Hopp til innhold

Wassmo tilbake på sporet

Herbjørg Wassmo spelar ut sine sterkaste kort i romanen "Hundre år". Wassmo er raus ikkje berre på språk og refleksjonar, men også på handling, skriv kritikar Marta Norheim i denne bokmeldinga.

Herbjørg Wassmo, forfatter
Foto: rolf m.aagaard

Hør: Anmeldelse og studiosamtale om "Hundre år"

Det er med ei viss uro eg opnar ein ny roman av Herbjørg Wassmo.

For det var 80- og 90-talet som var hennar store epoke: då kom trilogiane om Tora og om Dina, to nordnorske kvinner som kjempa med kreftene på kvart sitt vis.

På 2000-talet har romanane kome enkeltvis, de har henta handling frå samtida, og dei har liksom ikkje festa seg slik dei gjorde, dei til saman seks romanane som kome frå 1981 og framover til 1997.

Fire generasjoner kvinner

Hundre år

Herbjørg Wassmo: Hundre år, Gyldendal Forlag, 2009.

Foto: Gyldendal Forlag

Derfor er det gledeleg å oppdage at Wassmo i romanen "Hundre år" er tilbake der ho høyrer til, i alle fall der ho har gjort sine største bragder litterært, nemleg i selskap med nordnorske kvinner. Dei 100 åra tittelen lovar oss, går frå 1842 då oldemora blei fødd og til forfattaren sjølv kjem til verda i 1942.

Det vil seie, historia går også innover i vesle Herbjørgs barndom, og dessutan kjem forfattaren også tilbake som vaksen kvinne på 80-talet. Desse sistnemnte passasjane verkar unødvendige i romanen, den hadde stått seg på å runde av ved barndomshistoria.

Ikkje fordi Wassmo røpar for mykje eller er for privat eller noko, men fordi teksten der endrar karakter frå slektskrønikens store perspektiv til sjølvbiografiens krav om å få med sentrale punkt frå eige liv. Her vaklar det, men dette er for ei bagatell å rekne, fordi sjølve hovudhistoria om dei fire generasjonane er så rik og raus.

Ein annan bak breva

Det rause ligg ikkje minst i språket: ”Man har fornøyelsen av å be om Deres vesle hånd til ekteskapelig ledsagelse i gode og onde dager”, heiter det i eit friarbrev. ”Æ skulle hatt den artighet å dø heime hos ho Sara Susanne” melder ein av svigersønene når slutten nærmar seg. Og forfattaren drys ut karakterstikkar som denne: ”Han hadde en nervøs, gjeskjeftig måte å vri pliktens essens ut av de beste stunder.”

”Å vri pliktens essens ut av de beste stunder”, slike formuleringar kan ein fryde seg lenge over. Men la oss følgje det språklege eit hakk lenger:

”I brevene hadde han vært helt annerledes” tenkjer Hjørdis når ho oppdagar usympatiske sider ved mannen ho har korrespondert så venleg og etterkvart lidenskapleg med i årevis. Vesle Herbjørg distanserer seg frå fars overgrep ved å skrive dei ned i notisbøker.

Og det nyss siterte friarbrevet var ført nydeleg i pennen av ein kar som stamma så voldsomt at han knapt greidde å snakke med folk.

Det skjer noko med livet når det blir nedfelt i tekster.

Raus på handling

Herbjørg Wassmo

Herbjørg Wasmo. Forfattaren er raus med både språk, handling og karakterskildringar, meiner Marta Norheim.

Foto: NRK

Wassmo er raus ikkje berre på språk og refleksjonar , men også på handling, som her spenner mellom lidenskap og trivialitetar, mellom ”tilværelsens krav på mennesket” og lengten etter noko meir, noko større, noko dei kanskje har vore borti ein flik av.

Kort sagt: 100 år er sterke saker, i alle dei beste tydingar av ordet.

***

MEIR OM HERBJØRG WASSMO OG HUNDRE ÅR HER

Han var en trussel for min kropp og sjel

Her kan du høre Herbjørg Wassmo fortelle om boka.

Debatt i Bok i P2 i dag

* Flere saker om litteratur HER

* Følg nrkbok Twitter


Vi vil høyre di meining om boka eller bokmeldinga her:

Kulturstrøm

  • Girl in Red med historisk milepæl

    Ho er den første norske kvinnelege artisten som har fått éin milliard strøymingar på ein song på strøymetenesta Spotify.

    Det er låten «we fell in love in october» som har bikka éin milliard, ifølgje VG. Låten blei gjeve ut i 2018.

    Marie Ulven Ringheim, som ho eigentleg heiter, seier til avisa at ho synest det er veldig gøy at ei låt som ho har skrive, produsert, miksa og mastra har resonnert så mykje.

    Girl in Red
    Foto: ANNA KURTH / AFP
  • «Victoria må dø» vant publikumspris

    Den norske filmen «Victoria må dø» vant publikumsprisen under årets Barnefilmfestival i Kristiansand.

    «Mounted Games» av Karen Houge vant årets pitchekonkurranse og «Smerteterskel» stakk av med prisen for beste kortfilm.

    Festivalsjef Cathrine Sordal forteller i en pressemelding at det har blitt vist 83 filmer fra 42 land under årets festival.

    Barnefilmfestivalen har i år delt ut 10 ulike filmpriser. Her kan du lese om alle vinnerne.

  • Aaron Sorkin skriv «The Social Network»-oppfølgar

    Aaron Sorkin held på med eit manus til det han kallar «ein slags The Social Network-oppfølgar», fordi han meiner Facebook har skulda for storminga av Kongressen i USA 6. januar 2021.

    Det sa Sorkin under ei direktesending av podkasten «The Town». Han vil derimot ikkje seia kvifor han meiner Facebook står bak storminga.

    Sorkin fekk ein Oscar for manuset til dramafilmen The Social Network frå 2010, regissert av David Fincher. Filmen tek for seg oppstarten av Facebook.

    Sorkin har tidlegare sagt at han ønsker å skriva ein oppfølgar som utforskar «den mørke sida» av Facebook, særleg dersom Fincher vil regissere.

    Aaron Sorkin
    Foto: GARY HERSHORN / Reuters