Bestialske forbrytelser og massedrap i en svensk utkant er noe vi uten videre kjenner at Henning Mankell kan; brutaliteten, behovet for en forklaring, svenskheten som omslutter det hele. Vi kjenner Mankell igjen idet han beveger seg til vinteren i Hälsingland og lar 19 mennesker dø for én morders hånd i løpet av noen få nattetimer – og legger den vesle bygda Hesjövallen nesten øde. Interessen skjerpes, vi forventer noe vesentlig bak uhyggen.
Henning Mankell: Kineseren, Gyldendal 2008, oversatt av Kari Bolstad.
Foto: GyldendalLite troverdig
Hovedpersonen i denne romanen er dommeren Birgitta Roslin. Hun befinner seg langt sør i landet - i Helsingborg, nær Danmark, nær Europa - fjernt fra landsbygda lenger nord. Like fullt oppdager hun at hun er i slekt med noen av ofrene, og interessen og uroen vekkes. Birgitta, som nærmer seg 60, er i en livssituasjon som tillater at hun påtar seg etterforskerens rolle.
Så langt, så vel, men ikke så mye lenger. Ikke før leserne vet ordet av det, er vi i Kina på 1860-tallet og følger to kinesiske slavearbeidere på vei til utbyttingen i jernbanebyggingens USA.
Det høres jo interessant ut, for selvfølgelig finnes lenkene i teksten som gjør sammenkoblingen til dagens Sverige mulig. Men; akk, så søkt, og dratt ut i langdrag som nesten gjør vondt. For denne gangens skyld er dét inntrykket Mankell lar leserne sitte igjen med. Et søkt, langt og ytterst lite troverdig grep, en vikarierende fortellerstrategi som åpner for det han egentlig vil skrive om; ikke bare det interessante som skjer med Kinas rolle i dagens verden – eksemplifisert ved ekspansjonen i Afrika (selv om det også i høy grad er med).
Patetisk
Nei; hovedpoenget er at Henning Mankell og hans generasjon av 50-60 år gamle maoister – eller var det eks-maoister – aldri har tatt feil. De kjenner stadig den hele og fulle sannheten om hvordan verden er innrettet og skrudd sammen, slik spørsmålet er utlagt av Mao den gang det ennå var stell på noe som helst, det vil si mens man selv fremdeles var ung og brennende engasjert.
Dommeren Birgitta fra Sverige er selvsagt selv gammel maoist, i Beijing møter hun også de egentlige heltene, de som riktignok kom i skade for å sette i scene hendelser på Den himmelske freds plass i -89 og andre forståelige, om enn litt dumme, tiltak for å hindre at Det store kaos inntrer. De som fremdeles husker Mesterens ord og kjemper for Den gode saken.
Ja, det er ganske patetisk når vi kommer til kjernen av denne thrilleren som definitivt vil være noe mer. Språket er fremdeles "mankellsk" og godt, delene er tildels svært godt og levende fortalt. Det er helheten som faller. Boken er forøvrig glimrende oversatt av Kari Bolstad - som vanlig.
