avhymninger", er altså navnet på denne sjette og foreløpig siste diktsamlingen i Opstads forfatterskap. En hymne betyr lovsang, det er en enkel og høystemt sang som har sin rot i antikkens greske kultur.
Og enkle og høystemte, det er disse diktene absolutt, men nyordet "avhymning" signaliserer samtidig at noe av hymnens kjernekvaliteter skrelles bort. Den lovprisende, opphøyende handlingen og takksigelsen er erstattet med en tenksom distanse, med "tenkerens saktmodighet".
I et tidlig dikt slår poeten fast: "Jeg skriver for å forandre meg/ og er ikke den som elsker/ dypest, høyest eller lengst".
Om tro og tvil
Rekken av Steinar Opstads nå seks diktsamlinger kjennetegnes av en logisk kontinuitet og konsistens i form og tematikk. I "Avhymninger" kretser tematikken fremdeles rundt tro og tvil, bibelske myter og referanser.
Samtidig er samtida og aktuelle globalpolitiske problemstillinger her mer til stede enn i noen av de tidligere samlingene. Verdensomveltende hendelser skrives inn i poesien, som bomberegnet i Gaza og tsunamikatastrofen i Indiahavet i 2004.
I et dikt opptrer USAs utenriksminister foran haugene av lemlestede kropper i maleriet Guernica, i et annet møter vi den russiske journalisten og aktivisten Anna Politkovskaja, som ble drept i 2006:
Vi møter en ydmyk, reflekterende poet som ikke kan unngå å se kontrasten mellom aktivistens handlekraft og virksomhet i verden og den sobre, mer tilbaketrukne skriveakten.
Deltakende
Å skrive er hos Opstad imidlertid en annen form for deltakelse, for skriveakten er også en inngripen, et bidrag til forandring. Politkovskajas smilende overbærenhet i møte med de "enkle ting", som i diktet over, blir slik sett et ironisk understatement sett i lys av den produktiviteten og utadrettetheten som jeg opplever at disse diktene kjennetegnes ved.
Poesiens tilsynelatende handlingslammelse, som i et dikt formuleres som "umuligheten/ av å legge verdens byrde i et dikt" settes i bevegelse – gjennom en varmhjertet og gjennomgående tro på poesiens og meningsdannelsens potensiale til forandring. Poeten sier "jeg skriver for å forandre meg".
Og med det som utgangspunkt tror jeg vi kan regne med at Anna Politkovskaja ville gått god for disse diktene, om hun bare hadde fått lese dem.