Arne Lygre er en stor forfatter som skriver små romaner. Han har spesialisert seg på kammerspill. Og skuespill. Hans siste roman "Min døde mann" er nesten begge deler. En roman, men her er også mye dialog, satt opp på boksiden som replikker i et drama. Og dramatisk er det.
Lengsel etter nærhet
En anonym jeg-forteller beskriver et møte med en mann han er kommet i kontakt med på nettet. Fortelleren er gift og har barn, men han har denne andre siden i seg også, denne lengselen etter en mann, et nytt bekjentskap, en å elske på uforpliktende vis. Men det blir mer forpliktende enn som så.
Fortellingen bølger frem og tilbake i tid, og mellom ulike skikkelser. Av og til er overgangene så smidige at vi blir i tvil om hvor vi er og hvem fortellingen handler om. For her er flere møter med flere menn, og synonymt for dem alle er at de ikke uten videre kan leve ut sin homoseksualitet. De er uglesett, de lever i skjul, de reiser bort - og om de ikke gjør det, så ligger det et undertrykt sinne der, over bare det å føle at man må holde tilbake eller neglisjere en del av sin egen personlighet.
Konsentrat
I et fortettet språk, så konsentrert at det nesten blir lyrikk av det, klarer Lygre å uroe leserne. Hvem er denne jeg-fortelleren som har en så sterk kjærlighetslengsel i seg? Hvor kommer intensiteten fra? Fortelleren veksler mellom å stå frem i krasse ordelag og å tynges av tvil og komplekser. Vi kan mistenke ham for å ha et liv på samvittigheten. Men vi får ingen løsning, ingen fasit. Bare denne dyptliggende uroen, som varer.
Formen Lygre har valgt er krevende, men han gjennomfører med glans. "Min døde mann" er en ubehagelig bok som flytter grenser.
