Hodet over vannet

39 år gamle Ursula Andkjær Olsen debuterte med diktsamlingen ”Lulus sange og taler” i 2000. Hun er utdannet cand.mag. i musikkvitenskap og filosofi. Hennes femte bokutgivelse, ”Havet er en scene”, er nå blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Denne anmeldelsen er basert på den danske utgivelsen.

Andkjær Olsen har skrevet en storslått og eksperimentell diktsamling på 200 sider – hvis man kan kalle ”Havet er en scene” for en diktsamling. For dette er noe mer. Det vil være mer presist å kalle ”Havet er en scene” for et diktverk. Boken er inndelt i forskjellige kapitler, som inneholder skuespill, dikt, kommentarer og blogger. Blant annet skriver Andkjær Olsen om Irak-krigen, der blogger skrevet av amerikanske soldater under krigen, står som kommentarer til diktene.

Et overskuddsprosjekt

Personlig har jeg ikke sett maken til diktsamling tidligere. Andkjær Olsens prosjekt kan minne meg litt om Espen Stuelands ”Brått revet bort” (Oktober, 2006), som også var en bok på 200 sider, fylt av korte og lange tekster, en bok som kunne være vanskelig å klassifisere i en bestemt sjanger. Andkjær Olsens ”Havet er en scene” gir meg den samme følelsen av et overskuddsprosjekt.

Jeg kommer ikke på norske poeter som kan sammenlignes med henne. Men yngre kvinnelige forfattere som Ingrid Storholmen, Vilde Heggem, Kristin Berget, Kristine Næss, Lisa Lie og Mette Karlsvik dukker opp i hodet mitt når jeg blar i Andkjær Olsens bok. De har noe av den samme friskheten, originaliteten og evnen til å eksperimentere som den danske poeten.

Krevende å lese

Det er krevende å lese ”Havet er en scene”. Det er ikke alltid like enkelt å vite når diktene starter eller slutter. Som leser må jeg bla frem og tilbake, noen ganger må jeg snu boken på hodet, for å få med meg innholdet og forstå sammenhenger. Et av diktene starter til og med på forsiden og fortsetter nederst på samtlige av boksidene og slutter på baksiden. Fargen på disse ordene er selvsagt blå, fordi det også er fargen på havet.

Og her kommer vi inn på noe av det sentrale i ”Havet er en scene”. For det er havet og vannet det meste handler om. Diktene og ordene renner som en vannstrøm, dråper eller regn nedover og bortover sidene. Og det er nok dette som gjør boken så vanskelig å lese. For hva skjer hvis du blander bølger, regn, dråper og vann – jo, alt flyter i ett og blir til et hav, der skuespillet, eller skal vi si livet, utspiller seg.

Alt henger sammen

I seks av kapitlene er vi til stede på en audition til ”det konfliktfrie liv” og ”det omkostningsfrie liv”. Jurymedlemmene Sang, Ræv og Klog (som selvsagt sitter i et ”dårlig belyst, fugtigt lokale”, kanskje i bunnen av et skip) plaprer tilsynelatende nokså overfladisk med hverandre mens de venter på at noen skal komme og opptre. Men mot slutten skjer det noe: De hører bølgeslag og det begynner å renne vann inn under døren. Vannet fyller snart hele lokalet og jurymedlemmene må flykte ”ud i den mørke korridor”. Før dette får de konkludert med at havet ”det er så stort, at alle dråberne drukner i det til sidst.”

På denne måten flettes innhold og typografi tydelig i hop. For i "Havet er en scene" henger alt sammen: Typografi, farge på papiret, illustrasjonene og ikke minst ordene. Boken er delikat laget, med fint papir og flott omslag. I Norge er det tradisjon for å utgi diktsamlinger som tynne fliser på 50-60 sider, trykket på billigst mulig måte. Noen unntak finnes. For eksempel kom Mona Høvring med ”Å Paradis” i fjor på forlaget Oktber. En sterk diktsamling som inneholdt fotografier, og som ellers var utsøkt laget, med stive permer og tykt papir.

Imponerende diktverk

Selv liker jeg aller best Andkjær Olsens tekster som fremstår som litt mer lavmælte enkeltdikt, som for eksempel dette på side 159, en tekst som skildrer hovedstemningen i boken på en god måte:

Men også disse mer lavmælte og mer tradisjonelle diktene har en tendens til å gå inn i hverandre og kommentere andre dikt i boken. Derfor er ”Havet er en scene” myntet mest mot en erfaren leser. En annen lesemåte kan derfor være å lete etter enkeltformuleringene, de såkalte gullkornene, for eksempel disse:

"Dit liv er i mine hænder. Det er derfor jeg
ikke kan holde dem stille"
(s. 27)

Og dette:

"Jeg er så tæt på
jorden som nyslået græs"
(s. 177)

”Havet er en scene” er et imponerende diktverk. Men det kan også være lett å drukne i havet av ord og dikt. Likevel anbefaler jeg at du holder hodet over vannet og forsøker å svømme videre: for dette er en diktsamling som du aldri blir ferdig med, men som du kan bla og lese deg igjennom og stadig oppdage noe nytt.