Venstre hånd over høyre skulder

"En mørkhåret kvinne står sammen med mannen som skal bli far til barnet hun bærer. De kysser hverandre, raskt. I den skarpe vintersola legger han ikke noen merkbar lidenskap for dagen. Han er brydd. Det er tydelig…

..Han tenker på ikke å bli sett. Han beveger seg som et jaget dyr, ser seg urolig rundt, værer, stopper opp – og plutselig, uten noen åpenbar forklaring, styrter han ut i veien." (s 7)

Etter hvert har leseren av Selma Lønning Aarøs nye bok grunn til å anta at det er en plystretone som får denne mannen til å løpe ut i veien, foran bilen. En helt bestemt, innøvd plystretone.

Ungjenta Elvira er den første til å dele dette synet, at plystretonen hadde skylda. Elvira er ved siden av den drøyt tretti år gamle Helen, den tydeligste, den som får størst plass av de fem menneskene vi leser denne tragiske hendelsen gjennom – årsaker, forhistorie, konsekvenser; tap og sorg – alt speilet i fem liv, spredt over tre generasjoner.

Parallelle historier

Og; før vi aner det, akkurat som leseren vil oppleve det når hun kommer så langt, er vi ved teknikken, den fortellemåten Lønning Aarø har valgt og gjennomfører uhyre konsekvent i «Venstre hånd over høyre skulder».

På samme måte som kaleidoskopet varierer mønster og farger litt for hver gang et nytt speil dreies inn, endrer begivenhetene i denne romanen karakter og emosjonell valør etter hvert som de ulike personene stilles foran sine speil. Elvira, hennes mor, Helen og hennes foreldre.

På utspekulert og snedig vis lar Lønning Aarø de individuelle historiene løpe parallelt, mens hun nærmest tilfeldig slipper fra seg de første hintene om sammenhenger, og flertydig betydning. Uten å svare klart på hvilken versjon eller opplevelse som er sann eller riktig. Det hele skjer på en måte som, særlig tidlig i romanen, gir assosiasjoner til novellisten Raymond Carver og den forunderlige koblingen av historiene hans i filmen ”Short Stories”.

Nettopp fordi dette grepet er så viktig for romanens helhet, skal jeg ikke gå inn på detaljer i handlingen eller ved de personene som direkte og indirekte berøres av hendelsen i starten, det vil fort avdekke ting leseren helst vil se ved selvsyn.

Livskraftig om sorgen

Helt ufarlig er det å si at sorgen står svært sentralt i denne veven av en roman. Den deler imidlertid plass med en rekke andre. Skyld, skam, å miste et barn, utroskap, løgn, å miste et menneske til Alzheimer - alle skal ha sitt – og her er et av problemene; jeg er ikke sikker på at det er rom for dem alle.

Jeg er heller ikke sikker på at det er klokt av Selma Lønning Aarø å gjennomføre fortellergrepet sitt så totalt. Det er glitrende gjort, men til en viss grad er jeg redd for at det tekniske – ideen – har tatt over styringen og kommer i veien for innholdet; at den tunge tematikken puster litt tungt mellom all form og mengde.

Lønning Aarøs prosa er livskraftig slag som ofte gleder leseren med brodd, assosiasjonsrikdom og setninger som ofte har en individuell humor innebygd – uavhengig av sammenhengen de står i. Med andre ord; verdt bryet!