Svalene i Kabul

For de fleste nordmenn er Afghanistan i litteraturen best kjent gjennom Åsne Seierstads bok om bokhandleren i Kabul. Også Khaled Hosseinis bøker ”Drageløperen” og ”Tusen strålende soler”, har gitt oss et bilde av liv i undertrykkelse. ”Svalene i Kabul” er nok en lidelseshistorie med kvinnene i sentrum.

"Atiq har ikke sett en kvinnes ansikt på flere år, med unntak av sin kones. Han har til og med lært å leve uten. For ham er de bare spøkelser, med unntak av Mussarat, uten stemmer og uten sjarm, som krysser gatene uten at man legger merke til dem; ynkverdige svaleflokker, blå eller gulaktige, ofte falmet, flere årstider etter skjema, og som avgir en trist lyd når de passerer menn." (s 139)

Dyster kjærlighetshistorie

Støv, stein, stekende sol. Også den fysiske beskrivelsen av Kabul er mistrøstig. Vi er i et land der all glede ser ut til å være forsvunnet. "Afghanistan er bare slagmark, kamparenaer og gravlunder", skriver forfatteren i innledningskapitlet, og setter en dyster håpløshetens ramme for en historie om kjærlighet.

Vi møter to par. Fengselsvokteren Atiq har forherdet seg etter år med talibanstyre. Ikke en tåre har han felt i sitt voksne liv, og ikke feller han noen nå når hans kone Mussarat er dødssyk. Mohsen og hans kone Zunaira var begge studenter fra den velstående middelklassen, hun engasjerte seg i kvinnefrigjøring, han studerte samfunnsvitenskap med tanke på en diplomatkarriere. Nå er hun skjult under burkaen, han strever med å finne seg til rette i et samfunn som talibanerne har endevendt. Men hvordan forbli rakrygget i en tid av hysteri og fundamentalisme? En dag lar Mohsen seg rive med av en offentlig henrettelse, han tar måpende seg selv i å kaste stein på den dødsdømte, prostituerte kvinnen:

"Zunaira er ingen taliban og mannen hennes er ikke gått fra forstanden; når han hadde handlet i villfarelse et øyeblikk og vært påvirket av massehysteriet, var det fordi de daglige grusomhetene overmanner årvåkenheten, og det menneskelige forfallet er blitt dypere enn en bunnløs avgrunn. Mohsen er i ferd med å bli som de andre, han kjenner igjen sin fortvilelse i deres, han identifiserer seg med deres fornedrelse. Det han gjorde, er beviset på at alt kan velte over ende uten varsko." (s. 72)

Verdens konfliktområder

Yasmina Khadra, som er et psevdonym for den algirske forfatteren Mohamed Moulessehoul, ble første gang oversatt til norsk i fjor, med romanen "Etter attentatet". Det var en spenningsroman fra konflikten mellom israelere og palestinere i Tel Aviv. "Svalene i Kabul" ble skrevet allerede i 2002. Siden den gang er det skrevet mye om talibans terror-regime i Kabul. Kanskje er det derfor jeg føler at dette er et landskap jeg har vært i før - dette er en historie som så mange andre om ofrene for fundamentalistenes mangel på menneskelighet.

Men "Svalene i Kabul" blir ingen likegyldig fortelling. Khadra har et originalt plot, en intens spenning med rom for refleksjon om både religion og moral, og ikke minst gjør det billedrike språket at boken løfter seg høyt over gjennomsnittet. For meg ble de første sidene vel mettet av bilder som truet med å slå hverandre i hjel. Men så løsner det, og jeg tar inn over meg beskrivelsen av Kabuls ulidelige hete som "om et vindu mot helvete står på gløtt på himmelen" (s.40), eller formuleringen om at de tunge dagene sleper seg avsted "som dovne elefanter" (s.158)

Yasmina Khadra ser politikk og samfunnsforhold med enkeltmenneskets blikk, og viser hvilke konkrete følger fundamentalisme, men også stilletiende underdanighet, kan få på folks hverdag. Sammenflettingen av privat og offentlig historie er elegant utført.

Ellen Huse Foucher har oversatt romanen fra fransk.