Klissete, men uforutsigbart

Anna Gavalda er en av Frankrikes mestselgende forfattere, og det har hun vært siden hun vant den store franske bokhandlerprisen for debutboken "Eg vil at nokon skal vente på meg", som kom for ti år siden. Her i Norge har hun også mange lesere, ikke minst ble romanen "Saman er ein mindre aleine" en stor salgssuksess.

Følelsesladet

Nå er fjorårets roman oversatt til norsk. Her er det en gjenkjennelig Gavalda vi møter, en forfatter som gjennom store følelsemessige utladninger beveger seg mot en "happy end".

Den som leste og lot seg begeistre av "Saman er ein mindre aleine" vil ikke bli overrasket over Anna Gavaldas nye roman. Faren for å bli forført på ny er stor. Årets bok er akkurat like full av vanskelige familieforhold, av romantisering av landsbygda og dens enkle, men ekte beboere, og den prediker, i like stor grad som forgjengeren, viktigheten av å ta vare på hverandre. Dette er jo vakkert.

En kjærlighetshistorie

Liker du bøker der kjærligheten vinner over selvopptatthet og motepress, og der dunkle vanskjebner snur seg til optimistisk solskinn? Ja, da er "Lykka er ein sjeldan fugl" midt i blinken. Er du derimot ømfintlig overfor det søtladne, er det bedre å holde en viss avstand.

Nå er det ikke bare den jordnære lykken som trekker lesere til Gavaldas bøker. Hun er en formidabel forteller som skaper dramatiske historier og tegner tydlige karakterer som strever for å gjøre livene sine levelige. Om ikke de materielle forutsetningene ligger til rette, er det de menneskelige drivkreftene som gjør at de mest forhutlede like gjerne kan bli de lykkeligste.

Rives ut av hverdagen

Denne gangen møter vi Charles, en vellykket Paris-arkitekt med flott samboer og stedatter i tenårene. Han blir brått revet ut av hverdagen av opplysningen om at Anouk, mor til hans bestevenn i barndommen, er død. Historien om den vakre alenemoren, hun som lo og danset, som var alt annet enn bornert og borgerlig, og som jobbet livet av seg for å hjelpe andre, rulles opp litt etter litt. Charles innser at det livet han fører ikke er det livet han skulle ønske han hadde.

Javisst blir dette en selvransakings-historie - og en kjærlighetshistorie. Jeg kan ikke fornekte følelsen av at det blir for velvillig og politisk korrekt, det hele. Men takket være Anna Gavaldas freidige stil blir jeg revet med. Hun lar en allvitende forteller røske oss ut av illusjonen. Ett sted skriver hun med et pennestrøk den selvopptatte samboeren ut av soga, et annet sted kommenterer hun Akademias fordommer mot det å beskrive lykke. "Platt, klissent og boring", skriver hun, og avvæpner surmagede kritikere allerede før de setter lykken i vrangstrupen.

Uforutsigbart og morsomt

Klissent blir det, men ikke kjedelig. Formgrepene overrasker fremdeles, og Gavaldas formuleringsevne er treffende. Om den nostalgiske Charles skriver hun at : "Her ligg du og veltar deg i fortida som ein gris i bingen sin". Og når Charles en sen nattetime får fortalt livshistorien til den skjønne Kate, fortelles det slik: "Charles smilte. Han sat på første benk, og det var verkeleg eit framifrå stykke". Anna Gavalda trekker inn beskrivelser og situasjoner fra ulike sider av livet og blander dem. Det gjør henne uforutsigbar og morsom. De mange svært muntlige dialogene sitter godt i Tove Bakkes imponerende oversettelse.

"Lykka er ein sjeldan fugl" er, sine 623 sider til tross, en bok som er lett å lese og lett å like. Hadde den bare vært litt tyngre å fordøye, ville lykken over å lese den vart lenger.